Mímir Kristjánsson har kommentert Rødts prinsipprogramdebatt i sin Aftenposten-spalte «Internrevisjonen». Han skriver at å være et revolusjonært parti i Norge i 2014 er en ideologisk blindgate. Det er nok et utsagn som er lett å nikke gjenkjennende til for mange som leser kommentaren, men det avhenger helt av hva man legger i begrepet. Utfordringen er at revolusjonsbegrepet har mange ulike konnotasjoner. Det er langt fra den industrielle revolusjon til kulturrevolusjonen. Kristjánssons problem er at han tilsynelatende har kjøpt høyresidas bilde av hva en revolusjon skal være for Rødt.
Selv skriver ikke Kristjánsson noe særlig om hva han legger i begrepet revolusjon, men ordlegger seg på en måte som gir inntrykk av at dette står i et motsetningsforhold til å «stille til valg og arbeide for å forandre systemet på fredelig vis». Det er mulig Bård Larsen og Josef Stalin ville vært skjønt enige i en slik tilnærming, men det er altså ikke et syn Rødt deler.
En demokratisk revolusjon
Rødt har stort sett klare formuleringer når man i det gjeldende prinsipprogrammet understreker behovet for frie valg, flerpartisystem og fredelige samfunnsendringer. Altså noe ganske annet enn det mange ser for seg når de hører ordet revolusjon. Erfaringene fra de sosialistiske forsøkene verden har sett opp gjennom tiden understreker tydelig hvorfor dette knapt kan konstateres ofte og tydelig nok av et moderne, radikalt sosialistisk parti. Med litt kløkt ser det ut til at dette også faktisk kan bli enda klarere fra Rødts side etter det kommende landsmøtet, og framgå som en helt naturlig og nødvendig del av et systemskifte.
I flertallsforslaget til prinsipprogrammet kan man lese under mellomtittelen «En demokratisk revolusjon er nødvendig» at det Rødt mener med revolusjon er «grunnleggende endringer av maktforholdene og det økonomiske systemet», en demokratirevolusjon der det store flertallet overtar styringa, på en demokratisk forankret og fredelig måte. Flertallet av befolkningen må stille seg bak en slik endring, som også vil komme til uttrykk blant annet i nettopp valg og endring av den politiske sammensetningen av Stortinget og andre folkevalgte organer.
Det er også stilt endringsforslag til landsmøtet som i enda større grad kan tydeliggjøre Rødts demokratiske sinnelag, blant annet at det må tas i bruk kvalifiserte metoder som frie valg og folkeavstemninger for å garantere at flertallstilslutningen til et systemskifte er tilstede.
Avskaffe utbytting av mennesker og miljø
Hvis revolusjon betyr det Kristjánsson impliserer burde Rødt selvfølgelig strøket det fra programmet, men hvis det betyr å avskaffe utbyttingen av mennesker og miljø. erstatte kapitalismen som samfunnssystem, flytte makt fra elitene til folk flest, og dette på en fredelig og demokratisk forankret måte, kan det vel ikke være så ille? Eller for å si det med Kristjánssons egne ord: «At vi har et parti som utfordrer dagens kapitalistiske system, er en berikelse for demokratiet.»
Sosialisme nedenfra trengs
Kristjánssons maktforståelse blir også for snever, fordi han begrenser politisk forandring til et spørsmål om å delta i og vinne valg. Det er dessverre ikke alltid så enkelt som det. Den rødgrønne flertallsregjeringa måtte trekke forslaget om utbyttebegrensning på barnehager etter utenomparlamentarisk motstand fra private aktører. Hovedproblemet med kapitalismen er nettopp den voldsomme makten som er samlet i hendene på få, mektige enkeltpersoner. Så skal vi flytte makten over de viktigste ressursene og institusjonene er dette derfor også en prosess som må foregå blant annet på arbeidsplassene, i borettslag og lokale råd, på alle samfunnets plan. Styrt nedenfra av folk, ikke vedtatt på Stortinget på vegne av folk.
Hva er en revolusjon
Når alt det er sagt, er det en ting å slå klokkeklart fast prinsipper om folkestyre og hva slags retning vi vil ta samfunnet i. Noe annet er å være skråsikker på alt som har med revolusjon å gjøre. I Norge i 2014 er det god grunn til å innta en mer grublende posisjon.
– Når ikke engang den selverklærte kommunisten Kristjánsson leser det på samme måte som Rødt skulle ønske, er revolusjon et ord som kommuniserer det vi vil oppnå?
– Mange vil peke på det som har skjedd i Egypt og Libya som revolusjoner i vår tid. Men var det ikke vestens makthavere, ikke Rødt, som støtta væpna revolusjon i Libya, og er revolusjonært da det mest betegnende ordet for å skille Rødt fra andre politiske partier?
– Historiske erfaringer som tilsier at det trengs en revolusjon er fra helt andre tider eller helt andre land. Finnes det empiri som kan brukes til å kategorisk slå fast at dette stemmer for Norge i vår tid?
– Danske Rune Møller Stahl skriver i teksten «Venstrefløjen må træde ud af socialdemokraternes skygge» at «Det traditionelle skel mellem det reformistiske og revolutionære i dag er kollapset, fordi selv milde forsøg på reform eller omfordeling i dag kræver et massivt brud med den herskende økonomiske ortodoksi.» Sentrale fagforeningsaktivister i Rødt presenterer ofte lignende analyser. Er ikke dette et vel så sentralt poeng?
Et moderne parti
Samtidig kan Rødt helt fint kombinere rollen som et moderne, demokratisk parti med det å være revolusjonære. I den betydning at man er for et demokratisk, så hurtig som forsvarlig, systemskifte fra kapitalisme til sosialisme. Men det må også være som et subjektivt standpunkt, ikke som en historisk lovmessighet eller nødvendighet. Altså: Vi har ikke grunnlag for å være så skråsikre for at det nødvendigvis må skje sånn, men vi jobber for dette skiftet, vi jobber for at det skal skje fredelig, vi jobber for at det skal være demokratisk. Og hvis det ikke skal skje på denne måten, er det ikke vår revolusjon. Punktum.
Man må dessuten kutte ut det Kristjánsson mer presist omtaler som Science Fiction, om hvor ille det kan gå. Både fordi man ikke har grunnlag for det, og, helt ærlig, hvis man tror det går slik – hvorfor skulle noen ville foretrekke det framfor det mer fredelige kapitalistiske sosialdemokratiet Norge?
Internrevisjon, ikke internrevisjonisme
Rødt har en stor jobb foran seg på på landsmøtet neste helg for å få vaska tvilsomme og utydelige formuleringer ut av programmet, men samtidig unngå å hive all ideologisk substans ut med oppvaskvannet.
Mímir Kristjánssons internrevisjon av venstresida er et viktig og interessant prosjekt i en tid hvor folk flest tilsynelatende ikke ser noen særlig verdi i partiene til venstre i norsk politikk. Men hvis partiene på venstresida fjerner seg fra sine mest karakteristiske prinsipper står man nok ikke noe mindre tomhendt tilbake. Og senker man ambisjonene er man bare garantert å komme kortere.
