Hæ? Tenkte jeg da jeg leste at fraværsgrensa i videregående skole får grønt lys. Hva faen? Sa jeg til meg selv da jeg leste to artikler fra to tynnhårede hvitsnipper som formante om at det bare er barn som er mot fraværsgrensen, og at alle fornuftige voksne må finne seg i å få strykkarakter fordi de har 15 prosent fravær. Jeg kan bekrefte for disse, og alle andre borgerlige, at jeg selv har stemt både FrP og Høyre, at jeg selv har vært et skolelys i alle år, og at jeg selv var på nippet til å stryke på grunn av fravær i andre året på videregående.
LES OGSÅ: Vi er klare til omkamp om fraværsgrensa
Skoleflink og drittlei
Som 17-åring var jeg drittlei av skolen. Jeg fant ikke mening i undervisningen, jeg klarte ikke å forstå hva jeg skulle bruke kunnskapen om å regne ligninger- eller blande materie i reagensrør til. Jeg synes stort sett at min læring foregikk i møte med andre mennesker, og ikke i fag. Jeg hadde mye fravær, men gode karakterer. Jeg gjorde det bra på prøver, fikk 6`er i dans og drama, og orket å pendle fra Tønsberg til Larvik hver eneste dag, for å kunne studere teater.
Men jeg orket ikke alltid dette. Jeg orket ikke alltid å møte til undervisningen hvor vi måtte lese bibelen, eller memorere nynorsk. Jeg orket ikke alltid møte den sure tysklæreren som slo capsen av hodet mitt da jeg satt og leste flittig, fordi hun synes jeg så rampete ut. Jeg hatet å løpe rundt i ring på et gummibelegg og bli vurdert som treig og feit eller fit og flink av en streng mann med stoppeklokke. Jeg følte at livet var alt det som skjedde utenom, at det var der jeg lærte noe.
LES OGSÅ: SDykefraværsdebatt: Høyrepopulistisk sykefravær og “trippelkommunikasjonshypotesen”
Frafallsfella
Jeg fullførte videregående skole. Fordi jeg hadde venner på skolen og fordi jeg hadde noen få fag jeg elsket. Hadde jeg gått allmennfag hadde jeg garantert vært en del av drop out-statistikken. (Og ja, jeg var alltid knallgod på å lese og skrive. Nei, jeg var aldri noen pøbel med ADHD.)
I dag er jeg voksen, glup, og engasjert. Jeg har fullført flere års høyere utdanning med gode karakterer, aldri hatt problemer med å få jobb, er økonomisk selvstendig og oppdrar et barn på egenhånd. Og jeg kan med hånda på hjertet si at den viktigste læringen, de store- og små sammenhengene, så jeg på arenaer utenom skoletimene. På fritiden, i friminuttene, på fest. Eller i læreboka på egenhånd. For ved å lese selv lærte jeg vel så mye, og slapp forstyrrelser fra andre medelever.
Fraværsgrensa anerkjenner ikke elevenes evne til å kunne skaffe seg kunnskap på egenhånd, for eksempel gjennom bøker- og filmer, eller gjennom uformelle samtaler med andre medelever. Den stigmatiserer enkeltelever- og romantiserer tradisjonelle forelesninger som læremetode.
LES OGSÅ: Skolen hvor nesten alle lærerne sluttet
Foredre forholdene rundt elevene, ikke straff eleven
Det er så mange grunner vi handler som vi gjør. At vi ikke møter på skolen. Vi vet ingenting om hvorfor folk handler som de gjør, men det eneste jeg er sikker på er at disse valgene gjøres av en grunn. Mange unge mennesker har psykiske vansker, blir utbrente, får ME osv. De streber og strever, og nå får de heller ikke rom til å kunne hente seg inn og ta pause, for de må også stemple seg inn på skolebenken. Det å være på plass er ikke nødvendigvis det samme som å være tilstede. Og det å være tilstede og bidra er ikke ensbetydende med å være pliktoppfyllende og ha kroppen plassert på stolen. Jeg selv hadde mye fravær, men fraværet gjorde at jeg kunne gi alt da jeg var tilstede, og være skikkelig tilstede da jeg var der. Er ikke denne aktive tilstedeværelsen viktigere for lærere og medelever enn den fysiske tilstedeværelsen av kroppen?
Jeg skulle ønske vi kunne rette blikket bort fra den enkelte elevs fravær og prestasjoner, til heller å bedre systemet rundt elevene. Jeg tror ikke noe på at elever dropper ut fordi de ikke gidder å gå på skolen. Jeg tror de dropper ut fordi systemet- og undervisningen ikke treffer. Vi vektlegger helt feil verdier når vi retter blikket mot resultater, karakterer og akademia. Læringen foregår som oftest sittende og passivt, med en lærer som holder en monolog for elevene. Hvor mange av oss lærer egentlig best på den måten?
Spør du meg skulle vi rettet fokus på å styrke andre viktige deler av skolehverdagen; ved og for eksempel få flere helsesøstre i heltidsstillinger, bedre seksualundervisning, og gratis prevensjon for elevene. Da ville vi gitt dem en livslang- og ekstremt matnyttig kompetanse!
Sunt å skulke?
Spør du meg er det å diskutere skulking som synd en uforståelig greie. Hva vil det egentlig si å «skulke»? Og hvorfor antar vi at noen bare skulker for moro skyld og latskap? Og hvis så, vitner ikke det om at vi har et for stort press og stress i livene våre? Kanskje det rett og slett er sunt å «skulke» innimellom, for både barn og voksne, at skulking ikke nødvendigvis er et onde?
Hadde vi voksne også vært flinkere til å sette egne grenser og «skulket» jobb innimellom ville vi kanskje ikke smittet kollegaer unødig, hatt mer energi til barna våre, hatt mindre behov for å drikke alkohol- og belastet miljøet mindre fordi vi er så desperate etter å ha den perfekte ferien når vi først tar fri fra jobb! Hvis vi hadde turt å «skulke» innimellom ville vi sikkert vært bedre ektefeller, foreldre, fotballtrenere og arbeidstakere. For fravær og forfall er kanskje ikke alltid et onde, det er kanskje et basalt behov vi har som mennesker – en pustepause, et rom for egenlæring; ny læring; og annen læring?
