De 99 prosent og 1 prosent … av hva?

Foto: Jonathan Reyes, Flickr.

Occupy-bevegelsen bommer når den sier den representerer interessene til 99 prosent av befolkninga.

Andrew Kliman
Om Andrew Kliman (2 artikler)
Andrew Kliman, a professor of economics at Pace University in New York, is the author of The Failure of Capitalist Production: Underlying Causes of the Great Recession and Reclaiming Marx’s “Capital”: A Refutation of the Myth of Inconsistency. He works politically with Marxist-Humanist Initiative.

Alle har nå hørt om den ene prosent som visstnok har sugd til seg alt av inntekter i USA, mens de 99 prosent har blitt etterlatt i støvet, hengende lengre og lengre etter. Denne forestillinga har blitt presentert av mange liberale, venstreorienterte økonomer og anerkjente publikasjoner som New York Times. Samtidig lyktes innflytelsesrike deler av Occupy-bevegelsen i 2011 i å snu bevegelsen til å bli et verktøy “de 99 prosentene” kunne bruke til å protestere mot “den ene prosenten”.

Men nesten ingen orker å stille spørsmålet: “de 99 prosentene og den ene prosent av hva?”.

Svaret – som jeg kommer til under – er overraskende. Den vanvittige inntekta til “den ene prosenten” er ikke det nesten alle trodde at den var. Delvis fordi tallene på inntekstandelen til “den ene prosent på toppen” er lite forstått og ofte misforstått, samtidig som at omfanget av inntektsgapet og – tror jeg – viktigheten av dette problemet er overdrevent.

Hvorfor er dette viktig? Jeg tror det er flere årsaker. En årsak er at den uforholdsmessige bekymringa for ulikhet kan avlede oppmerksomheten fra store økonomiske problemer som økonomiens manglende evne til å innhente seg fra den store resesjonen, og hva man kan gjøre med det. Det kan også bidra til å lede oppmerksomheten bort fra konkrete problemer som massearbeidsløshet, mennesker som mister hjemmene sine og fattigdom. Og hva med det faktum som dominerer majoriteten av folks liv: at de er tvunget til å gjøre som sjefene forteller dem, hver eneste dag, år etter år – eller sulte?

Hvorfor er det så lite raseri på grunn av dette, eller i det minste noe bekymring? Det er liten tvil om at Occupy-bevegelsen generelt har fokusert mindre på konkrete problemer og mer på det abstrakte “økende ulikhet”. Men de konkrete problemene handler direkte om folks velvære og hverdag, i motsetning til bekymringa om ulikhet. Den kan noen ganger være drevet av misunnelse, bitterhet eller ønsket om å finne syndebukker for andre økonomiske og sosiale problemer.

For det andre: det nasjonale- og første-verden-sentrerte rammeverket rundt ulikhet er problematisk. En tolvtedel av “de 99 prosentene” i USA, mer enn 25 millioner mennesker, er en del av “den ene prosenten” globalt. Selv de i USA som har en inntekt som ligger på fattigdomsgrensa er en del av de 14% rikeste i verden (Den første statistikken er basert på data som er funnet her, den andre her). Bør vi ikke utvide fokuset, ville det ikke vært bedre hvis bekymringa for folks velvære var den overordnete motivasjonen?

For det tredje: det er store sosiale forskjeller mellom rike og fattige, eiere og arbeidere, sjefer og arbeidere osv. som snakket om “de 99 prosentene” dekker. Vi er neppe “alle i samme båt”. En person med en inntekt på $366 622 i 2011 er en del av “de 99 prosentene”, men har svært lite til felles med majoriteten av amerikanere. Hvorfor skal en (problematisk) statistikk som viser at “den ene prosentens” inntekt økte mye raskere enn andres inntekter dominere hvordan vi forstår og tar tak i disse sosiale skillene? Det kan være politisk hensiktsmessig på kort sikt for sosiale bevegelser å erklære at den representerer interessene til 99 prosent av befolkninga, men det virker for meg som at slike erklæringer har vist seg å være hule. For å skape reell enhet og skape en sosial bevegelse som er stor nok til å endre samfunnet, trengs det masse hardt arbeid og tenkning for å identifisere genuine felles ambisjoner og interesser, for å kunne bryte ned de mange økonomiske, rasistiske, kjønnslige, filosofiske og andre skiller som hjemsøker disse bevegelsene.

For det fjerde tror jeg at den uforholdsmessige bekymringa for ulikhet i stor grad reflekterer – og oppmuntrer til – en forvrengt forståelse av årsakene til den store resesjonen og den økonomiske sykdommen som vedvarer så lenge etter at resesjonen ender. Som jeg diskuterte i kapittel 8 av boka mi The Failure of Capitalist Production, er det mange gode grunner, både faktiske og teoretiske, til å avfeie den populære forestillinga om at den store resesjonen i stor grad skyldtes en betydelig nedgang i produksjonsandelen som den amerikanske arbeiderklassen kunne kjøpe med inntekta si (dvs. uten å øke gjelda). Et faktum er at det aldri var en slik nedgang.

Andre steder i boka mi argumenterte jeg for at det langsiktige fallet i amerikanske bedrifters profittrate var en viktig indirekte årsak til resesjonen. Desverre har dette argumentet ofte blitt avvist – uten å se på de tallene som jeg har presentert – på bakgrunn av at det er “velkjent” at inntektene har stagnert, at arbeideres andel av produktet har falt drastisk og at disse tendensene må ha ført til at profittraten økte (Noe den definitivt ville ha gjort, om det faktisk hadde skjedd). Tilsvarende har bokas funn angående kompensasjon til arbeidere blitt avvist på bakgrunn av at funnene motsier det velkjente faktum at ulikhet har økt betydelig (Men det er kun en tilsynelatende motsigelse, ikke en reell).

Siden bevisene viser at omfordeling av inntekt ikke er en vesentlig årsak til resesjonen og den vedvarende økonomiske stagnasjonen, kan ikke omfordeling av inntekt nedover frigjøre økonomien fra ubehaget. Profitten er tross alt drivstoffet som kapitalismen kjører på, så en omfordeling nedover som kutter profitten vil føre til at systemet blir destabilisert ytterligere. Arbeidsfolks kamp for å beskytte arbeidsplassene, inntektene og hjemmene sine fortjener definitivt vår støtte, men det er ingen god grunn til å basere støtten på den tvilsomme oppfatninga av at suksessfulle kamper vil forbedre hvordan det kapitalistiske systemet fungerer. Ei venstreside som stolt krever “folk foran profitt” har uten tvil bedre utgangspunkt for å støtte disse kampene.

Hvis omfordeling nedover faktisk var løsninga, burde virkelig den amerikanske økonomien ha innhentet seg ganske greit fra resesjonen for noen år siden. Mellom 2007 og 2009 falt inntekta til “den ene prosenten” med mer enn en tredjedel, men alle andres inntekter kun falt med 4 prosent. Mer enn 70 prosent av det totale fallet i inntekt ble båret av “den ene prosenten”, og som grafen under viser, falt inntektsandelen fra et rekordhøyt nivå til et nivå lavere enn i 1997.


Inntektsandel til “den ene prosenten” i USA:

Kilde: Internal Revenue Service, Statistics of Income.
Note: “Inntekt” viser til justert bruttoinntekt slik den er definert av IRS.

Men hva forteller disse tallene oss? Og uansett, hva betyr egentlig “den ene prosenten”?

Historien begynte for 10 år siden, med det overraskende funnet til Thomas Piketty og Emmanuel Saez, to franske økonomer som har sterk tilknytning til landets sosialistparti. Før arbeidet deres, var økonomer generelt enige om at ulikheta i inntekt i USA økte raskt på 80-tallet, men at denne økninga i ulikhet nesten stagnerte etter 1993. Men Piketty og Saez rapporterte om en sjokkerende stor – og fortsettende – økning i inntektene til “den ene prosenten” i forhold til resten av befolkninga.

Man trodde lenge at Piketty og Saezs konklusjoner var svært forskjellige fra tidligere konsensus fordi tallene deres kom fra skattemyndighetene (Internal Revenue Service), mens andre brukte Census Bureau data. Og det var bred enighet om at studiene som baserte seg på Census’ data hadde feilet i å fange opp inntektsøkninga til de på toppen fordi Census’ data var dårligere. (Census-byrået sensurerer informasjon om de med svært høy inntekt, for å beskytte anonymiteten deres, slik at forskere må bruke mye tid på gjetninger for å kunne regne ut toppinntekta).

Møt Richard V. Burkhauser. Opinionen svingte så mye i Piketty og Saezs favør at et stort, anerkjent økonomisk magasin avviste en artikkel av Burkhauser og hans medforfattere fordi funnene deres, basert på Census’ data, ikke stemte overens med funnene til Piketty og Saez. Burkhauser og kollegene hans begynte da å se på hvorfor konklusjonene til Census-baserte og skattebaserte studier var så ulike. Ette fire år med hardt arbeid publiserte de i fjor en bemerkelsesverdig artikkel som klarte å forene begge samlingene med tall [1]. De viste at de kunne oppnå tall med Census-dataen som er svært like de som kom fra Piketty og Saez, hvis de brukte Piketty og Saezs sine definisjoner på inntekt og deres inntektsdelende “enheter”. Årsaken til at Piketty og Saez hadde kommet opp med slike sjokkerende konklusjoner om økende ulikhet hadde dermed svært lite å gjøre med det faktum at de hadde funnet en annen informasjonskilde. Det var rett og slett fordi de hadde brukt en helt annen definisjon på inntekt og studert helt andre inntektsdelende “enheter”.

En lignende og like bemerkelsesverdig artikkel av Burkhauser og hans kollegaer [2], også publisert i fjort, viste hvor mye som er avhengig av definisjon på inntekt og valget av “enheter”. Piketty-Saez-metoden tilsier at reell (inflasjonsjustert) inntekt til de i midten (medianinntekten) økte med kun 3,2 prosent mellom 1979 og 2007 i USA, men metodene som vanligvis brukes tilsier at den økte med 23,6 prosent – mer enn syv ganger så mye!

Dette er delvis fordi Piketty og Saez sin definisjon av inntekt ekskluderer “bankoverføringer”, ting som sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd og annen offentlig støtte. Og det er delvis fordi Piketty og Saezs “enheter” er svært merkverdige, noe kalt “skatteenheter” – ugifte individer eller gifte par med felles selvangivelse, og i begge tilfeller, eventuelle barn – mens “enheter” for andre forskere vanligvis er husstander justert etter størrelse. (Ettersom antall “skatteenheter” per husstand har økt betydelig når raten for giftemål har sunket, har Piketty og Saezs metode i økende grad spredd ut økende inntekt blant flere og flere “skatteenheter”, og dermed utvannet økninga).

Burkhauser og hans kolleger fant også ut at – hvis vi ser på inntekt etter skatt og inkluderer verdien av helseforsikring gitt av arbeidsgiver og myndigheter som inntekt – medianinntekta til størrelsesjusterte husstander økte med 36,7 prosent. Dette er mer enn elleve ganger så mye som økninga vi fikk ved å bruke Piketty og Saez sin metode.

I samme artikkel viser også Burkhauser og hans kolleger hvor mye definisjonen av inntekt og valget av “enheter” påvirker utviklinga i ulikhet. Ved å bruke Piketty-Saez-metoden, fant de ut at de 20 prosentene på bunnen hadde en 33 prosent nedgang i realinntekt mellom 1979 og 2007, mens de 20 prosentene på toppen nøt en økning på 32,73. Men da de brukte den vanligste definisjonen av inntekt og valg av “enheter” fant de ut at inntekta til de 20 prosentene på bunnen økte med 9,9 prosent, mens inntekta til de 20 prosentene på toppen økte med 42. Og da de så på etter-inntektsskatt og tok med helseforsikringer som inntekt, fant de ut at inntekta til de 20 prosentene på bunnen i størrelsesjusterte husstander økte med 26,4 prosent mens topp 20 prosent nøt en 52,6 prosent økning. Så ulikheten økte ifølge alle tre metoder, men Piketty-Saez-metoden resulterte i den største ulikheten, så langt, og kun deres metode, ikke de andre, innebærer at inntekta til de på bunnen falt.

Funnene til Burkhauser og kollegaene hans ser ut til å ha presset Piketty og Saez på defensiven. Saez fortalte The New York Times at han håpte på å være i stand til å vise tall på “post-skatt, post-overføringer, per voksen, legge til ikke-skattbare inntekskilder osv.”, noe som ser ut til å være ensbetydende med at deres tidligere studier har anvendt tvilsomme definisjoner på inntekt og valg av “enheter”. Piketty fortalte the Times:

“Vi har alltid vært klare på det faktum at vi studerer endringer i fordelinga av markedsinntekt. Poenget vårt er at toppinntekta har tatt en uforholdsmessig stor del av veksten til markedsinntektene de 30 siste årene, og som en konsekvens har inntekta til lavtlønnede og middelklassen stagnert.”


Og han har rett (selv om andre definisjoner av markedsinntekt ville ha, for eksempel, inkludert sosialhjelp som inntekt). Men det er en del problemer med Pikettys forsvar. Ett er at han og Saez, for ikke å nevne mediene og andre økonomer som har repetert funnene deres, nesten alltid har referert til “inntekt” uten noen kvalifiserbare adjektiv. Det andre er at det inntil Burkhausers og hans kollegers studier kom ut, har blitt viet liten oppmerksomhet til den eksakte måten inntekt er definert på, fordi ingen visste at de forskjellige definisjonene hadde så mye å si som de gjorde.

Så nå må vi svare på spørsmåletvi begynte med: “99 prosent og 1 prosent av hva?”. Ikke mennesker, ikke familier, ikke husstander, men “skatteenheter”. Fordi antallet “skatteenheter” per husstand varierer og øker over tid, spesielt blant lavere inntekstsgrupper (slik ulikhet i inntekt viser til), er det å måle inntekstutvikling ut fra dem som å måle lengde med et gummilinjal. Og nå vet vi at uttalelser som “den øverste én prosent har høstet størstedelen av inntektene” egentlig betyr at “den øverste prosenten av “skatteenheter”, ikke justert etter størrelse, har høstet størsteparten av inntekt før skatt, etter skatt, inntekt fra skattbare inntekstkilder”. Men i en annen forstand av ordet “betydning”, er jeg ikke helt sikker på at vi vet hva dette betyr. Hvis viktigheten er åpenbar for deg, er det fint. Det er den ikke for meg.

Jeg er i utgangspunktet enig med Saezs syn på Burkhauser og hans kollegers import av studier:

“Inntekter fra pengemarkedet til de 99 prosentene på bunnen har stagnert, mens de samme 99 prosent får langt dyrere private og offentlig gitte helseforsikringer, flere statlige overføringer, og de har færre barn”.

 

Så deres totale inntekt, og spesielt deres totale inntekt per person, har ikke stagnert. Og jeg er enig med Saez at: “Dette fremstår ikke som en god situasjon … fra et konservativt synspunkt”. Økninga til “de 99 prosentene” er delvis et resultat av faktorer som er bannlyst hos mange på høyresida: familieplanlegging og offentlige goder vunnet gjennom sosiale kamper. Så jeg tror ikke at de bemerkelsesverdige funnene til Burkhaiser og hans kolleger lett kan plasseres på en venstre/høyre-akse.

 

 

Fotnoter
[1] Richard V. Burkhauser, Shuaizhang Feng, Stephen P. Jenkins, and Jeff Larrimore, “Recent Trends in Top Income Shares in the United States: Reconciling Estimates from March CPS and IRS Tax Return Data,” Review of Economics and Statistics 94:2, May 2012, 371–88.

[2] Richard V. Burkhauser, Jeff  Larrimore, and Kosali I. Simon, “A ‘Second Opinion’ on the Economic Health of the American Middle Class,” National Tax Journal, March 2012, 65 (1), 7–32.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.