Viktig om vår tids fascisme

Utsnitt av rekrutteringsplakat for norske Waffen-SS med teksten "Til vakt ved Nordens grense mot øst! SS-skijegerbataljon Norge". Kilde: Wikimedia Commons.

Jason Stanley viser at rasisme, antisemittisme, sexisme, angrep på velferdsstaten og antiintellektualisme ikke kan behandles separat, men er sammenhengende undertrykkende tendenser i vår samtid.

Lene Auestad
Om Lene Auestad (22 artikler)
Lene Auestad er filosof og forfatter. Hun har sin doktorgrad fra Universitetet i Oslo med avhandlingen «Respect, Plurality, and Prejudice: A Psychoanalytical and Philosophical Enquiry into the Dynamics of Social Exclusion and Discrimination», som i 2015 ble gitt ut som bok på Karnac, nå Routledge.

Filosofen Jason Stanley er Jacob Urowsky-professor ved Yale University i USA. Han åpner How Fascism Works. The Politics of Us and Them med å fortelle at foreldrene hans kom til landet som flyktninger fra nazismen i Europa, og familiealbumet viste gjentatte bilder av Frihetsstatuen som gradvis kom til syne. Skjønt de priset landet som sto sentralt i seieren over fascismen, var ikke USA bare dette. I 1939 skrev flyhelten Charles Lindbergh i Reader’s Digest:

«It is time to turn from our quarrels and to build our White Ramparts again. This alliance with foreign races means nothing but death to us. It is our turn to guard our heritage from Mongol and Persian and Moor, before we become engulfed in a limitless foreign sea.»

America First-bevegelsen representerte datidens fascisme i USA, som Lindbergh var en del av, og Donald Trump blåste nytt liv i slagordet i 2016 som del av en flyktningfiendtlig og rasistisk retorikk og politikk. Samme år erklærte hans daværende sjefsstrateg Steve Bannon at den kommende epoken ville bli «like spennende som 1930-årene», en periode da landets sympati for fascismen sist var på sitt høyeste.

Fellestrekk ved fascisme
Formålet med Stanleys bok er å identifisere fellestrekk ved fascistisk politikk. «Fascisme» i hans terminologi er en form for ultranasjonalisme, enten denne er etnisk, religiøst eller kulturelt preget, hvor en autoritær leder representerer og taler på vegne av nasjonen. Som Trump sa i sin tale til Republikanerne i 2016 «Jeg er deres stemme». Trekk ved fascistiske strategier er tanken om en mytisk fortid, propaganda, anti-intellektualisme, uvirkelighet, hierarki, offerrollen, vektlegging av lov og orden, seksualangst, appeller til kjernevelgerne og nedbygging av offentlige velferdsordinger og av samhold.

Skjønt fascistisk politikk ikke trenger å lede til en eksplisitt fascistisk stat, er den ikke desto mindre farlig. Faren ligger i måten den dehumaniserer deler av befolkningen på, noe som medfører mindre empati overfor disse gruppene fra resten av befolkningen. Dette kan igjen rettferdiggjøre umenneskelig behandling på en skala fra undertrykkelse av disse gruppenes frihet, massefengsling og utvisning til i ytterste instans, folkemord. Fascistisk politikk splitter befolkningen i et «oss» og et «dem», derav bokens undertittel, langs etniske, religiøse, eller «rase»linjer.

«Vi» bor på landet, lyder myten, der nasjonens rene verdier og tradisjoner fortsatt finnes, tross den kosmopolitiske trusselen byene representerer, fylt som de er av horder av minoriteter og av liberal toleranse. «Vi» er hardtarbeidende, og fortjener derfor vår plass, mens «de» er late og utnytter velferdssystemene våre eller gjør bruk av korrupte institusjoner som fagforeninger. «Vi» produserer, mens «de» stjeler fra oss. Boken har som mål at vi, leserne, skal gjenkjenne strukturene i dette propagandabildet og se hvordan de henger sammen.

Den rene, mytiske fortiden
Sentralt i fascistisk politikk er tanken om en mytisk fortid, den gangen nasjonen var mektig og ærerik. Det var en gang, ifølge den fascistiske myten, en fortid som var «ren», der nasjonen ikke inneholdt noen «andre», enten forstått religiøst, rasemessig, kulturelt eller alle disse samtidig. En ting disse mytene har til felles er at den patriarkalske familien er suveren. Fysisk sterke, lojale krigere vant store slag, mens konene deres var hjemme og oppdro neste generasjon av krigere.

«In the rhetoric of extreme nationalists, such a glorious past has been lost by the humiliation brought on by globalism, liberal cosmopolitanism, and respect for «universal values» such as equality. These values are supposed to have made the nation weak in the face of real and threatening challenges to the nation’s existence.»

Den mytiske fortiden tjener til å støtte en autoritær og hierarkisk ideologi. Forestillingen tjener til å underbygge en normativ idé til fordel for innføring av hierarkier i dagens samfunn. Forfatteren gjør det poenget at den fascistiske fortiden med hensikt er mytisk. Funksjonen den har er å knytte følelsen av nostalgi til sentrale trekk ved fascistisk ideologi – tro på det autoritære, på hierarki, renhet og kamp. Bruken av den mytiske fortiden er dermed strategisk, den tjener den hensikt å endre vår samtid.

Patriarkatet
Lederen i det fascistiske samfunnet er nasjonens far. Det er hans makt og styrke som gir ham legitimitet, akkurat som familiefarens makt og styrke i en patriarkalsk familie gir ham rett til å bestemme over sin kone og sine barn. Som Georg Strasser, nazistisk propagandasjef i 1920-årene uttrykte det, «for en mann er militærtjenesten den dypeste og mest verdifulle formen for deltagelse – for kvinnen er det morskapet». Ulikheten mellom kjønnene, ifølge denne tankegangen, står like fast som ulikheten mellom rasene. Nå til dagens USA. I mai 2017 skrev Andrew Anglin en artikkel i fascistnettavisen The Daily Stormer, der han hevdet at kvinner tradisjonelt ble sett på som eiendom i alle europeiske kulturer, unntatt i jødiske samfunn og noen sigøynergrupper, som var matrilineale.

«This was why the Jews were so keen to attack these ideas, because the patrilineal passing of property was innately offensive to their culture. Europe only has this absurd notion of women as independent entities because of organized subversion by agents of Judaism.»

Nazistene gjenreiste derimot, ifølge Anglin, det hvite Europas ærefulle fortid. Stanley viser videre til angrepene på kvinners rett til abort i dagens Polen, og til Victor Orbáns utsagn om at Ungarn «ble en del av det kristne Europa for 1000 år siden» og løfte om å «gjøre Ungarn stort igjen». Hertil hører formuleringer om at Ungarn «skal beskytte familien som grunnlag for nasjonens overlevelse» og skal «støtte opp om en forpliktelse til å få barn».

Hierarkier
Det er naturen selv som tjener som rettferdiggjørelse for de fascistiske hierarkiene. For fascisten utgjør prinsippet om likeverd en fornektelse av naturlovene, som plasserer menn over kvinner og medlemmene av inngruppen over medlemmer av utgrupper. Liberale demokratiske prinsipper står i konflikt med naturen og må derfor forkastes. Å fornekte disse naturlovene utgjør, ifølge fascistene, enten naivitet eller forræderi.

«Equality, according to the fascist, is the Trojan horse of liberalism. The part of Odyssevs can be variously played – by Jews, by homosexuals, by Muslims, by non-whites, by feminists, etc. Anyone spreading the doctrine of liberal equality is either a dupe, «infected by the idea of freedom,» or an enemy of the nation who is spreading the ideals of liberalism only with devious and indeed illiberal aims.»

Slike konspiratoriske tanker om at likeverdsideer brukes til å svekke «fienden» var til stede i det kjente antisemittiske skriftet Zions vises protokoller så vel som i Hitlers skrifter. Ideer om naturlige hierarkier mellom mennesker har kommet til overflaten igjen med skikkelser som Charles Murray og Stephen Pinker, som vil knytte «rase»forskjeller til iboende ulikheter i intelligens, og de er til stede i retorikken til Trump og hans støttespillere i å ville skille mellom de som «fortjener» og «ikke fortjener» helsetjenester, der det ligger mellom linjene at det er den svarte befolkningen blir sett som lat, og som derfor er «uverdige mottagere».

De som tjener på et hierarki har lett for å underskrive på en myte om egen overlegenhet, som tilslører grunnleggende fakta om den sosiale virkeligheten, og de som er vant til å tjene på disse ulikhetene, ser seg lett som ofre for politikk som har likeverd og utjevning som mål. Å klamre seg til en illusjon om egen overlegenhet kan derfor føles betryggende.

Offerrollen
Da The Civil Rights Act av 1866 tilskrev borgerrettigheter til svarte i sørstatene i USA, nedla president Andrew Johnson veto mot det han kalte «diskriminering av den hvite rase». I dag er den økonomiske ulikheten mellom svarte og hvite innbyggere i USA fortsatt oppsiktsvekkende stor, mens dette stort sett er ukjent for den hvite befolkningen. I sterk kontrast med virkeligheten mener 45 % av Donald Trumps støttespillere at det er hvite mennesker som er mest utsatt for rasediskriminering i landet, og 54 % av dem mener at kristne er den religiøse gruppen som er mest forfulgt. Befolkningsundersøkelser har forespeilet at hvite ikke lenger vil være i flertall i USA rundt år 2050, og psykologer har funnet at hvite innbyggere uten partitilhørighet blir langt mer tilbøyelige til å støtte høyrepolitikk når de presenteres for dette funnet. Og funnet har fått mye oppmerksomhet nylig. Fascistisk politikk tildekker strukturell ulikhet. Kvoteringsordninger fremstilles som urettferdige ordninger der svarte eller kvinner får forrang fremfor «hvite, hardtarbeidende menn». Drømmen om en mytisk, hierarkisk fortid skaper urimelige forventninger, og når disse ikke tilfredsstilles, kan det føles som å være et offer.

«Those who employ fascist political tactics deliberately take advantage of this emotion, manufacturing a sense of aggrieved victimization among the majority population, directing it at a group that is not responsible for it and promising to alleviate the feeling of victimization by punishing that group.»

Victor Orbán erklærte i en tale i oktober 2017 at kristne i Europa ble forfulgt på det mest urettferdige vis, at kristendommen er verdens mest forfulgte religion, noe som utgjør en alvorlig fare for «den europeiske levemåten og vår identitet». Dette skyldes, ifølge Orbán, Europas sjenerøse innvandringspolitikk, som vil forandre kontinentets etniske og kulturelle sammensetning og «følgelig dets kristne identitet».

Her er alle elementene i den fascistiske offermyten til stede; han maner frem irrasjonell frykt for innvandrere, viser til Ungarns storslåtte, mytiske fortid der landet har rollen som kristendommens forsvarer. Han selv inntar en kriger-lederrolle, og vi har noen forrædere i form av en liberal elite som vil slippe innvandrere inn og underminere landet. Flyktninger blir i dette bildet til en okkupasjonsmakt, som Orbán tappert vil forsvare landet mot. Med «landet» menes her selvsagt ikke den jødiske befolkningen, men bare den «etnisk rene» sådan. Og i en krigssituasjon som denne må menneskerettigheter kastes på båten.

Anti-intellektualisme
Fascistisk politikk, argumenterer forfatteren for, vil underminere offentlig debatt ved å angripe og devaluere utdannelse, faglig ekspertise og språk. Intelligent debatt forutsetter en utdannelse som gir tilgang til ulike perspektiver, respekt for ekspertise der ens eget kunnskapsgrunnlag svikter og et språk som er tilstrekkelig rikt til å beskrive virkeligheten. Når disse undermineres, står vi bare igjen med makt og stammeidentitet. Utdannelse har riktignok en rolle å spille i fascistisk ideologi, nemlig å lære elevene og studentene om den dominerende kulturen og dens mytiske fortid. Dermed kan utdannelse utgjøre enten en trussel mot fascismen eller en støtte for den.

Siden universiteter er steder der en har rett til å ytre seg, kan fascistiske propagandister ikke gå til direkte angrep på sine meningsmotstandere. I stedet fremstiller de deres protester som voldelige og undertrykkende, som de gjorde med Black Lives Matter-bevegelsen, og media spilte med i denne fremstillingen. Videre har de som strategi å vri på forståelsen av ytringsfrihet. Når folk på venstresiden protesterer mot «andre stemmer» hevder de at de som protesterer krenker deres ytringsfrihet. De fremstiller dermed seg selv som ofre. Den ytre høyre-aktivisten David Horowitz har hatt universiteter og filmindustien som skyteskiver siden 80-tallet. Donald Trump har nå omfavnet hans agenda om å ansette konservative professorer og gå til kamp mot venstresiden, og hans retorikk om «politisk korrekthet» på universitetene har nå blitt mainstream. Underminering av faste ansettelser er et ledd i dette. I Missouri i 2017 gikk Rick Brattin inn for tiltaket:

«After calling tenure [fast akademisk ansettelse] «un-American» in an interview in The Chronicle of Higher Education, Brattin added, «Something’s wrong, something’s broken, and a professor that should be educating our kids, should be concentrating on ensuring that they’re propelling to a better future, but instead they are engaging in political stuff that they shouldn’t be engaged in. Because they have tenure, they’re allowed to do so. And that is wrong.»»

Enkelte fagdisipliner er særlig utsatt for angrep i land der fascistiske bevegelser er i anmarsj, de som tenderer mot å utfordre det dominerende perspektivet:

«Fascism is about the dominant perspective, and so, during fascist moments, there is strong support for figures to denounce entire disciplines that teach perspectives other than the dominant ones – such as gender studies, or, in the United States, African American studies or Middle Eastern studies. The dominant perspective is often misrepresented as the truth, the «real history,» and any attempt to allow a space for alternative perspectives is derided as «cultural Marxism».»

Kjønnsforskningen er nå under angrep i en rekke land, som Russland, Ungarn og Polen, og slike angrep er en eksplisitt del av det ytre høyres politikk i USA. Samtidig angripes kvinners rett til abort, og lesbiskes, homofiles og transseksuelles rettigheter. Ifølge denne tankegangen bør kvinner nemlig vie seg til å få flest mulig barn, enten de ønsker det eller ikke, og «naturgitte forskjeller» mellom kjønn eller «raser» skal ikke utfordres.

Illusjoner om «oss og dem»
Som leseren sikkert skjønner, er jeg begeistret for Jason Stanleys bok. Den er klar og tydelig, og den tar for seg viktige strømninger i vår samtid. Den er kortfattet. Jeg skulle gjerne sett at den var lengre.

En særlig styrke ved boken, etter min oppfatning, er at den gjør et viktig arbeid i å knytte ulike trekk sammen, i motsetning til mange andre analyser. Med det mener jeg å si, det er ikke slik at antisemittisme er en ting, rasisme er en helt annen ting, sexisme og angrep på feminisme en tredje ting, angrep på arbeids- og velferdsrettigheter er en fjerde ting, anti-intellektualisme er en femte ting, og at disse bør behandles helt separat, slik det ofte fremstår i en del samtidige tekster. Forfatteren viser sammenhengene mellom disse tendensene, som jeg mener det er avgjørende å forstå og forholde seg til. Fascismen dyrker paranoide og aggressive illusjoner om et «oss» og et «dem», og innpasset disse ideene har fått i mainstream-politikk og offentlig debatt utgjør en av de største farene i vår samtid. Intellektuelle analyser av disse fenomenene har en tendens til å splitte. Det er i noen grad nødvendig, men det bør ikke overdrives. Boken viser verdien av å betrakte dem samlet. Den bidrar til forståelse, snarere enn å gi en oppskrift på handling, men den minner om denne viktige innsikten, som venstresiden kan ta til seg.

Vi, som av ulike grunner er «undermennesker» i dette bildet, det er faktisk mange flere av oss enn av de som tilfredsstiller «renhetskravene» som fremmanes. Det som trengs, er at vi står samlet mot dehumaniseringen som florerer i vår samtid.

Jason Stanley, How Fascism Works. The Politics of Us and Them. New York: Random House, 2018.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.