Divestment, å trekke tilbake investeringer, er et krav som drives frem i studentmiljøer med en styrke som har kraft til å bryte fossilindustriens dominans i livene våre. Kamp mot petroleumsdominerte læringsplasser og mobilisering for bærekraftig utdanning er arenaer hvor studentene har en nøkkelrolle.
Hold karbonet i bakken
La oss begynne ute i verden: Divestment-kampanjen, som skyter stadig mer fart internasjonalt, kommer fra organisasjonen 350.org, som ble startet som en liten kampanje av miljøaktivisten Bill McKibben og noen av hans studenter i 2008. Kampanjen baserer seg på ett enkelt mål: Hold karbonet i bakken. Karbonbudsjett for en maksimalt to graders varmere verden var 565 gigatonn i 2012, og enda mindre i dag. Problemet for klimapolitikken er at verdens fossilselskaper kjenner til og planlegger å brenne 2795 gigatonn med karbon – altså fem ganger så mye. Fossilindustriens forretningsplaner er på kollisjonskurs med fremtiden vår på denne planeten – og divestmentkampanjen vil gjøre dette gjennom folkelig mobilisering på grasrota – og spesielt på universitetene hvor studentene har en ledende rolle.
Internasjonalt hevdes bevegelsen å være den raskest voksende divestment-bevegelsen verden har sett, og den har spredt seg på grasrotnivå over hele verden med støtte fra navn som Desmond Tutu og Noam Chomsky, i tillegg til anerkjente akademikere ved institusjoner som Stanford og Oxford. Nå nylig drives den også frem av The Guardian. Over 40 utdanningsinstitusjoner er i ferd med å trekke porteføljen sin ut av fossil energi, blant annet Stanford, The New School i New York, og Glasgow. I tillegg til er 41 byer, 72 religiøse institusjoner, 30 stiftelser og flere hundre personer på god vei.
Divestment på norsk: petroleumsdominansens endelikt?
Norske institusjoner har ikke de store kapitalinvesteringene som spesielt amerikanske universitet har, og derfor er ikke divestment i seg selv hovedsaken for universitetene. Forskning og industrisamarbeid er derimot viktige faktorer, for det er et utstrakt samarbeid mellom petroleumsindustrien og norske universiteter.
Akademia-avtalen, som Statoil har med flere av de største universitetene, er ett eksempel, og er verdt 450 millioner kroner over en femårsperiode. Avtalen mellom Statoil og UiB er verdt 55 millioner kroner, og ble fornyet i 2013, på samme tid som FNs Klimarapport kom med dystrere tall enn noen sinne. I kontrakten med UiB kom det frem at midlene er ment å gå til områder som er av felles interesse for institusjonen og selskapet, og enhver som leser tidligere års rapporter ser at midlene stort sett har gått til petroleumsrelatert forskning – med noen få innslag av geotermisk energi og CCS (oppsamling og lagring av CO2 i bakken). Noen måtte si fra, og det ble Fossilfritt UiB.
Alliansen var en partipolitisk nøytral gruppe fra første dag, og vokste på kort tid til å ha støtte fra 13 tilsluttede organisasjoner, uten at noen bestemt organisasjon eide kampanjen. Saken ble summert opp i fire krav rundt en underskriftskampanje som fikk tittelen «UiB ut av fossil energi – NÅ». Kravene oppfordret UiB til å ta samfunnsansvar som offentlig forskningsinstitusjon, sette klare krav til at forskning tilknyttet universitetet er i tråd med togradersmålet og se til at valg av samarbeidspartnere følger forskningsetiske retningslinjer. Flere av de vitenskapelig ansatte ved universitetet hadde allerede hatt diskusjoner rundt petroleumsforskning på universitetet, og nå skjøt mobiliseringen fart: Oppropet var grunnlag for offentlige debattmøter og mangfoldige leserinnlegg fra studenter, ansatte og ledelsen ved UiB.
Like etter nyttår skrev rektor ved UiB et brev til NENT (De nasjonale forskningsetiske komiteer) og ba om deres vurdering. NENT syntes saken var interessant, og valgte å løfte den til et nasjonalt nivå. Våren 2014 skrev de til universitetene UiB, NMBU, UiA, UiO, UiT, UiS og NTNU, og debatten spredte seg. NENT kom med sin uttalelse om petroleumsforskning juni 2014, som slo fast at forskningen skal følge et bærekrafts- og føre-var-prinsipp, og at «Det er forskningsetisk uforsvarlig om petroleumsforskning hindrer omstillingsprosesser slik at FNs klimamål, som Norge har forpliktet seg til, ikke kan nås». I tillegg pekte NENT på det de kaller et ansvarsvakuum der verken universitetene eller bevilgende myndigheter tar ansvar for den overordnede retningen, og oppfordret universitetene til å bli pådrivere for omstilling.
Samfunnets støtter?
Universitetene forvalter kunnskaper, forsker frem ny viten og utdanner nye generasjoner til lange liv i samfunnet. De som nå er studenter, vil om noen år være i alle mulige posisjoner i arbeidslivet – i offentlig og privat sektor, innen forskning, næringsliv, stat og kommune – og kunnskapen de tar med seg, vil få stor betydning. Utdanningen må legge et grunnlag for at studentene både forstår klimaendringene ut fra flere ulike fagplattformer og får utvikle kunnskap og ferdigheter til aktivt å forme arbeidet for en bærekraftig fremtid.
Dessverre er forskningspolitikken på energi- og petroleumsområdet et kroneksempel på kortsyn fra dem som tror at Norge både kan øke petroleumsutvinningen og lede an som klimanasjon. Departementene fortsetter å bevilge penger til forskning og utvikling av kunnskap og teknologi som skal få mer olje og gass ut av geologiske formasjoner, og utvinne felt som med dagens teknologi er utilgjengelige. Noen av midlene kommer fra det offentlige, andre gjennom samarbeid med petroleumsselskaper og andre industriaktører. Disse båndene har vært lite utsatt for storstilt kritikk, men jo klarere sammenhengen mellom karbonutslipp og global oppvarming er, desto større blir presset for å avvikle dette samarbeidet.
Det har vist seg både i USA og i Storbritannia at tette bånd til petroleumsindustrien påvirker forskningen og retter den inn mot petroleumsrelaterte problemstillinger som forlenger oljealderen, fanger opp studenter som ellers kunne arbeidet med fornybar energi og gir selskapene synlighet på universitetene gjennom stillingstitler og instituttnavn. I Norge har striden rundt NYKOS-prosjektet (Nykos står for Ny kunnskap om sjødeponering) vist at heller ikke her hjemme er prosjekter immune mot slike komplikasjoner. Når industrien i tillegg markedsfører seg stadig mer aggressivt overfor studentene, med foredrag, filmvisning og «mingle»-middager, der studentene får gratis mat og drikke, er det fordi de skal sitte igjen med et positivt inntrykk av en mulig fremtid i bedriften, er situasjonen verdt å stille spørsmålstegn ved.
Universitetene i Norge har alltid vært tett knyttet til samfunnet, der uavhengighet og utdanning av embetsmenn og kunnskapsforvaltere har stått sterkt. Dyktige kunnskapsmiljøer innenfor og utenfor akademia sikret Norges rolle i oljehistorien – men nå må vi ta lærdom av fremsyntheten og rette den mot den nye samfunnsbyggingen: det virkelig bærekraftige samfunnet. Universitetene, som også forsker frem kunnskapen om klimaendringene, har et ubestridelig ansvar for å ta dette ekstra alvorlig.
Hvor går studentene?
Aktivt studentengasjement legger viktig press på institusjonene, og studenter kan påvirke både i valgte posisjoner og i interessegrupperinger. Lokale organisasjoner finnes ved samtlige av de norske universitetene, både velkjente grupper og lokalstartede opplegg. Studenter går til valg på grønne løfter. I tillegg er det økende kontakt mellom studenter fra ulike universiteter, både med tanke på arrangement og møteplasser. Hvert år brukes hundrevis av frivillige timer på å arrangere seminarer og konferanser om fremtidens energiløsninger, om bærekraft, solidaritet og samfunn. Derfor må også miljøbevegelsen gi sin støtte til studentene hvis og når de søker støtte til å starte og drifte kampanjer mot fossilavhengighet. Vi kan få til mye i små grupper som opererer alene, men enda mer hvis vi er mange som går sammen og setter felles krav.
Skal vi bygge broen til framtiden, må vi bryte ned barrierene mellom organisasjoner og generasjoner, mellom etablerte og uetablerte posisjoner i akademia og arbeidsliv, mellom dem som er «innenfor» og dem som er «utenfor». Dette gjelder alle. Fra forskning til daglig praksis på universitetet, må en tankegang som tar innover seg fotavtrykk og samfunnsansvar stå i sentrum, og følge bærekrafts- og føre-var-prinsippet for å ta vare på alt levende. Det er vår felles fremtid det gjelder, og studentengasjementet vil være med på å forme veien videre – både i små adhocgrupper og i større nasjonalt samarbeid.
En lengre versjon av denne teksten finnes i boka Broen til framtiden:
