Det posthumane underliv

Foto: wikimedia commons

Framtida tilhører de transseksuelle. Når de fleste av oss har venner og familie som har gjennomgått kjønnsskifte, vil vår kultur i forhold til kjønn endre seg.

Elling Borgersrud
About Elling Borgersrud (5 Articles)
Elling Borgersrud er med i gruppa Gatas parlament, som lager samfunnskritisk hiphop og rap. Har også deltatt i gruppa Samvirkelaget

Linjevalgene kan ikke overlates til vitenskapsfolk. Samfunnsmessige spørsmål burde helst diskuteres av hele samfunnet, sjøl om kunnskapen kan være vanskelig tilgjengelig. Derfor bør vanlige mennesker diskutere høyt om konsekvenser av den vitenskapelige utviklinga. Eventuelle feil eller unøyaktigheter vi måtte gjøre, får heller rettes opp etter hvert. Det er farligere å ikke diskutere, enn om vi ikke tør å diskutere fordi vi kanskje kan ta feil!
Så la oss likegodt begynne med det morsomste; Kjønnsorganene!

Designerbabyer
En av de viktige utviklingene som skjer i disse dager er knytta til medisin. Medisinsk framgang vil gi oss muligheten til ikke bare å utrydde vanlige sjukdommer, men også kanskje å endre andre deler av kroppene våre. Vi kan diskutere i detalj redesign av hver eneste kroppsdel vi klarer å tenke på, og mulige konsekvenser det kan ha for oss og for samfunnet.
Det er langt ifra sikkert at framtidas mennesker trenger kjønnsorganer til å forplante seg. Det er allerede mulig å foreta en in-Vitro fertilisering, eller prøverørsbefruktning. En eggcelle blir befrukta med en sædcelle i et reagensrør. Hvis det er fare for arvelige sjukdommer, kan embryoet undersøkes for genetiske sjukdommer når det er tre dager gammelt og ca. 6 celler. Da blir genkoden undersøkt for sykdomsgener, før embryoet plasseres i mors liv og kan utvikle seg til et barn. Dette kalles preimplantert genetisk diagnostisering (PGD), eller på tabloidsk; designerbabyer.

I utgangspunktet vil denne metoden gi barn som arver halvparten av dets genetiske materiale fra mor, og halvparten fra far. Man har bare sortert genene mer bevisst enn ved terningkast, som man kan sammenligne vanlig genblanding ved naturmetoden med.
En fertilitetsklinikk i 2009 tilbød foreldre å kunne velge barnets hudfarge og farge på øyne og hår. De måtte gå tilbake på det med følgende pressemelding «(…) Tross i våre gode intensjoner, er vi sensitive for folkemeningen, og føler at framskrittene vår diagnostiske forskning kunne gi, ikke står i forhold til den negative samfunnsmessige påvirkningen som er knyttet til dette. For pasienter med albinisme eller andre synlige pigment-sykdommer vil vi fortsatt tilby generell preimplantert genetisk diagnose, men vil ikke undersøke pigmenteringen av noen kroppsdeler (…)».

Teknologien muliggjør altså mer enn bare å sørge for at genetiske sjukdommer eller ekstra kromosomer kan tas bort. I prinsippet er det ingenting i veien for at man kan introdusere nye gener til et embryo. I så tilfelle vil sikkert mange foreldre i framtida ønske barna sine bedre gener enn de sjøl har. Et annet interessant poeng, er at det med denne metoden ikke er noe i veien for at par av samme kjønn skal kunne lage barn sammen. Det er mulig at vår herre ikke skapte Adam og Steve til å befolke jorden. Men finnes det noen grunn til at vi ikke skal kunne gjøre muligheten tilgjengelig, når vi gjenskaper verden i vårt bilde?
Hvis vi klarer å se forbi den etiske diskusjonen om surrogat-mødre: Kan det være farlig? Er det noe i biologien som gjør at vi trenger en han og en hunn for sunn forplantning?

Kjønnets, kjønnsorganenes og kjønnskromosomets opprinnelse.
Det finnes kjønn hos mesteparten av jordas dyr og planter. Det er fordi antallet parasitter og sjukdommer er langt mer tallrike enn potensielle vertskapsorganismer. En plante eller et dyr som har genetisk identiske individer generasjon etter generasjon, vil etter hvert bli infisert, bli sjukt og dø.
Livet på jorda er omtrent 3.8 000 millioner år gammelt. Men så en gang, tusener av millioner år seinere, oppsto en mekanisme for genetisk variasjon hos avkommet (Dawkins – Det egoistiske genet Humanist forlag). Alle parasitter og sjukdommer fortvilte, fordi de hadde brukt lang tid på å tilpasse seg nøyaktig til svakhetene i kroppen til vertsorganismen. Når vertskroppen fra den dagen blei endra litt fra foreldre til barn, og mellom søsken, fikk parasittene en vanskeligere oppgave. Det å blande genetisk materiale fra to kilder, blei naturens måte å sørge for genetisk variasjon, for å forsvare organismen mot sjukdommer og parasitter. Fortsatt kan vi ikke godt beskrive det som kjønn, men etter hvert utvikla kjønnscellene to strategier for å finne sammen. På den ene sida; en liten og kjapp kjønnscelle med organeller for framdrift, sånn at den kunne bevege seg for å finne en partner. sopp1

Partneren utvikla seg til en stor og treig kjønnscelle, som dermed lettere kunne bli finni av den kjappe partneren. På den måten hadde naturen skapt to kjønn. Dette skjedde for omtrent 700 millioner år sida. Det er altså ikke tilfeldig at det er to av dem, og ikke for eksempel fem eller ti. Fra et forplantningsperspektiv er et tokjønnssystem den enkleste løsninga. Det forklarer at vi finner to kjønn ikke bare hos dyr og fugler, men også hos fisk, blomster, planter og trær. To kjønn og seksuell forplantning er vår herres foretrukne løsning om dagen.

Egenskaper vi oppfatter som «kvinnelige» eller «mannlige» er radikalt forskjellige fra art til art. De har endra seg gjennom evolusjonens gang mange ganger, fram og tilbake. Men systemet med to kjønnsceller, og X- og Y-kromosomene som konstruerer dem, har gitt evolusjonen mulighet til å legge til og trekke fra kjønnsdelte egenskaper ved høve. Derfor får vi varierende grad av kroppsform, størrelse, styrke, påfuglfjær osv. I utgangspunktet er de vilkårlig plassert hos det ene eller andre kjønnet.
Grunnleggende sett er det ingen åpenbar grunn til at en tokjønna forplantning skal være nødvendig, så lenge vi sørger for tilstrekkelig genetisk variasjon for å gjøre livet vanskelig for parasitter og sjukdommer.

Dydig sex
Soppen er noe mer komplisert enn oss. Sopp har utvikla en form for seksuell reproduksjon som får biseksuelle til å se ut tørrpinner. En skeivteoretisk bevegelse hos sopp ville bli nødt til å forsøke å oppheve opp til 36 000 forskjellige kjønn. Det finnes reptiler hvor kjønnskampen vel kan sies å være avslutta, da de ikke har kjønn (skjønt, mudfooted omtaler dem av en eller annen grunn som «kvinnelig»).

Men hvis vi ikke trenger kjønnsorganene for seksuell reproduksjon, trenger vi dem til noe annet? Kanskje kjønnsorganene, når vi bruker fantasien skikkelig, har andre funksjoner som også kan være, ahem, nyttige?
Sjølklart kan vi designe den posthumane kroppen også med tanke på lek og moro, men det er vel i hvert fall verdt å undersøke om kjønnsorganene kan ha en tilleggsfunksjon i evolusjonær forstand.
Et organ eller en egenskap som ikke blir aktivt selektert for over et stykke evolusjonær tid, vil nemlig falle bort og dø, så lenge det er darwinistisk evolusjon (Darwin – artenes opprinnelse på nb.no) som styrer utviklinga. Det er fordi alle genene i kroppen vår i utgangspunktet muterer hele tida etter tilfeldige prinsipper; det er de nyttige mutasjonene som overlever på lengre sikt. Gener som ikke bidrar evolusjonært sett, vil derfor med tida bli ødelagte av tilfeldige mutasjoner.
Altså; alle organer må ha en evolusjonær funksjon for i det hele tatt å eksistere. Intuitivt trenger vi ikke noen større forklaring på kjønnsorganene; de er til å ha sex med, og funksjonen til sex er å forplante seg og å bringe slekta videre.

Dyrisk sex
Men det er noe som ikke stemmer med denne forklaringa! Sex er mye-mye hyppigere hos menneskene enn hva som er nødvendig for forplantning. Noen arter har sex en gang per barnekull. Mennesker har sex nesten så ofte vi klarer. Fra et evolusjonært synspunkt har dette kosta vitenskapsfolka en del hodebry, fordi sex er ganske kostnadskrevende. Ikke bare tar det fysiske krefter, det krever mental oppmerksomhet, og kjønnscellene må produseres, også det ganske energikrevende. Det bråker, og det gjør oss sårbare for eventuelle angripere. (Det er sånn disse evolusjonsbiologene argumenterer. Det lurer alltid en sabeltanntiger bak buskene.) Latter er et lignende mysterium, som heller ikke har noen åpenbar funksjon, og som har skapt tilsvarende hodebry for forskerne.

Kanskje vi kan finne noen svar hos våre nærmeste slektninger hos dyrene? Vi regner oss som en av de fem menneskeapene. De har ganske forskjellig sexliv fra hverandre. To arter er mye nærere oss enn resten. Vi deler forfedre med dem, en gren blei til oss, og den andre grena delte seg igjen og blei til sjimpanser og bonoboer (tidligere noe urettferdig kalt dvergsjimpanser. Her er Franz De Waals bok The bonobo and the atheist). De har også ganske forskjellig sexliv. Sjimpansene er patriarkalske og hierarkiske, bonoboene er matriarkalske og egalitære. Hos sjimpansene parrer hunnene seg med alfahannen, hos bonoboene har alle sex med alle. Bare for å gjøre det klart; når jeg sier alle med alle, så er det fordi alle har sex med alle. Bonoboene har sex omtrent annenhver time. En ting til som peker seg ut hos bonoboene, er at de ser ut som mennesker når de gjør det. Dette er verdt et google-søk det er knis-fremkallende i de fleste kretser (Obs! NSFW!) Gruppesex, oralsex, misjonærstillinga, tungekyss, homofil- og lesbisk sex, you name it. De er som oss, men de eier ikke sjenanse eller oppdragelse nok til å trekke seg tilbake når de hopper til køys.
Bonoboene er betraktelig mindre voldelige enn sjimpansene. Det er rimelig å tro at bonoboenes sexliv har en del med deres sosiale ordning å gjøre. Så hvordan er det med menneskene?

Vel, sett fra ett perspektiv har menneskene mer sex enn bonoboene. Det er fordi bonoboenes samleier varer i fem-seks sekunder. Jeg har ikke tall på hvor lenge et menneskelig samleie varer, men ifølge mine kilder blir samleiene oppgitt til å vare betydelig lenger enn seks sekunder. Bonoboenes underliv ser annerledes ut enn vårt. Vår penis er større, mens pungen vår er mye mindre. Bonoboklitoris er tre ganger større enn menneskenes. Sjølve formen på menneskenes penis er også unik. Vanligvis er penis forma som en spiss, mens vår guttetiss har et hode i enden, som en sopphatt. Sopphatten er i og for seg også et organ som er skapt for seksuell reproduksjon, så det passer jo fint! (hør dette programmet på NPR!)

Sex og intelligens
Boka «sex at dawn» hevder at menneskenes seksualitet ligna mer på bonoboenes før jordbrukssamfunnets gjennombrudd for ca 10 000 – 12 000 år siden (Neolithic revolution). Med jordbrukssamfunnet kom også monogamiet, heteronormativitet, og patriarkat. («far er over mor, mor er over meg, og jeg er over katten») Hvis gjennomsnittsmennesket har vært like promiskuøst som bonoboene, så kan det sannsynliggjøre utviklinga av evolusjonær «spermseleksjon», dvs. at den viktigste seleksjonen ikke går på hvem som har sex med hvem, men med hvem sin sperm som lykkes i å komme fram til eggcellen etter gjennomført samleie. Teorien i boka er altså at penis er forma som en pumpe, som altså skal pumpe ut spermen som ligger i skjeden fra før av, før den så sprøyter inn ny sperm. Den hevder også at pungen til menneskene kan ha vært betydelig større for 12 000 år siden, og at det er et eksempel på hurtig evolusjonær utvikling. Jeg skal ikke gå god for forklaringene som presenteres i boka, men deler av forklaringsmodellen ligner en del på den Friedrich Engels presenterer i boka «Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse», som har betydd mye for meg personlig, i hvert fall.

Det er altså rimelig å ta som utgangspunkt at vårt sexliv er sentralt for hvordan vi organiserer oss. Sannsynligvis som et sosialt redskap; som en måte å skape relasjoner og bygge forhold. I virkelig gamle dager i «gensen» (hvis jeg får bruke det utrykket fra Engels), og de siste 12 000 år med den monogame familien. Nå er 12 000 år ikke lenge i evolusjonær forstand. Det er ikke så underlig, hvis dette stemmer, at mange har problemer med å få sin seksualitet til å passe helt inn i de normene som er gitt av samfunnet. Og vi kan kanskje være ærlige nok til å si at menneskets monogami ikke har vært like strengt praktisert av absolutt alle de siste 12 000 år. Ikke vår heteroseksualitet heller, for den saks skyld. Det mannlige kjønnsorgan har muligvis utvikla seg siden monogamiet blei normen, men det øverste hodet har ikke hatt lang nok evolusjonær tid til at våre følelser og impulser er blitt skikkelig tilpassa dagens stort sett monogame leveform.

Kjønn i bevegelse
Mennesket har brukt teknologi til å endre på stasen i tusenvis av år allerede. Omskjæring av både gutter og jenter foregår og har foregått lenger enn vi veit. Omskjæring av gutter er et krav både i Islam og Jødedommen. Alle som har en epostadresse veit at mulighetene for å endre størrelsen på stasen angivelig er tilstede. Menn er notorisk misfornøyde med størrelsen på stasen, og synes den bør være større! Kvinner føler også innimellom at de har behov for kirurgi i understellet. Det er ofte snakk om forskjellig størrelse på kjønnsleppene som skal være gæli. Og det har blitt vanlig å fjerne håret, både for damer og herrer. Både damer og menn steriliserer seg for å kunne ha sex uten å få barn.

Noen vil ha langt mer radikale endringer av underlivet; du har mennesker hvis kropper ikke representerer det kjønnet de føler seg som. Da snakker vi om en ikke bare estetisk, men også en bruksendring av finstasen. Dette kan være vanskelig å forstå for mange, men det er kanskje nyttig å ha klart for seg at motivasjonen for å endre kjønn for dem det gjelder er ganske stor. For dagens transseksuelle å gjennomgå en kjønnsskifteoperasjon, kreves det voldsom tålmodighet og utholdenhet. Stigmaet er høyt, og utgiftene er høye, både på den ene og den andre måten, den krever bruk av ganske farlig medisin, og ikke helt ufarlig kirurgi (her er en blogg om en episode hvor det gikk gæli). og det er fortsatt varierende resultater, både medisinsk og psykisk sett. Det er sjølsagt også en byråkratisk mølle å få godkjennelse til. Likevel er det allerede i dag ganske mange mennesker som insisterer på at det er det eneste rette for dem. Jeg ville tro det er mest sannsynlig at det finnes en større gruppe mennesker som ikke gjennomfører kjønnskorrigering, men som kanskje ville gjort det hvis medisinen var bedre og stigmaet mindre.

I den sammenheng tror jeg det kan være nyttig å se for seg transseksualitet og kjønnskorrigering ikke bare som en eksisterende praksis, men en praksis som er eksisterende på tross av dagens i sammenhengen primitive teknologisk-medisinske nivå.

Sex og kjønn i framtida
Framtida er mer enn lys for kommende generasjoner av transseksuelle. I laboratorier kan man nå gro fungerende organer fra stamceller altså med din egen DNA (In Vitro øre og nese?) I april offentliggjorde Wake Forest School of Medicine i North-Carolina at de har grodd og implantert vaginaltrakter hos fire kvinner som manglet dem allerede for mange år siden. De har ventet med å publisere resultatene «mellom fire til åtte år» for å være sikre på at det ikke er komplikasjoner. «De fungerte normalt etter operasjonen. De hadde normalt nivå av begjær, opphisselse, tilfredsstillelse og orgasme», sier forskningsleder Anthony Atala (her).. Så kommer genterapi, hvor man skrur av eller på gener, eller rett og slett introduserer nye gener til cellene i deler av kroppen for at de skal oppføre seg som vi vil. SÅ er det medisinsk nanoteknologi. SÅ har du framskrittene for moderne proteser. Og til sist har du framskrittene innen nevrologien, altså hjerneforskninga, som kanskje eller kanskje ikke er avgjørende for forskjellene mellom kjønn i biologisk forstand.sopp3

Jeg tror vi kan regne med at dagens transseksuelle er en avantgarde; en tidlig bølge. For neste generasjon transseksuelle vil dette være en annen og langt mer takknemlig oppgave å gi seg i kast med. Og enda mer for den neste generasjonen etter det. Ettersom de medisinske inngrepene blir mindre omfattende og dermed mer behagelig og kortvarig, og kvaliteten går opp, vil flere som i dag ikke ville orke omkostningene likevel velge å kaste seg over det. Det vil etter hvert senke stigmaet. Altså kan vi regne med at framtida tilhører transseksuelle. Når de fleste av oss har venner og familie som har gjennomgått kjønnsskifte, så vil vår kultur i forhold til kjønn måtte endre seg. Kjønnsrollene har endra seg dramatisk i Norge de siste hundre åra. Det er rimelig å tenke at det fortsatt er langt igjen til enden på den progressive utviklinga. Kanskje kan framtida gjøre endelig slutt på kjønnsskillene, også i biologisk forstand?

Hvis vi kan kvitte oss med biologisk kjønn hos mennesker, har det sjølsagt potensial til å endre den menneskelige kulturen fullstendig og gjennomgripende. Sett fra postmenneskets synspunkt er vi fortsatt ganske primitive.

Det posthumane underliv
Så hvordan bør de menneskelige kjønnsorganene og vårt sexliv organiseres, hvis vi i framtida kan redesigne det hele sjøl? Bør biologisk kjønn oppheves sammen med de sosiale kjønn? Futuristen og transhumanisten Natasha Vita-More har noen ideer om spørsmålet. Hu foreslår at vi ikke trenger å være fastlåst til ett kjønn, og at sex ikke trenger å være en fysisk opplevelse, men godt kan foregå i cyberspace (Demolition Man, anyone?).

En av litteraturens proto-transhumanister Olav Stapledon, foreslår i den episke future-history «romanen» Last and First men fra 1930, at mennesket om 600 milliarder år fra nå, blir organisert i familier på opp til 96 individer, som lever sammen og har sex for å «opprettholde gruppe-bevisstheten». Altså en kollektiv bevissthet innen familien, eller hva man nå skal kalle det. (riktignok er de inndelt i «mannlig» og «kvinnelig», men skitt la gå). Science Fiction og Fantasy-forfatteren Ursula K. Le-guin, beskriver i sin bok «The left hand of darkness» et samfunn hvor medlemmene får nye kjønnsorganer i parringssesongen, enten kvinnelige eller mannlige. Kjønnsroller er sjølsagt avskaffa i et sånt samfunn.

Det er ikke sannsynlig at hele menneskeheten vil velge den samme løsninga, men hvis vi skal dømme etter dagens populære modifiseringer vil framtidas mannlige kjønnsorganer, i den grad det vil finnes menn, være lenger, ikke ha hår, og ikke ha reproduktive funksjoner. Kanskje trenger vi ikke baller? Det er uansett vårt fysisk svakeste punkt. Men det er mulig vi bør ta vare på pungen på grunn av dens reint estetiske verdier…? (neida). Foreløpig trengs livmoren for å bære fram barnet, så før man finner opp andre metoder kreves fortsatt kvinnehofter og livmor. Eggledere trenger man strengt tatt ikke; da man kan lage kjønnsceller av stamceller.

Uansett hvordan framtidsmennesket velger å gjøre det, så holder jeg det for overhengende sannsynlig at det binære kjønnssystemet, med to klare kjønnsidentiteter med klare verdier og egenskaper knytta til seg, snart vil være en saga blott. Vi vil ende med flere, eller ingen kjønn, på en måte som sikrer større seksuell frihet for alle. De som allerede i dag hevder at «likestillingen har gått for langt» går en fryktelig deprimerende framtid i møte. For oss andre tror jeg at framtida blir å foretrekke.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*