Jeg kjenner min voldtektsmann. Han er som alle andre. Han er en i gjengen.

Voldtekt skjer mye oftere enn statistikken tilsier, og det er ufattelig mange som sitter der hjemme og skjuler en hendelse som har tatt fra dem noe av dem selv.

Drea Karlsen
About Drea Karlsen (1 Articles)
Drea Karlsen bor i Trondheim og driver bloggen dreakarlsen.com

*Advarsel: Teksten inneholder triggere for overgrepsofre*

Hvert år blir det anmeldt rundt omkring 1100 voldtekter i Norge. I Norges storbyer har vi hatt flere runder med voldtektsbølger, og jenter har vært redde for å gå alene langs gata. Det har også vært mye snakk om hvor få av voldtektsanmeldelsene som ender med dom. I fjor gikk psykiater Synnøve Brattlie ut og sa at hun ville gradere voldtekt. Sovevoldtekt var ikke like ille som overfallsvoldtekt, og burde derfor straffes mildere. “Bratlie mener at verdighet kan vinnes tilbake ved å kunne ta delansvar for hendelser der det faktisk foreligger delansvar”, stod det den gang.

LES OGSÅ: En helt vanlig voldtekt

Jeg følte meg brukt, skamfull og nedverdiget
Vel. Jeg har sovnet på fest som 16-åring. For full sovnet jeg på stuegulvet, og våknet av at skaftet på en mopp ble kjørt hardt inn i meg. Igjen og igjen. Buksa og trusa lå på gulvet ved siden av. Jeg turte ikke røre meg. Hva skulle jeg si? Hva skulle jeg gjøre? Jeg lå helt i ro, og lata som jeg sov. Helt til han var ferdig med å bruke både seg selv og kosteskaftet på meg, og gikk. Jeg kledde på meg, listet meg ut fra leiligheten og løp hjem til senga mi, hvor jeg ble liggende og grine. Jeg følte meg brukt, liten, dum, krenket, skamfull og nedverdiget.

Denne hendelsen skjedde som sagt for mange år siden, men det var ikke før i fjor våres at jeg husket den. I mange år har jeg fortrengt den. Glemt alt om det, helt til alt kom tilbake til meg i form av ekle og virkelighetsnære mareritt. Igjen og igjen måtte jeg gjenoppleve hendelsen. Igjen og igjen måtte jeg kjenne på følelsene jeg hadde der og da. Det ble så ille, og påvirket meg så negativt, at jeg til slutt nesten ikke sov lenger. Slik begynte altså min forrige depresjon.

LES OGSÅ: Sovevoldtekt – en misforståelse?

Voldtekt bagatelliseres
Poenget mitt med å fortelle det, er egentlig ganske enkel. Jeg har tenkt på det lenge, men å poste så personlige ting er ikke noe man gjør impulsivt. Grunnen til at jeg fant på å faktisk publisere, er av samme grunn som at denne tøffe jenta holder foredrag for ungdomsskoleelever. Voldtekt skjer så ufattelig ofte. Det skjer mye oftere enn statistikken tilsier, og det er ufattelig mange som sitter der hjemme og skjuler en hendelse som har tatt fra dem noe av dem selv. Mange ser heller ikke alvoret i det, og bagatelliserer noe som ikke bør bagatelliseres. Det er ikke rett! Det er ikke sånn det skal være.

Jeg kjenner min voldtektsmann. Jeg har møtt ham mange ganger i ettertid. Han er som alle andre. Han er en i gjengen. Han er godt likt. Og han er norsk. Han blir aldeles ikke sett på som en forbryter eller en kriminell. Han blir ikke sett på som en som har gjort noen så vondt. Ofte lurer jeg på om han vet hva han gjorde. Om han husker det. Om han ler av det. Om han har gjort det mot flere. Eller om han angrer og skjemmes, slik han burde gjøre.

LES OGSÅ: Kongolesisk gynekolog tildelt menneskerettighetspris for kampen mot voldtekt

Sovevoldtekt er også voldtekt
Selv om dette er en annen form av voldtekt enn om man blir slått ned på gata og dratt inn i et smug, så er det voldtekt. Det skader. Det ødelegger. Det krenker. Og det var ikke min feil, selv om jeg var full og sovna et sted jeg ikke burde sovne. Jeg kledde ikke av meg. Jeg godtok ikke at noen kledde av meg heller. Jeg var ikke med på samleiet. Det var ikke sex. Det var voldtekt, og hadde det skjedd i dag så hadde jeg ikke løpt hjem og grått i senga mi. Jeg hadde nok grått, men i stedet for å gjemme meg, føle meg liten, dum og ansvarlig, så hadde jeg lagt alt ansvaret over på ham og anmeldt det for den forbrytelsen det er. Ikke for at det hadde hjulpet meg noe å se ham få en straff for det han gjorde, men for å forebygge. Noe må skje sånn at sånt som dette ikke blir sett på som noe mindre enn det er. Som en bagatell. Sovevoldtekt er også voldtekt.

Teksten er tidligere publisert her

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

15 Comments on Jeg kjenner min voldtektsmann. Han er som alle andre. Han er en i gjengen.

  1. Tale Hendnes // at // Reply

    At dette i det hele tatt har skjedd, at det i det hele tatt blir bagatellisert, eller på andre måter forsvart er beyond me. Det MÅ ta slutt.

  2. Suzanne // at // Reply

    Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en klem. For en forferdelig opplevelse, skulle ønske ingen måtte noensinne gå gjennom noe slikt. Håper du har det mye bedre nå! Jeg ønsker deg et fantastisk liv full av glede og gode følelser. Selvfølgelig var det absolutt ikke din feil, men jeg vet hvor vanskelig det kan være å innse det- spesielt i så ung alder. Du er utrolig tøff som skriver om det i etterkant- jeg kjenner deg ikke, men jeg støtter deg fullt. Ønsker deg alt det beste!

  3. Bjørn Ove Strand // at // Reply

    Konfronter han om dette neste gang du tilfeldigvis møter han neste gang. Innled med noe annet først. Helt sikkert ikke enkelt men jeg tror det hjelper å fått luftet det til han hvis du har fått det til. Ønsker deg alt godt videre. Hilsen en Surnadaling.

  4. TThus // at // Reply

    Bra at du plasserer skylden der den hører hjemme. Det er viktig å lære jenter/kvinner hva som er greit/ikke greit for dem. På den måten tar dem seg selv og sine behov på alvor.

  5. Per_Person // at // Reply

    Takk for modig og sterk historie, Drea.
    Du hevder dette anses som bagateller og at noe må gjøre, men hva?
    Som du kan lese fra kommentarene på denne siden, din egen blogg og fra lignende saker, er det mange som ikke anser dette som bagateller.
    Faktisk tyder det meste på at samfunnet som sådan tar denne problematikken på største alvor.

    Det offentlige fokuset på seksuelle overgrep har vært stort over lang tid, og markant økende i senere år.
    Man har hatt offentlige utredninger, kampanjer på skoler og i media, straffebestemmelsene for seksuelle overgrep er sterkt utvidet, straffene er sterkt hevet og myndighetene har gått langt i retning av å bryte maktfordelingsprinsippet ved å instruere domstolene til å ta de i bruk i større grad i håp om å heve straffeprosenten.
    Det har gått så langt at fremtredende jurister, rettspsykiatere, politimestere og advokatforeningen har advart mot at rettsikkerheten utfordres. Straffenivået står ikke i forhold til straffverdigheten, man legges press på beviskravene og dermed rettsikkerheten, og som Brattli påpeker er i dag forhold med vidt forskjellig straffverdighet inkludert i voldtektsbestemmelsen, som har en minstestraff på 2 års fengsel og en øvre strafferamme på 10 år.
    Det har en lang rekke uheldige konsekvenser.
    Skal man ilegge noen 2 års fengsel, er det strenge krav til bevisførsel og sannsynlighetsovervekt. Forholdet må være bevist ut over enhver rimelig tvil, og tvilen skal komme tiltalte til gode. Slik må det være for å unngå justismord, og det er ingen saklige grunner til å lempe på beviskravene i voldtektssaker når man ikke gjør det i for eksmepel drapssaker. Rettsikkerheten må bestå.
    Mange seksuelle overgrep lar seg ikke bevise på en måte som tilfredsstiller disse kravene, og domfellelsesprosenten blir følgelig lav.
    En annen utfordring er, som Brarttli påpeker, at relativt mange ofre for seksuelle overgrep føler behov for en oppreisning og en reaksjon, men ikke ønsker gjerningspersonen fengslet i 2 år eller mer, og hele belastningen ved en rettssak de uansett har liten sannsynlighet for å vinne.
    På grunn av disse motforestillingene unnlater mange å anmelde, handlingen blir ikke møtt med en reaksjon, fornærmede får ingen oppreisning og gjerningspersonen får ikke den korreksjon på oppførselen som kan medføre at den ikke gjentar seg.
    Hvis man hadde andre tilgjengelige reaksjonmuligheter med andre beviskrav ville det medført at flere seksuelle overgrep kunne bli møtt med en tilpasset reaksjon og man ville fått et klarere skille mellom hva som er greit og ugreit, hva som er bagateller, hva som ikke er bagateller og hva som er grove overgrep.
    Selvsagt kunne man skilt mellom en bagatellmessig misforståelse og et grovt overgrep, som du ble utsatt for, selv om begge deler var “sovevoldtekter” etter dagens voldtektsdefinisjon.
    Det er jo hele poenget med gradering – at man tilpasser straffen og prosessen etter forholdet.
    Jeg, og mange med meg, synes at Brattlis forslag var godt.
    Det ville sannsynligvis medført at man fikk avverget langt flere seksuelle overgrep, og fikk det reelle omfanget av slike opp og frem i lyset, slik at man kunne målrette tiltakene mot noe som faktisk virker.
    Det er vel langt å foretrekke fremfor å konkurrere i å vise størst sympati og medfølelse med ofrene, med den konsekvens at det blir stadig flere av dem?
    Noe må gjøres, sier du. Men hva?

    • Kristin B. Bruun // at // Reply

      Når politiet henlegger en anmeldelse som “åpenbart grunnløs”, etter å ha avvist å innhente dokumentasjonen som ser ut til bevise det motsatte, må man lure. Fine ord om å ta voldtekt alvorlig, men politiets forakt mot dem som rammes, selv om det er dømte gjengangere som står bak, virker grenseløs.

      • Per_Person // at // Reply

        Forakter politiet voldtektsofre?

        Det er en sterk påstand, for å si det mildt.

        Kan det være at du forveksler manglende evne med manglende vilje?

        At politiet er raske med å henlegge saker når de ser at de ikke vil klare å tilfredsstille beviskravene for en fellende dom?

        At de er litt ufølsomme når de formidler dette på byråkratspråk til fortvilte ofre?

        Det tror jeg.

        • Kristin B. Bruun // at // Reply

          Grei presisering. Om de ikke klarer å tilfredsstille beviskravene vil det gjenspeiles i henleggelseskode. Om de ikke ønsker dette, kan det også vises.

          • Hed // at //

            Du er en av disse som innbiller seg at politiet kan vite noe utover det som fremgår av bevisene. Det kan de ikke.

          • Kristin B. Bruun // at //

            Å, er det slik det henger fra hverandre …

          • Hed // at //

            Det er enkel logikk. En forutsetning for logisk tenkning, er at man er tilregnelig.

  6. Hed // at // Reply

    Nei, voldtekt skjer langt sjeldnere enn statistikk tilsier. Det er det som er et faktum. Anmelder du voldtekt falskt, så SKAL saken henlegges!

    • Kristin B. Bruun // at // Reply

      Men om du er blitt voldtatt, og det ikke kan bevises, så har du et problem.

  7. Hed // at // Reply

    Hei. Du skulle ikke tilfeldigvis ha vært hos “heksedoktorene” i Betania Malvik? Du vet; den perverse gjengen oppe i Trøndelag som gjennom aktiv hjernevask og psykisk terror klarer å narre jenter og kvinner til å innbille seg at de har vært utsatt for [som oftest] bisarre og helt usannsynlige overgrep(gjerne påstått begått av “utenomjordiske” eller lignende).

  8. Mindmatter // at // Reply

    Det bør aldri bli aksept for hverken “graderte” voldtekter, eller at man skal åpne for at ofre er ansvarlig på noen måte for voldtekt. Voldtekt er en avskyelig handling, hvor man krenker et menneske på det aller groveste.

    Det er forferdelig å lese at voldtekspersonen er/var “en av gjengen”. Personer som begår slike forferdelige handlinger, etter en meget fortjent periode på et av landets sykehus, bør aldri få mulighet for å bli “en av gjengen”

    Det storsamfunnet bør gjøre for å forhindre voldtekter er kontinuerlige holdningskampanjer om at “nei er et nei”. Videre så bør man gi råd til unge kvinner spesielt om hvordan man skal unngå å komme risikosituasjoner. Og ha spray i bagen.

    Men dessverre er voldtekter umulig å få bort helt. Spesielt ikke når man f.eks har slike kriminelle avskum som Blitz og ikke minst driver import av ikke-vestlige som følger islams tankegods om å voldta.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*