Rett før vi tok juleferie inviterte den svenske ambassaden til seminar om den kommende handelsavtalen mellom EU og USA. Forhandlingene om Den transatlaniske partnerskapsavtalen (TTIP) ble ved årets slutt en av de mest omdiskuterte EU-sakene i 2014. Hemmeligholdet rundt avtalen fører med seg mange ubesvarte spørsmål og øker kritikken. Uenighet i forhandlingene og utsatt signering bidrar også til dårligere kår for tilhengerne. Det ble ikke lenger mulig å lure avtalen i full fart forbi sivilsamfunnet. Svekking av folkevalgtes makt, egne domstoler for store selskaper og lavere standarder innen mat, helse og miljø har vært noen av stridstemaene i avtalen.
«Vi har lang vei igjen og liten tid,» sa Eva Walder, utenriksrådgiver for handelspolitikk hos det svenske utenriksdepartementet. «Vi vet hvilke situasjon som er i Europa. Da blir transatlantisk samarbeid viktigere enn noen gang.» Siktet Walder til Russland? Eller refererte hun til den økonomiske krisa i Europa? Et par minutter senere fikk vi svaret, da Walder gjentok det som viser seg å være TTIP-avtalens geopolitiske slagside: «Vi vet om to land som blir veldig glade hvis denne avtalen ikke blir signert.» Denne gangen visste hele salen hvem hun snakket om. Det var Russland og Kina.
LES OGSÅ: Kan venstresida finne veien ut av eurokrisa?
På den ene siden var argumentasjonen at svenskene og EU var bekymret for at disse to stormaktene skal lage egne avtaler som vil sette standarden for et globalt handelsregelverk. Da er det bedre at den vestlige verden med høye standarder er først ute og setter premissene gjennom store regionale handelsavtaler, blir det sagt. På en annen side ble det vektlagt den politiske kapitalen som USA og EU har investert i TTIP så langt. Dersom forhandlingene blir stanset viser vesten svakhetstegn.
Hvis man har fulgt med på debatten om TTIP blir det første argumentet merkelig. Det er nettopp høye standarder som blir skadelidende av avtalen, både i USA og EU. «Harmoniseringen» som er så viktig for TTIP handler nettopp om å finne et minste felles multiplum for reguleringene på begge sider av Atlanteren. Å simpelten anerkjenne motpartens svakere regelverk er et annet alternativ. TTIP handler derfor ikke om å lage et bedre globalt regelverk. Dette blir tydelig når partene forteller om forhandlingene. Henrik Isakson fra utredningsenheten til svensk UD ga oss noen eksempler. Krav om lokalt innhold i offentlige anskaffelser skal fjernes gjennom TTIP-avtalen. «Her er USA problembarnet,» sa Isakson, fordi USA vil beholde sin «buy american»-regulering. Denne holdningen sier alt om avtalens natur.
LES OGSÅ: Er en annen kapitalisme mulig?
Ikke bare skal partene bli enige om et minste felles multiplum. TTIP er starten på en omfattende avvikling av demokratiske reguleringer. Avtalen oppretter et «reguleringsråd» der byråkrater og næringsliv skal fortsette å forhandle om reguleringer etter at avtalen er signert. Videre må nye reguleringer få godkjentstempel av dette rådet før en nasjonalforsamling i det hele tatt får sjans til å vedta dem. På denne måten er TTIP en «levende avtale med regelbundne oppdateringer», som Eva Waldin kalte den. Partene kan «fylle avtalen med innhold siden», sa Isaksen. Bare den blir signert først.
For næringslivsorganisasjonene er den overnasjonale tvisteløsningsmekanismen høydepunktet i avtalen. Dette er en egen domstol hvor selskaper kan saksøke stater når de innfører reguleringer som går utover deres framtidige profitt. Sverige er et av landene som ønsker en overnasjonal domstol. «Våre foretak vil gjerne ha en slik løsning,» sa Walder – «derfor vil vi også ha det». Dersom man ikke får med en slik domstol i denne avtalen blir det vanskeligere å argumentere for den i framtidige avtaler.
LES OGSÅ: Røverkapitalisme – en markedsøkonomisk kreftsvulst
Dette er maktforskyvningen TTIP-avtalen legger opp og fører oss nærmere motivasjonen for TTIP. Det er ikke snakk om å lage et globalt regelverk før Russland og Kina gjør det, som i et spill mellom stormakter hvor vi blir skremt til å støtte opp våre egne. Avtalen har ingenting med Russland og Kina å gjøre. Å endre de demokratiske spillereglene er den egentlige motivasjonen bak avtalen.
Russland er råvareeksportør og har svært dårlige utsikter for å bli en handelspolitisk stormakt. Oljeprisen og rubelen raser i verdi. Klemt mellom Asia og Europa sliter de med å etablere sin makt selv hos sine nærmeste samarbeidspartnerne og tidligere sovjetstater, skriver norske Le Monde diplomatique i sin mai-utgave fra ifjor. I tillegg foregår all verdenshandel i dollar og går i prinsippet via USA. Kina er en eksportør av forbruksvarer med lav verdi og er helt avhengig av markedene i USA og EU. USA tjener godt på å sette sammen importen fra Kina og selge den videre til EU. Verken Kina eller Russland står i noen som helst posisjon til å «lage reglene» i internasjonal investerings- og handelspolitikk.
LES OGSÅ: Fornuftig kapitalisme ikke lenger mulig
TTIP dreier seg om alt annet enn å lage et globalt regelverk før Russland og Kina folder sine svarte vinger over kloden. Trusselen mot demokratiet vårt kommer ikke fra skumle østlige stormakter. Det er godt mulig EU og USA taper ansikt dersom avtalen stoppes. Men først og fremst vil det være et svakhetstegn fra en gruppe lobbyister, handelsbyråkrater og noen få politikere overfor fagforeninger, sosiale bevegelser og folkevalgte som er i mot avtalen. Når TTIP stoppes er det et tilbakeslag for aggressive kommersielle interesser i politikken.
