Det store kriseranet

Foto: International Monetary Fund

Arbeidsgivere misbruker eurokrisen til å reversere våre oppnådde fremskritt i etterkrigstiden. Kapitalen kan rettferdiggjøre velferdskutt de ellers ikke ville klart å gjennomføre.

Andreas Bieler
Om Andreas Bieler (2 artikler)
Andreas Bieler er professor i politisk økonomi ved Universitetet i Nottingham. Hans siste bok er Global Restructuring, Labour and the Challenges for Transnational Solidarity. Bieler skriver på nettstedet http://andreasbieler.net

Europa lider under knapphet og økonomisk innstramming. I hele EU kuttes det i offentlig sektor, og arbeiderklassens fremskritt og forbedringer i etterkrigstiden undergraves og reverseres. Hva skyldes krisen, og hva betyr den for arbeidere? Hvordan bør arbeiderbevegelsen i eurosonen reagere?

Eurosonekrisens underliggende dynamikk

Opptakten til dagens problemer strekker seg helt tilbake til starten på den globale finanskrisen i 2007 med sammenbruddet i Northern Rock bank i Storbritannia, og nådde et første høydepunkt da Lehman Brothers gikk konkurs i 2008. Krisen har hatt to viktige følger. For det første satte staten seg i en betydelig gjeld som en følge av de reddet banker som brøt sammen og støttet systemene rundt finansnæringen. For det andre gjorde den betydelige usikkerheten i markedet at finansmarkedet tørket inn. Banker og finansinstitusjoner sluttet å låne ut penger både til hverandre og til industriselskaper.  Også stater møtte økende problemer med å refinansiere egen statsgjeld. Eurosonekrisen, som også ble kalt statsgjeldskrisen (sovereign debt crisis), utviklet seg.

Likevel berører denne analysen til syvende og sist bare overflaten av årsakene til krisen. Den underliggende dynamikken i krisen kan finnes i ulikhetene i Europas politiske økonomi. På den ene siden har Tyskland opplevd en eksportboom de siste årene, der nesten 60 prosent av eksporten har gått til andre Europeiske land (Trading Economics, 10 May 2013). Men en slik vekststrategi kan ikke gjennomføres av alle. Noen land må også ta imot denne eksporten, og det er nettopp det mange av de landene som nå har problemer, slik som Hellas, Portugal, Spania og Irland gjorde. Disse greide på sin side ikke å konkurrere i EUs indre marked på grunn av sin lavere produktivitet. Tysklands eksportboom har gitt superprofitt, som i neste omgang trengte nye lønnsomme investeringsmuligheter. Statsobligasjoner i omkringliggende land og byggebransjen i Irland og Spania virket som sikre investeringsmuligheter. Disse investeringene medførte enda mer eksport fra Tyskland til disse landene, og enda høyere fortjeneste, som igjen trengte nye lønnsomme investeringsmuligheter.

Hvem er det som blir reddet?

I media argumenteres det ofte for at innbyggerne i de rikere landene nå må betale for innbyggerne i de forgjeldede landene. Kulturelle argumenter om at “late greske arbeidere” tilsynelatende er årsak til krisen blir fremmet. Dette er åpenbart ikke tilfelle, for greske arbeidere er blant de med lengst arbeidstid i Europa (BBC, 26. februar 2012). Men det er uansett ikke grekere, portugisere, irer eller kyprioter og deres helsevesen og utdanningssystem som reddes. Derimot er det bankene som organiserte utlånet av ervervet superprofitt til utlandet, som nå eksponeres for disse landenes statsgjeld og private gjeld. Eksempelvis er både tyske og franske banker sterkt tynget av gresk gjeld, mens britiske banker tynges av irsk gjeld (The Guardian, 17 Juni 2011).

Hva er hensikten med redningstiltakene?

Er hensikten med redningstiltakene, eller tiltakspakkene, å sikre at grunnleggende offentlige tjenester i Europas utkant kan opprettholdes? Åpenbart ikke. Tvert imot forutsetter kuttene som kreves av Troikaen bestående av EU-kommisjonen, den Europeiske sentralbanken og det internasjonale pengefondet IMF, at det kuttes i offentlig finansiering av nettopp offentlige tjenester som utdannelse og helsevesen. Er hensikten å hjelpe landene i Europas utkant å gjenvinne konkurranseevnen? Igjen, dette er altfor åpenbart ikke hensikten. Tiltakspakkene omfatter ingen planer for industriutviklingsprosjekter.

Tiltakspakkenes sanne natur vises ved betingelsene som settes, der støtte forutsetter en innstramningspolitikk som omfatter: (1) kutt i finansiering av grunnleggende offentlige tjenester; (2) nedskjæringer i antall ansatte i offentlig sektor; (3) press i retning av privatisering av statlig eiendom og samfunnsgoder; og (4) undergraving av organiseringen av forholdet mellom partene i arbeidslivet, og svekkelse av fagforeningsrettigheter ved at kutt i minstelønninger og økt liberalisering av arbeidsmarkedene tvinges gjennom. Dette viser at den virkelige hensikten med tiltakspakkene er å restrukturere den politiske økonomien slik at offentlig sektor åpnes opp som en mulig ny arena for investeringer for privat kapital. Maktbalansen forskyves fra arbeid til kapital i denne prosessen. Til syvende og sist bruker arbeidsgivere krisen for å styrke sin posisjon overfor arbeiderne, og slik åpne opp for utbytting.

Er tyske arbeidere vinnerne på grunn av eksportboomen?

I motsetning til den vanlige oppfatningen, har tyske arbeidere ikke tjent på denne situasjonen. Tysk produktivitetsøkning har i vesentlig grad bygget på et dramatisk press nedover på både lønninger og arbeidsforhold. “Tyskland har ubarmhjertig presset sine egne arbeidere i hele denne perioden. De to siste tiårene har den mektigste økonomien i eurosonen skapt den laveste økningen i nominelle arbeidskostnader, mens dens arbeidere systematisk har mistet andeler av verdiskapningen. EMU har vært en ildprøve for tyske arbeidere.”. (Lapavitsas et al, 2012: 4). Agenda 2010 og spesielt den såkalte Hartz IV reformen, som ble gjennomført tidlig på 2000-tallet, innebærer de største nedskjæringer i og restruktureringer av det tyske velferdssystemet siden slutten av andre verdenskrig. Med andre ord lyktes Tyskland mer enn noe annet Eurosoneland i å kutte ned på lønnskostnadene. ”Euroen innebærer en “ruinér-din-nabo”-politikk for Tyskland, under forutsetning av at landet ruinerer sine egne arbeidere først”. (Lapavitsas et al, 2012: 30).

Dermed, mens media i sin alminnelighet beskriver krisen som en konflikt mellom Tyskland og land i Europas utkant, er den virkelige konflikten en konflikt mellom arbeid og kapital. Og denne konflikten foregår i hele EU ettersom den økonomiske krisen brukes over hele Europa for å rettferdiggjøre nedskjæringer. I Storbritannia konfronteres også folk med stadig nye nedskjæringer og omstillingskrav, inkludert privatisering av helsesektor og utdanning, samt angrep på arbeidstakerrettigheter. Dette skjer til tross for at landet ikke er i samme situasjon som land som Hellas, Portugal og Irland. Oppsummert misbruker arbeidsgivere i hele EU krisen til å reversere arbeiderbevegelsens oppnådde fremskritt og forbedringer i etterkrigstiden. Krisen gir kapitalen en begrunnelse som rettferdiggjør kutt som de ellers ikke ville vært i stand til å gjennomføre.

Hvilke muligheter har arbeiderbevegelsen til å motstå restrukturering?

Tatt i betraktning at innstrammingene skjer over hele Europa, påskyndet av Brussel, men også de enkelte nasjonale regjeringer, forblir det viktig at fagforeningene kombinerer motstand mot nyliberal restrukturering på Europeisk nivå, med motstand på nasjonalt nivå. Å erklære solidaritet med greske arbeidere er for eksempel et godt initiativ fra tyske og britiske fagforeninger. En mer konkret støtte er imidlertid å motstå restrukturering hjemme. Ethvert innstrammingsforsøk som slås tilbake i et av EU-landene vil innebære en støtte til tilsvarende kamper andre steder

Når vi tenker på alternative responser på krisen, kan kortsiktige tiltak skilles fra mellom- og langsiktige tiltak. Umiddelbart vil det være viktig at tyske fagforeninger presser på for høyere lønnsvekst hjemme, slik at det tyske hjemmemarkedet kan absorbere flere varer som i dag eksporteres. I samme gate er forslaget fra sammenslutningen av tyske fagforeninger (DGB) om et økonomisk stimulerings- investerings- og utviklingsprogram for Europa. Denne nye Marshallplanen er utformet som et investerings- og utviklingsprogram for en tiårsperiode og består av en blanding av institusjonelle mål, direkte investeringer i offentlig sektor, tilskudd til bedrifter, og stimulering av privat forbruk (DGB 2013). Denne typen ny-Keynesianske tiltak vil lette det umiddelbare trykket på europeiske økonomier. De stiller likevel ikke spørsmålstegn ved de underliggende maktstrukturene i europeisk politisk økonomi.

En endelig seier i kampen mot innstramminger avhenger i siste instans av en endring i samfunnets maktbalanse. Etableringen av velferdsstater og rettferdigere samfunn baserte seg på arbeiderbevegelsens styrke til å nøytralisere kapitalens klassemakt (Wahl 2011). Å stanse innstrammingene vil derfor forutsette at arbeidermakt styrkes på bekostning av kapitalmakt. Som Lapavitsas påpeker, “den radikale venstresiden bør tilby en strategi for løsning på krisen som endrer samfunnets maktbalanse i arbeiderbevegelsens favør, og skyver Europa i retning av sosialismen” (Lapavitsas 2011: 294). Derfor vil det, på litt lenger sikt, være avgjørende å gripe mer direkte inn overfor finanssektoren. Som en del av tiltakspakkene er mange private banker, som for eksempel the Royal Bank of Scotland i Storbritannia, blitt nasjonalisert. Likevel har de fått lov til å drive videre som om de var private banker, og de er i liten grad blitt pålagt statlige retningslinjer. Det er avgjørende at nasjonaliseringen går lenger enn dette, og i retning av en sosialisering av bankene som sikrer at bankene faktisk vil drive i tråd med samfunnets behov. Et slikt skritt vil bidra direkte til å forskyve samfunnets maktbalanse i favør av arbeiderbevegelsen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.