#norskrasisme: Mitt minne fra 22/7

Foto: Jerry Reynolds

Hashtaggen #norskrasisme på Twitter som startet nylig, fikk meg til å tenke tilbake på sommeren 2011.

Sølva Nabila Saxelin
Om Sølva Nabila Saxelin (1 artikler)
Sølva Nabila Saxelin er blogger, kone og barn til tre. Hun er konvertitt.

I juni mistet jeg min mor etter kort tids sykeleie, og hadde vært i Nord-Norge en stund den sommeren. Hva har dette med rasisme, tenker du kanskje, men heng med. Som nordlending er jeg ikke den raskeste historiefortelleren.

På tilbakereisen fra Nord-Norge satt jeg og tenkte for meg selv, at den eneste strekningen jeg aldri har hatt problemer på med NSB, faktisk er på Nordlandsbanen.

Barna og jeg satt på toget og koste oss. Like før klokken 14.50 ble det annonsert at toget måtte stoppe noen minutter for å vente på et motgående tog på Dunderland. Minste jenta mi på seks måtte på do. Den eldste gikk med henne på do, bortover korridoren, jeg reiste meg og skulle si at de ikke kan gå på do på stasjoner, men jeg rakk ikke før jeg hørte et hyl. Så kom lillejenta løpende, og hylte.

Jeg så blodet sprute.

Så kom hun bort til meg, hun hadde hånda på ett papir, og jeg åpnet papiret, og trodde jeg skulle svime av. Fingeren var revet av ved neglen, og det var bare så vidt den hang fast. Hun klemte seg på døren på toget, på «beslagsiden», og døren gikk HELT igjen over fingeren hennes. Stakkars 13-åringen oppi alt dette, som var den som måtte fjerne hånda og få ut fingeren…

Ambulansen kom til Dunderland 15.30 og 16.00 var vi på sykehuset på Mo i Rana. Jeg hørte ene ambulansesjåføren sa til han andre at «Sett på en CD og ikke radioen, vær så snill», men jeg tenkte ikke noe over det.

Mannen min ringte og fortalte meg hva som hadde skjedd, men ærlig talt, jeg sto der med en unge med avrevet finger, og hadde egentlig nok med meg selv der og da. Vi hadde planer om å dra til Oslo, handle til Ramadan som var like om hjørnet, og kose oss dagen etterpå.

I stedet ble vi sittende på en legevakt midt i Norge, et Norge i sjokk. Var det muslimer? Var det Al Qaeda? Var det Ghaddafi? Jeg visste ikke, jeg ville ikke vite, jeg hadde nok med en liten jente som nesten mistet fingeren sin. Barna mine satt på venterommet og hørte folk snakke om «de jævla muslimene» og bare krysset fingrene og håpet at jeg ikke kom ut og avslørte at «joda, her var det jævla muslimer på sykehuset».

Mens vi ventet på resultatene fra røntgen, fikk jeg sett litt på TV, og jeg så bare bilder fra Oslo. Det var ikke begynt å komme rapporter fra Utøya ennå, men det gikk noe rulletekst nederst på skjermen sa min datter i ettertid (hun på 13), men jeg tok det ikke innover meg, jeg var så redd for min yngste prinsesse, at verden kunne stått i brann for min del, jeg hadde nok. Sommeren var vanskelig nok, min mor døde og min far fikk slag. Barna hadde hatt nok, men så klemte den ene fingeren og Oslo sto i brann.

Endelig var vi ferdige på sykehuset, og gikk ut og fikk bestilt drosje ned til byen. Da vi kom ut, med 6 kolli bagasje, tre barn og jeg, sto drosjesjåføren der sur og grinete. Han kikker på meg, måler meg opp og ned der jeg begynner å ta bagasjen inn i bilen, og bryter ut at «Jeg tror ikke jeg tør ta dere med i bilen, nå etter det dere har gjort i Oslo».

Her klikket jeg, ser på han, og sier at «vet du, jeg gir blanke i hva som har skjedd i Oslo, jeg har vært på sykehuset med en unge som holdt på å miste fingeren, og hvem som har gjort hva i Oslo vet jeg ingenting om. Det eneste jeg vet, er at JEG har alibi, jeg har vært her i hele dag. Og forresten vet jeg nå ikke om jeg tør ha ungene mine i bil sammen med en nordmann heller, basert på hva norske menn kan få seg til å gjøre med små barn i Thailand». Jeg var fryktelig stresset, kokte og freste, og han ble så paff at han bare startet å hjelpe meg inn i bilen med bagasjen, fant fram sete til ungen og kjørte ned til byen uten å si så veldig mye mer.

Etter hvert, utover kvelden i denne lille Nordlands-byen hvor alt stengte klokken 1900 og vi var overlatt til en kebabsjappe og en kveldsåpen butikk, fikk jeg mer info om det som hadde skjedd via Facebook på mobilen.

Minnene kom strømmende. Minnene av lykkelige somre på Utøya. Minnene av joiking rundt bålet sammen med Jens Stoltenberg, sang, samvær, sosialisme og samhold. Vi var alle AUFere. Mitt siste besøk på Utøya var i 1994. Da sang vi Cornelis Vreeswijks sang «Telegram för en bombad by». Vi lærte palestinske og israelske ungdommer å synge den sangen det året. Den første sommerleiren etter Oslo-avtalen. Hvor ironisk

Jeg må innrømme at jeg var veldig lite stolt over å være nordlending da jeg hørte to fyrer sitte sammen og kikke på en iPad, og han ene sa til han andre at «det var jo ikke terrorisme, det var jo en nordmann, en høyreekstremist».

Det er tydeligvis ikke rasisme får jeg høre, å kritisere eller svartmale hverken islam eller muslimer, for muslim er ingen rase, så til muslimer skal man kunne si hva man vil. Men erstatt «muslim» i debattene med «svarting», «neger» eller «sigøyner» og man har hva da? Jo, rasisme.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.