Bok: Ingar Kaldal, Tøft å tåle. Når sjefen trakasserer – hva gjør vi da?, Res Publica, 2014
Hva er tema for Tøft å tåle. Når sjefen trakasserer – hva gjør vi da?
Den handler om trakassering i arbeidslivet, og da spesielt om hvordan kollegafellesskap har lett for å reagere hvis en kollega utsettes for trakassering eller annen urimelig behandling fra en leder.
Hva er det viktigste du ønsker å fortelle?
Et hovedtema i boka er hvordan ord og måter å fortelle på om slike hendelser, er med på å påvirke ikke bare måten vi forstår det som skjer på, men også måten vi takler det på, både individuelt og som fellesskap. Etter at den nye arbeidsmiljøloven fra 1977 satte det psykososiale arbeidsmiljøet på dagsordenen, ble det mer snakk om at en hadde krav på å bli behandlet med respekt, også sosialt på jobben.
I 1980-årene ble et nytt begrep tatt i bruk om det som skjedde når noen ble trakassert. Mobbebegrepet ble hentet fra skolen, hvor det var blitt brukt om gruppeplaging av enkeltelever, og da vedvarende plaging over tid. Når begrepet ble tatt i bruk om krenkende handlinger i arbeidslivet, ble det mer og mer brukt i vid mening, om mange forskjellige typer konflikter.
Ved at også helt vanlige konflikter som handlet om at en leder hadde brukt sin makt på en urimelig eller uakseptabel måte, også ble kalt mobbing, bidro det til å psykologisere problemet. Mobbing ble ofte beskrevet som noe syke eller ”gale” sjefer gjorde, ikke som noe som hang sammen med maktforholdene på arbeidsplassen, eller med manglende medbestemmelse for den ansatte. Dermed ble trakasseringer ikke bare psykologisert, men også trukket bort fra å bli diskutert i fellesskap og fagforeninger. Slik gjorde språkbruken at slike saker ble gjort vanskeligere å snakke om både med kolleger og med ledere.
Mobbebegrepet gjorde trakasseringer vanskeligere å takle både for kolleger og ledere.
Hvordan forteller du det?
Jeg har i denne boka brukt en del eksempler på trakasserende hendelser som jeg har fått høre om ved å snakke med nokså mange som selv har opplevd det. For å kunne beskrive åpent og utilslørt hva som skjedde, og hvordan miljøet det skjedde i reagerte på det, har jeg ikke bare anonymisert personer og arbeidsplasser, men også skrevet sammen flere hendelser til nye typeeksempler som ikke kan identifiseres til en bestemt arbeidsplass. Ut fra disse eksemplene har jeg så reflektert over det jeg ser som mønstre i måten folk har lett for å snakke om og reagere på at en kollega blir dårlig behandlet av en sjef. Samtidig gir boka en historisk oversikt over hvordan en del velkjente endringer i arbeidslivet de siste 30 årene kan ha endret også mulighetene for å vise motstand og solidaritet når noen trakasseres på jobben. Slik er boka også et forsøk på å skrive kulturhistorie om et tema i vår samtid.
Hvorfor begynte du å skrive denne boka?
Temaet henger på en måte sammen med en interesse for makt og kultur i folks dagligliv som jeg har vært opptatt av i det meste av det jeg har skrevet av historie. Samtidig springer ideen om å skrive ei slik bok ut av et like gammelt politisk engasjement hvor maktforhold i arbeidslivet er et tema jeg har vært mye opptatt av.
I vår tid er folks makt og avmakt i arbeidshverdagen blitt mer og mer borte som politisk tema, og som tema for grunnleggende samfunnskritikk. Inntil valgkampen i 2005 var det mye snakk om brutalisering i arbeidslivet, og arbeiderbevegelsen mobiliserte mot borgerlige forsøk på å svekke folks rettigheter og trygghet i arbeidslivet. Med nytt regime nå, vil dette temaet kanskje komme tilbake. Da er det viktig at venstresida også tenker historisk, og ser at også forholdene folk lever under i arbeidslivet, kan kritiseres og endres.
Hva har du selv lært underveis?
At språk, ord og måter å fortelle på om det som skjer når noen trakasseres på jobben, er mye viktigere enn jeg trodde på forhånd. For ved å snakke om trakassering som gal eller syk sjefs handling, og ikke som utslag av maktforhold, styres tankene bort fra også mulighetene til å kritisere det som har skjedd, for ikke å si å gjøre noe med det som fellesskap. Å gjøre noe med en psykopatisk sjef kan virke nokså håpløst, for ikke å si farlig. Å gjøre noe med maktforhold, ved å stå sammen som fellesskap, og ved å vise at vi som kolleger ikke godtar at noen tråkkes på, er noe alle kan bidra med.
Hvilke temaer utelot du?
Jeg har ikke gått inn i diskusjonene om hvor mange som mobbes eller trakasseres på jobb, eller om det er flere eller færre som rammes av det enn før. For det første er det store problemer knyttet til slike tall, noe også forskere som lager slike tall, er klar over. For det andre, om det er 3, 5 eller 10 av hundre som har opplevd noe slikt, er det uansett like vondt for den som har opplevd det, og like viktig å reflektere over hvordan en som fellesskap og kollegamiljø kan takle det.
Hvem i Norge har mest greie på bokas tematikk (utenom deg selv)?
Det finnes mange fagmiljøer som arbeider med slike spørsmål, og som sitter på mye kompetanse. Det gjelder både de som forsker om folks helse og velferd, og de som arbeider med arbeidsmiljøspørsmål i Arbeidstilsynet og HMS-avdelingene i bedriftene. Det er også skrevet mye om mobbing og trakassering på jobb.
Det jeg har gjort, er ikke et alternativ til mye av denne kunnskapen, men et forsøk på å gi temaet et annet et perspektiv. Mitt bidrag er en kulturhistorisk analyse av hvordan talemåter og tenkemåter om temaet har tatt form gjennom ulike prosesser de siste 30 årene.
Nevn en annen dokumentarbok du vil fremheve?
På det feltet vi her snakker om, vil jeg nevne den amerikanske feministen, skribenten og samfunnskritikeren Barbara Ehrenreich. Hun har skrevet flere bøker som graver fram viktig kunnskap om det livet folk lever blant annet på jobben. Flere av dem er oversatt til norsk. En heter ”Lokket og lurt”, en annen ”Kjøpt og betalt”. Hun tok seg blant annet jobb i et varehus, og skrev om hvordan hun selv opplevde arbeidsforholdene der.
Et glitrende godt norsk eksempel på en lignende bok er Lotta Elstads ”En såkalt drittjobb” om kvinner som arbeider i hotellnæringa.
Jeg skulle ønsket at flere skrev slike bøker også om vårt samfunn. Hvor er for eksempel den journalisten som går grundig inn i hvordan det er å være hjelpetrengende NAV-klient, og skriver en kritisk bok om hvordan både systemet og saksbehandlerne møter den som trenger hjelp. På samme måte som i spørsmål om trakassering på jobben, ville en her ha fått fram mye interessant om både makt og kultur, og om måter å tenke på både om den som er svak og fattig, for ikke å si tenkemåter om hvordan en som har makt, kan behandle en som har mindre makt.
Hvilken historisk person burde folk vite mer om?
For meg er de viktigste historiske personene de mange som har formet historien gjennom sine vanlige liv, ikke som enkeltpersoner med makt eller berømmelse, men som deltakere i arbeidslivet, fritidsvirksomheter i lokale miljøer, og som mødre og fedre. Heldigvis er det ikke slik det lenge var at historiebøkene ikke handlet om hverdagsliv og vanlige mennesker. Men det finnes ennå haugevis med temaer fra det sosiale livet folk har levd på jobb, i skole, bomiljøer osv som vi trenger å vite mer om.
Hvilke konsekvenser burde samfunnet vårt trekke av det du skriver om?
Jeg forventer ikke at ei slik lita bok skal forandre verden, men jeg er godt fornøyd hvis jeg får høre at noen som leser boka, har fått tanker de ikke har tenkt før, om hvordan det er rett, naturlig eller mulig å reagere, når noen utsettes for urimelige handlinger fra folk med mye makt.
Denne saken ble opprinnelig publisert 19. mars 2014, men forsvant uforklarlig fra våre arkiver. Den er derfor lagt ut på nytt.
