Av: Victor Wallis
Foto: Oxfam International
At vi nå har bikket 400 ppm CO2 (deler per million karbondioksid) i atmosfæren kan virke som en tilfeldig milepæl. Men tatt i betrakting den vitenskapelige konsensusen om at 350 ppm er maksgrensen for hva som er forenlig med langsiktig overlevelse for vår art, kan vi benytte dette nye og høyere tallet som en anledning til å reflektere over hvor det bærer hen for menneskeheten.
Jeg mistenker at i de fleste deler av verden overskrides terskelen på 400 ppm uten at det legges for mye merke til det. For mange mer umiddelbare bekymringer kommer i veien, enten det er rutinene i våre daglige liv, eller hendelser av en mer spektakulær karakter – nesten alltid av typen dårlige nyheter, med unntak for sportsdelen i avisa – som mediene flyter over av.
Dette er uheldig. For selv om slike medieoppslag har et legitimt krav på oppmerksomheten vår, undermineres på den måten selve grunnlaget for vår felles overlevelse kontinuerlig mens vi ser den andre veien.
For i den grad folk ikke er klar over faren, er det poengløst å kritisere dem. Det vi heller må gjøre er å finne forbindelsene mellom de hverdagslige bekymringene og de kreftene som nå konstant undergraver livsbetingelsene våre. Et nødvendig skritt mot etableringen av slike forbindelser – og mot å forklare dem til andre – er å forstå at miljøets skjebne er et klassespørsmål.
I det lange løp vil miljøødeleggelsene oppsluke mennesker av alle klasser, kapitalistene inkludert (hva de enn måtte ha av korttidsfordeler ved å hamstre livsfornødenheter). Likevel er de umiddelbare politiske stridsspørsmålene på mange måter rammet inn av spørsmål om klasse.
For det første er det kapitalens klasseinteresser som dikterer den permanente streben etter økonomisk vekst. Uten denne kapitalistiske drivkraften kunne økt økonomisk aktivitet i noen sektorer vært mer enn jevnet ut ved å kutte ned i sektorer som ikke bidrar til menneskenes velbefinnende (for eksempel militæret, statusobjekter, et overdrevent antall biler osv.).
Dette er også knyttet til det faktum at kapitalismens politiske virksomhet konstant blokkerer anstrengelser for å beskytte befolkningen mot miljøødeleggende aktiviteter, slik som de stadig farligere måtene fossilt drivstoff utvinnes på (for eksempel dypvannsboring etter olje, fjerning av fjelltopper til kullutvinning, og hydraulisk oppsprekking, såkalt fracking, til gassutvinning ).
Mer generelt er det sant at ingen har en direkte interesse av å ødelegge miljøet, men kapitalen er interessert i å forhindre tiltak som kunne vernet det. I land der det finnes en velorganisert opposisjon til kapitalen, er det mulig at slik blokkering delvis kan nøytraliseres. Men, gitt den enorme størrelsen av den nåværende faren er det nødvendig å gjøre mer enn bare å regulere og straffe de verste utskeielsene. Vi må definere prioritetene for produksjon og konsum på nytt. Vi trenger færre fly og flere sykler, færre parkeringsplasser og mer biodiversitet, færre høyteknologiske duppedingser og flere anledninger til direkte interaksjoner i det offentlige rom.
På et globalt plan kommer den sterkeste motstanden mot en slik omprioritering fra den regjeringen som i størst grad personifiserer kapitalens makt, nemlig den amerikanske regjeringen. Det er her kapitalen viser sin grunnleggende drivkraft med et minimum av tilbakeholdenhet. Den har så til de grader dominert miljødebatten at til og med det faktum at det finnes menneskeskapte klimaendringer fortsatt er omstridt av mange.
Således er den politiske dragkampen om miljøpolitikken på alle nivåer knyttet til klasseinteresser. Kapitalistenes klasse, med sin forpliktelse til akkumulasjon og ekspansjon, holder fortsatt hånd om de fleste strategiske posisjonene. Det å anerkjenne denne klassedimensjonen ved miljøkampen er viktig både på et nasjonalt og et internasjonalt plan.
På det nasjonale planet burde vi bli mer oppmerksom på hvordan miljøvern henger sammen med krav fra arbeiderklassen og antikapitalistiske krav. De kreftene som går til angrep på miljøet, er de samme kreftene som søker å holde lønnen nede og som leder bort ressursene fra tilfredsstillelse av menneskelige behov og hen til en konsentrasjon av rikdom og en opprettholdelse av global militær overlegenhet.
Den militære dimensjonen gjør oss oppmerksom på det internasjonale planet hvor vi må ta i betraktning kapitalens miljøfiendtlige drivkraft. Det er allmenn kunnskap at naturen ikke anerkjenner politiske grenser. Det som gjøres mot økosfæren på ett sted rammer også alle andre steder. Dette gir menneskene i alle land en legitim interesse overfor alle handlinger som berører planetens fremtid, uansett hvor de utføres.
Menneskenes fellesinteresser på tvers av nasjonale grenser minner oss på nytt om behovet for en internasjonalisme slik den i begynnelsen ble fremmet i Det kommunistiske manifest, men som med tiden led knusende tilbakeslag i hele verden. Dens ledende prinsipp er ganske lettfattelig. Når det gjelder grunnleggende interesser, har arbeiderklassen i alle land – eller mer generelt det folkelige flertall – mer til felles enn de har med den herskende klassen i sitt eget land.
For Marx og Engels var denne innsikten i 1848 nøkkelen til en revolusjonær bevissthet. For oss i det 21. århundre er den også nøkkelen til overlevelse.
Oversatt av Björn Fröhlich
