Og rett skal vere rett: Lysbakken stilte med nyoppussa profil og retorikk, og 8 år i regjering på passe avstand, mens Moxnes hadde ein meir konkret politikk og taktikk enn før. Når begge i tillegg er moderne menn i 30-åra blir det vanskelig å få auge på skilnaden.
Men i fleire tiår har sjeldan programsakene danna eit viktig skilje mellom RV/Rødt og SV. Likevel har partia i den politiske praksisen ofte skilt lag, både lokalt og i rikspolitikken. Det kjem av forskjellig analyse av makta og ulik politisk strategi.
Me skal ikkje sluke kamelar til morgon og kveld
Det var Rødt-leiar Moxness og ikkje SV-leiar Lysbakken som uttalte dette til Klassekampen 16. august: ”-Me skal ikkje gå i SV-fella og sluke kamelar til morgon og kveld. Der er Støre og eg einige”.
I Nordland stilte to damer i front for dei to partia. I NRK-debatten for Nordland i Stormen i Bodø 6. september, fikk SV-kandidaten Mona Fagerås dette spørsmålet frå salen: ”- Kan SV garantere at ei ny rødgrønn regjering ikke vil støtte norsk krigsdeltakelse i USA-ledede kriger”? Ifølge opptak svarte Fagerås: – ”Det er jo vårt primærstandpunkt, og vi meiner jo at utenlandsoperasjoner skal ledes av FN, og ikke av NATO. Så er det selvfølgelig sånn at hvis man går inn i ei regjering, må man være med på forskjellige rare ting. […]
Litt snubling i ein hektisk debatt, eller eit teikn på kor grunt SVs sjøloppgjør har vore? Resten av svaret til den nyvalte stortingsrepresentanten tyder på det siste. Her var poenget med FN-mandat å gi krigane større legitimitet i verdssamfunnet!
LES OGSÅ: Rødt eller SV – to strategiar
Det som trengs er eit maktkritisk fredsparti til venstre for AP
Rødts førstekandidat, Synne H. Bjørbæk nytta dei høva ho fikk i valkampen, i debatt, innlegg og med eigen video til å agitere mot Norge som krigsnasjon.
Så lenge SV er eit medmaktsparti og eit medkrigsparti, vil SV og Rødt måtte hamne på ulik side i viktige spørsmål. Det som trengs er eit maktkritisk fredsparti til venstre for Ap, som med gjennomarbeidd konkret politikk vil bygge motmakt mot kapitalkrefter og imperialisme. Å slå i hop SV og Rødt vil i dagens situasjon vere dødfødd.
Tettare samarbeid om saker og politisk linjediskusjon i felles fora, gjerne opne også for partilause på venstresida, trengs det derimot meir av.
Dette er en lengre versjon av et innlegg trykket i Klassekampen 18.9.2017
Rødt og MDG er to parti som er markert fremtidsrettet i sine program. Å slå sammen partier med ulik kjerneidentitet ødelegger partienes byggestein (SV, Rødt, MDG).
Dette valget bør være en vekker for AP. Hvis AP slutter å se på Rødt og MDG som sine politiske motstandere/fiender så er mye vunnet. Istedenfor å slå seg sammen, bør man kunne gå sammen om felles kurs.
Hinderet for en ny felles kurs er faktisk AP som ikke kan bestemme seg om de vil lede en sentrums-regjering (AP,SP,Krf,V) eller en utvidet rød-grønn allianse.
Hvis AP definerer seg som en aktiv medspiller på venstresiden i norsk politikk, så snaker vi om nye muligheter og ny fremgang for det solidariske Norge.
Fraksjonsvirksomhet er venstresidas svøpe.
Dersom Rødt og SV slår seg sammen, vil det umiddelbart oppstå et nytt parti til venstre for den nye konstellasjonen, som vil ivareta den rollen som Rødt har i dag, og vips, vil man være tilbake til utgangspunktet med to partier til venstre for Ap.
Ikke dermed sagt at en slik rokering ikke ville bety noe, eller ha noen innflytelse på politikken, for både Rødt og SV har tildels stivnet noe i sin form. Både Rødt og SV sliter jo også med hver sine imageproblemer – Rødt med maoismen og væpna revolusjon, og SV med sin ten-sing-aktige gladsosialisme fremmet av veslevoksne men blide unge menn i eiendomsmeglerjakker og moteriktig skjegg.
Ingen av delene ser ut til å appellere til norske velgere i særlig grad.
Et nytt modernisert venstreparti ville ha blanke ark til å snekre sammen en mer moderne venstrepolitikk. Det er kanskje det som trengs for å revitalisere viktige saker som alt for lenge har vært i hendene på folk og partier fullstendig uten evne til å snakke med folket, og som nærmest har insistert på å beholde sin ideologiske renhet, selv om kostnaden er 2.5% oppslutning og ingen politisk innflytelse.
Som politisk parti må man ønske seg gjennomslag. Da må man alltid til en viss grad komme folket i møte. Populisme kaller man det gjerne, og kanskje er det på tide med en liten dose venstrepopulisme om det er det som skal til for å komme ut av skyggenes dal.
De ideologisk rene har sittet i seminarrommene sine i 40 år, og ser ut til å være komfortable med at det fortsetter slik.
Har vore medlem sidan 2003 og har ALDRI høyrd om væpna revolusjon.Tvertimot ér det fredskapande arbeid RØDT står for.Marit Ørstad
Jeg tror du har rett. At SV i det hele tatt eksisterer etter Libya krigen er et mysterium. Det trengs et parti på venstresiden som forholder seg til kapitalismen og dagens system. At systemet er sykt og feil, er alle enige i. Vanlige arbeidsfolk blir «skattet ihjel», mens de rike slipper unna. Det finnes andre konkrete metoder man kan beskatte forbruk. Hva med en luksusskatt på strøm? 20 kr/ kwh på forbruk over 40000 kwh i boliger over 300m2? Venstresiden må komme med konkret politikk!!