Antirasisme er best uten batong

Batongen den pågrepne skal ha båret på seg. Foto: Politiet

Sylvi Listhaug er ikke min integreringsminister. Heller ikke er batongkamp min antirasisme.

Kjersti Opstad
Om Kjersti Opstad (33 artikler)
Kjersti Opstad er cand.mag. og karriereveileder. Hun har jobbet med integrering, sosialt arbeid og undervisning.

Nylig demonstrerte en forsamling av nazister, kjente rasister, Pegida-ledere, innvandringsmotstandere, Odins soldater, rusmisbrukere og nett-troll til støtte for Frp-statsråd Sylvia Listhaug. Etter en massiv mobilisering på internettet hadde de klart å samle en støtte på mellom 70 og 140 mennesker, om man telte mann og mus. Den lille og særdeles brokete forsamlingen, som ubeskjedent liker å omtale seg selv som folk flest, gikk i tog fra Jernbanetorget til Stortinget, hvor det ble holdt appeller av svært så ymse kvalitet. Midt i blant disse kunne man også finne en gruppe klovner, som på en fredlig og flott måte viste hvordan slike tilstelninger fra rasistiske grupperinger bør møtes. Budskapet til klovnene var ikke til å misforstå, og de var en forfriskende påminnelse om klovneaksjonen vi i januar så fra finske antirasister.

De finske klovnene skapte på en forbilledlig måte trygghetsfølelse, menneskelighet og latter i møte med marsjerende rasistiske borgerverngrupper som ikke burde ha noen plass i våre gater. I januar så vi også svenske borgerverngrupper som samlet seg i gatene for å angripe enslige mindreårige flyktninger, så det er ingen tvil om at slike selvoppnevnte borgerverngrupper, som vi i Norge ser ved Odins Soldater, kan utgjøre en skremmende trussel for uskyldige mennesker.

Nye SOS Rasisme
Nye SOS Rasisme holdt også sin egen motdemonstrasjon hvor en person ble arrestert for å ha med noe som lignet på et slagvåpen. Vedkommende, som skal være en sentral person i Nye SOS Rasisme hadde på seg gjenstander organisasjonen i et Facebook-innlegg beskriver som lovlige gjenstander. Organisasjonen hevder videre at politiet trakasserer antirasister ved å beslaglegge disse. Politiets bilder av gjenstandene viser derimot at dette er gjenstander man medbringer om man planlegger for fysisk nærkamp, ikke en fredlig motdemonstrasjon.

Ikke min minister. Ikke min antirasisme.
Som antirasist og aktivist for flyktninger er det svært mye å være opprørt over om dagen.

Det er aktivisters intense kamp, og ikke vår regjerings ansvarlighet, som hindret to flyktninger fra Yemen i å bli returnert til hjemlandet uten å få sin asylsak realitetsbehandlet. Yemen er per i dag et land vi ikke utfører returer til, da sikkerhetssituasjonen anses for ustabil.

Det er aktivister og Russiske myndigheter og ikke regjeringens ansvarlighet som fikk stoppet returer av Syriske barnefamilier i 40 minusgrader i januar.

Det er aktivister og ikke vår regjering som kjemper for at vi, menneskerettighetsnasjonen Norge, skal overholde menneskerettighetene i møte med noen svært få av verdens mest sårbare mennesker.

I tillegg har vi et regjeringsparti hvor man i lokallaget vår integreringsminister har tilhørighet til ENSTEMMIG vedtok å fengsle på ubestemt tid (dog på en human måte må vite) barn og voksne som måtte forville seg til å søke om beskyttelse i vårt lille land. I tillegg vedtok de å frata flyktninger muligheten til å kunne skaffe seg en stabil fremtid og kunne bygge opp et nytt liv, i trygghet. Å frata flyktninger muligheten til å få permanent oppholdstillatelse vil sterkt skade alle muligheter for integrering og effektivt hindre de mange flyktningene og etterkommere av flyktninger som kunne blitt en ressurs for oss fremover.

Vår integreringsminister har i løpet av sin korte virketid, i tillegg til å erte på seg den norske kirke ved å sterkt kritisere dem for å ta Jesus på hans ord og faktisk hjelpe mennesker i nød, gjort en durabelig innsats i å forverre hatretorikken mot innvandrere, forsterke polariseringen i folket, blitt refset av FN og sine egne fagfolk for henholdsvis å bryte menneskerettighetene og for å motarbeide integrering (!!!). Det er all grunn til å protestere mot den retorikken og den politikken våre myndigheter i dag står for. Holdninger som man for et par tiår siden kun fant i smale nazistiske kretser har nå til dels blitt mainstream politisk virkelighet. Det er all grunn til å protestere mot retorikken og holdningene man i dag finner blant enkelte av våre ledende politikere.

Vi har i dag en innvandrings- og integreringsminister som støttes av nazister, rasister, innvandringsmotstandere, islamofober, pegidaledere, Odins Soldater og kjente nett-troll og som på sin facebookside, dagen etter en slik markering, takker for støtten.

Men det er ingen grunn til og ingen unnskyldning for å protestere mot disse kreftene ved bruk av avskrudde stolbeinbatonger og glassflasker. Og har man gode hensikter møter man ikke opp med tannbeskyttere i en fredelig motdemo.

Utviklingen vi ser, retorikken vi ser fra våre mektigste mot våre mest sårbare må møtes, men den skal ikke møtes med batong. Sylvi Listhaug er ikke min integreringsminister. Heller ikke er batongkamp min antirasisme.

En nødvendig antirasistisk mobilisering
Det finnes et enormt antirasistisk potensial i det norske folket. Det har vi vist om igjen og om igjen, og senest i høst da vi så en massemobilisering og en enorm dugnadsvilje for å hjelpe flyktningene som kom hit. Vi er stolte av vår humanitære arv. Vi er gode på å møte og ta imot mennesker som kommer hit, og vi møter opp og støtter hver eneste gang vi skjønner at det er alvor og at vi kan hjelpe.

Likevel har internett og vår bruk av det medført at det verserer mye hatprat, mange konspirasjoner og truende adferd og uttalelser mot flyktninger og innvandrere som folk blir utsatt for. Når man leser noe om igjen og om igjen på nettet, er det lett å tro at det må være en sannhet i det. Det er lett å bli radikalisert på nett, lett å bli lurt av konspirasjoner og falske påstander. Og når påstander blir gjentatt og gjentatt, når hat får yre og gro, så flytter barrierer seg. Og det er ting som tyder på at det som for kort tid tilbake var ord på nett og en (såkalt) enslig høyreekstrem terrorist, nå er krefter som står bak flere små og store angrep (verbale og fysiske) mot innvandrere, særlig innvandrere som blir knyttet til islam. Kvinner med hijab kan synes spesielt utsatt.

Vi trenger en opprydning og vi trenger en antirasistisk mobilisering, en antirasistisk folkebevegelse. Vi trenger en bevegelse som er samlende, sterk og som reflekterer bredden i vår antirasistiske folkesjel. Nye SOS Rasisme, med sin smale og sekteriske bevegelse, vil aldri kunne være den bevegelsen. Og situasjonen vi ser i dag er for alvorlig til at vi kan la denne grupperingen eie antirasismen.

Vi trenger den antirasismen som er samlende for alle politiske fraksjoner og som også mobiliserer de antirasistiske kreftene i de borgelige partiene. I dag er det Venstre, KRF og Høyre som holder FRP ved makten og som godtar Listhaugs retorikk og politikk. Vi trenger den antirasismen som mobiliserer dem til å si at nok er nok. Dette er ikke deres politikk! Dette er ikke en retorikk de kan stå inne for. Vi trenger at de står opp mot Listhaug, at de tar ansvar mot ministeren de gir makt.

Når skal man overse og når skal man aksjonere?
Soldiers of Odin er en av en rekke organisasjoner Ronny Alte har hatt en finger med i, og vi burde nå ha lært at vi ikke trenger å mobilisere mot dem. De ødelegger mest og får minst støtte når de får holde på helt uforstyrret. De trenger ikke flere presseoppslag. De fortjener ikke mer publisitet. NDL, PEGIDA, SIAN, SIOE – rekken av fiaskoer er lang, og antirasistisk mobilisering, særlig om media aner en mulighet for konfrontasjoner mellom grupper, gir dem en oppmerksomhet de ikke fortjener. De trenger ikke vår hjelp for å skaffe seg mer sympati. De er fullstendig i stand til å rote alt sammen til helt på egenhånd. Historien har vist oss at disse både vil og kan rote alt sammen til for seg selv helt alene. Vi må angripe hatretorikken på andre måter. Vi må være smartere enn de er. Vi kan ikke skaffe dem publisitet og sympati ved å møte dem med flaskevåpen og hjemmeavskrudde stolbeinbatonger. Vi må være smartere enn som så. Vi kjemper en viktig kamp, en kamp ingen har råd til at vi taper. En kamp vi ikke kan vinne med batonger!

Det kan komme en tid hvor antirasister er nødt til å forsvare seg mot voldelige nynazister, men en antirasistisk gruppe som forsøker å fremprovosere slike handlinger ved å møte opp bevæpnet setter også andre antirasister i fare. De fleste av oss foretrekker å bekjempe rasismen uten vold, så lenge som mulig. Og det er fortsatt mulig å kjempe uten vold. Faktisk er dette en kamp vi skal vinne uten vold. Om vold blir nødvendig har vi allerede tapt. Det er og må være vår holdning.

Antirasismen trenger mennesker med barnevogner. Den trenger besteforeldre og barnebarn. Antirasismen trenger først og fremst alle de vanlige menneskene. Vaffelstekerne, klovnene, diskodanserne og Godhetstyrannene. Vi trenger ikke batonger. Vi trenger ikke organisasjoner som støtter bruk av batonger.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.