Samer i populærkulturen. Fra Paradise Hotel til Jan Olsen

For TV3 var nok bildevalget ganske tilfeldig. Lite visste de at personene på bildet kunne navngis. Min kollega på UiT Norges arktiske universitet, sosialantropolog/helseforsker Ketil Lenert Hansen, kjente igjen bildet av folk fra egen slekt, og reagerte på Facebook. Bildet er fra 1897 og fra Lødingen. Også joiken kan knyttes til en bestemt person, til Johnny Mathis Sara.

Det er liten tvil om at TV3 er både tankelause og tåpelige når de lager et klipp som skildrer samer på denne måten. Sjøl om de nok mener lite og ingenting med det, går det inn i en lang historie av eksotisering og latterliggjøring av samer og minoriteter. Samtidig er ikke historien om samene i populærkulturen en lang offerfortelling.

LES OGSÅ: Vagabonden, tiggeren og gjøgleren – de ubehagelige andre

En populærkulturell historielinje
Innafor både populærkultur (og elitekultur) har samene blitt omtalt i mange hundre år. Som folkegruppe og minoritet som på ei og samme tid er innafor, i utkanten av og utafor det norske samfunnet, har samene blitt fortalt om på mange ulike måter.

En særs populær fortelling kom fra (den seinere) krigshelten og biskopen Eivind Berggrav i 1937. Etter mange år som biskop i nord skreiv han sin beretning om Nord-Norge, Spenningens land. Her blir samene beskrevet med stor innlevelse og kjærlighet – og en viss dose nedlatenhet – som en sentral del av Nord-Norge: ”Fins det noe sted hvor naturen slik er gått inn i folket som her oppe?” Berggrav blir et uttrykk for en rådende liberal holdning: Samene er eksotiske og spennende. Og underlegne.

Innafor filmens verden har samene blitt skildra på mange ulike måter. Religionshistorikeren Cato Christensen skriver om utviklingen fra Laila, via Ante til Veiviseren og Kautokeino-opprøret. Fra nedlatende romantisering, via en spirende samepolitisk kamp på 1970-tallet, til historier fortalt av samer sjøl.

Dette er en parallell til utviklingen som jeg har sett innafor skolesammenhenger. På engelsk kan du snakke om tre strategier eller tendenser i presentasjonen av samene: Ignorance, Inclusion og Indigenization (engelsk gir bokstavrimet den plassen det skal ha). Ignoransen går nettopp på at minoriteter gjerne overses og ikke nevnes. Inklusjon handler om at samer etter hvert nevnes, men på mange ulike måter, noen svært så problematiske. ”Indigenisering” (av engelsk ”Indigenous people” = urfolk) vil si at fortellingene kommer fra samer sjøl.

LES OGSÅ: Historien om samiske kvinners heltemodige kamp for samiske rettigheter

Humor
Humor er vanskelig. Hvem bestemmer hva som er morsomt og bra? Hvem bestemmer og hvordan avgjøres hva som er morsomt? Humordebattene som blusser opp med jevne mellomrom, faller tilbake til slike spørsmål, samt til spørsmål om smak, behag og makt. Å le av eller med handler nemlig om makt.

Paradise Hotel forsøker seg på en slags humor. De klipper inn de to deltakerne som er utafor alt i en samisk familie og legger på litt joik. Line Vee Hanum i TV3 forteller i svaret på reaksjonene at det er ment som humor, og at det ikke er til hensikt å diskriminere noen. Innslaget er ikke morsomt. Synes jeg. Jeg synes det er plumpt og banalt. Verre er det at TV3 ikke vet hva de gjør. De tar et bilde, trolig helt tilfeldig fra et google-søk (bare prøv du også), og bruker det uten å tenke at dette er folk med familie i dag. Plutselig ender programmet opp med å fornærme både enkeltpersoner og en hel folkegruppe – uten at de har ment noe som helst. Det er bare tankeløst.

Et eksempel fra den andre enden av skalaen (min skala, om du måtte lure) er henta fra NRK P1s program Lønsj. Her kan du hver onsdag høre programleder Rune Nilsson intervjue karakteren Jan Olsen, ”vår påstått samiske venn”, på telefon fra vidda. ”Jan Olsen” svarer på en slags stereotypisk samisk vis, på norsk med en eksplisitt finnmarksamisk aksent. Det har vært klager på dette innslaget. Medlem i Sametingsrådet Henrik Olsen har imidlertid svart at dette må samene tåle, og at det ikke er noe å reagere på. Jeg synes det er strålende humor – fordi det tydelig er basert på kunnskap om og kjennskap til både språk/aksent/dialekt, talemåte og tenkemåte. Og fordi det er uklart hvem som blir gjort narr av. Idioten i innslaget er oftere Rune Nilsson enn Jan Olsen.

LES OGSÅ: «Du vet jo at han er en liten samegutt»

Diskriminering?
I skrivende stund ser jeg at Paradise Hotel er klaga inn til diskrimineringsombudet. Det er interessant. Uansett utfall viser det at noen opplever Paradise Hotel-innslaget som diskriminering. Jeg tenker at det kanskje gir Paradise Hotel-innslaget mer oppmerksomhet enn det fortjener (noe jeg også bidrar med gjennom å skrive denne teksten). Det Martine sier, er ufarlig. Bilde- og lydbruk er problematisk, men kanskje ikke så fryktelig farlig.

Samtidig er det slik at handlingen til en i øyeblikket tanketom og stressa programredaksjon jo ikke er tilfeldig. Det kommer fra et sted eller en tilstand der minoriteter behandles uten omtanke og med en lang historie. Til denne historien hører først kolonisering og assimilering, dernest ignoranse og kunnskapsbrist, før minoritetsstemmene tilkjemper seg en plass i offentligheten – som enkeltpersoner med navn og historie. Det gjør det heldigvis vanskeligere å slenge ut av seg hva som helst.