Seks subversive romaner:

Opp gjennom tidene har litteratur snudd verdenshistorien på hodet, både i fiksjon og virkelighet. Hva skal til for at en roman er subversiv?

Endre Dalen
Om Endre Dalen (3 artikler)
Endre Dalen er redaksjonssekretær i magasinet Samora, grafisk designer og skribent for både Samora og Melafestivalen.

Hvis du slår opp i leksikon vil du se at subversiv betyr noe «som omvelter eller bryter ned samfunnet eller staten, gjerne med ulovlige midler». I dette tilfellet betyr det at selve handlingen eller karakterene i boka har et subversivt eller omvendt verdensbilde, og ikke nødvendigvis, at forfatterne ville knuse staten med alle midler.

De klassiske titlene
Romanene i denne lista beveger seg innen sjangre som science fiction, satire, krim og utviklingsskildring. Noen av stikkordene for disse ulike bøkene er: Etniske relasjoner, anarkisme, hiphop, psykologi, polyteisme, terningfilosofi, rasisme, 1960- 70-talls motkultur, konspirasjonsteorier og voodoo. Jeg kunne lett inkludert klassikere som Orwells «Animal Farm» eller «1984». Likefullt kunne sikkert Nietzche’s «Also Sprach Zarathustra», Dostoyevsky’s «Notes From Underground» eller Abo Rasul’s «Macht Und Rebel» vært inkludert. Men er det ikke mer gøy å grave litt dypere?

Min personlige favoritt er Ralph Ellisons «Invisible Man», men sammenlignet med de jeg har inkludert i denne lista er den kanskje noe mer konvensjonell. En annen favoritt er non-fictionboka «Bomb The Suburbs» av William Upski Wimsatt. Den dengang tjue år gamle forfatteren ville ikke bokstavelig talt bombe ned forstedene, men tagge dem ned (bombe i graffitti-lingo).

LES OGÅ: 10 George Orwell-sitater som forutså det amerikanske samfunnet i 2014

Stjel denne boka
Og det er i kategorien non-fiction at de subversive bøkene med størst påvirkningskraft har blitt forfattet: Tenk «The Communist Manifesto» av Marx og Engels, «Hva er eiendom?» av Proudhon og «Artenes opprinnelse», av Darwin. Disse var så innflytelsesrike at de skapte ismer som marxisme, anarkisme og darwinisme, men sistnevnte virker jo ikke så subversiv i dag.

En non-fictionbok som definitivt fortsatt virker subversiv er ’68er og Yippie-aktivist Abbie Hoffmans «Steal This Book», hvor forfatteren beskriver hvordan man kan overleve uten penger på det premisset at man blir kriminell og ordner seg alt fra gratis dop til gratis flyreise. Boka er også en guide til hvordan du kan ta revolusjonen i egne hender gjennom geriljakringkasting, demonstrasjoner, vandalisme og det som hører til. Ganske utdatert i dag, men mye moro okke som. Boka var siste del i en triologi som også inkluderte minst like underholdende «Revolution For The Hell Of It» og «Woodstock Nation».

Nietzche, tantra, og anarkisme
Andre aktivister og forfattere fra samme generasjon som også bør nevnes er Black Panther-medlemmene Eldridge Cleaver og Assata Shakur. For ikke å snakke om poeten John Sinclair og hans White Panther Party. WPP var et slags komplement til the Black Panther Party, med lignende målsetting, om enn litt mer utfrika, og er ikke en rasistisk gruppering. Sinclair var også manager for protopunkbandet MC5 og partiet hans får noen ganger æren for å ha startet det ikoniske rockemagasinet Creem.

Av litt nyere subversive verk er Hakim Beys kultklassiker «The Temporary Autonomous Zone, Ontological Anarchy, Poetic Terrorism» verdt å sjekke ut. Forfatteren drar leseren inn i et okkult, mystisistisk og synkretistisk verdensbilde hvor Nietzche, tantra, taoisme og sufisme er blant inspirasjonskildene til hans teori om ontologisk anarki.

Felles for mine valg av romaner i denne lista er at de fortsatt virker subversive i dag, enten de først er publisert i 1931 eller 2005. Ideene bøkene tar opp er likevel ikke uten en viss sjarm – selv om de ofte gjenspeiler ren galskap. Det er langt fra en endelig liste, og du har sikkert egne forslag som kunne passet inn.

LES OGSÅ: 10 bøker som vekker ubehag i høstmørket

«Mumbo Jumbo» – Ishmael Reed (1972)
Handlingen her utspiller seg i det svingende 1920-tallet: Den vestlige sivilisasjonen står på spill, hevder de amerikanske myndighetene.

«The words were unprintable, but the tune was irresistible, and belonged to nobody», skrev forfatteren og aktivisten James Weldon Johnson på denne tiden om fenomenet Jes Grew.

Viruset Jes Grew vekker kropper til live, sprer seg fra Haiti via New Orleans over hele USA. Jes Grew får folk til å danse, spille jazz og blues og snakke slang. Det sies at Jes Grew søker etter en hellig tekst som stammer fra de egyptiske gudene Thoth, Isis og Osiris.

Blant hovedpersonene i boka finner vi en magiker, en voodoodoktor, en redaktør som forsøker å finne en vaksine mot Jes Grew, en lærd muslim som oversetter den hellige teksten for så å brenne den, og en gruppe personer som har begynt å stjele tilbake skattene som ble stjålet av Vesten fra Asia, Afrika og Latin-Amerika, for å returnere dem tilbake. Det hele i et virvar av konspirasjonsteorier og historiske personligheter. Ifølge forfatter av boka «Funk», Rickey Vincent, har funkgudfar George Clinton hyllet «Mumbo Jumbo» som en viktig inspirasjonskilde.

«Illuminatus Trilogy» – Robert Shea & Robert Anton Wilson (1975)
Dette er blant av de sprøeste bøkene jeg har lest. Forfatterne jobbet opprinnelig for Playboy på 1960-tallet, hvor de publiserte mange konspirasjonsteorier, som igjen førte til noe av det mest «far out» materialet i «Illuminatus»-trilogien. Situation Normal All Fucked Up og Operation Mindfuck navngir og beskriver følelsen denne trilogien gir deg. De er en blanding av satire, science fiction, krim og har ingen hovedperson, men en lang rekke uvanlige karakterer som lever på randen av samfunnet.

«The History of the World is the history of warfare between secret societies». Bok en starter med dette sitatet. For meg er det litt uklart hva Robert Anton Wilson selv mente om Illuminati, selv om han har forsket på fenomenet store deler av livet. Det som er mer åpenbart er hans anarkistiske tanker, som særlig skinner gjennom i en av bokas karakterer, halvt norske Hagbard Celine. I antiautoritær stil er kanskje siste bok «Leviathan» et stikk til 1600-tallsfilosofen Thomas Hobbes verk med samme navn, som tok opp temaet statskunst. Hobbes mente at en alles kamp mot alle bare kunne bekjempes med en sterk stat. Leviathan er som kjent også navnet på et bibelsk sjøuhyre. Selv om forfatterne Burroughs og Joyce er blant inspirasjonskildene, forfattere enkelte mener er uleselige, er dette uvanlig underholdende.

LES OGSÅ: 10 science fiction bøker med politisk brodd du bør blåse feriepengene på

«Black No More» – George Schuyler (1931)
Dette er en roman fra Harlem-renessansens tid og den første afrikanskamerikanske science fiction-romanen. Boka handler om en lege som finner en prosess som gjør svarte til hvite. Han starter firmaet Black No More Incorporated og i løpet av noen få år er nesten hele den svarte befolkningen i USA hvite. Dette gir rom for et svært komplisert plott med mange overraskelser. Blekingsprosessen snur opp ned på hele USA. Hvit overlegenhet, som er fundamentet for sivilisasjonen, trues, mener de hvite maktpersonene, og de stolte afrikanskamerikanske lederne fortviler over deres dalende innflytelse.

Her får mange gjennomgå en satirisk harsellering: Marcus Garvey ender opp som hvit. Også svarte konservative blir latterliggjort. Ironien er jo at Schuyler selv endte opp som ganske konservativ på sine eldre dager. Spørsmålet som gjenstår er: Hvis det ikke hadde vært et fargeskille, ville noen da funnet det opp?

Om du synes «Black No More» høres drøy ut vil jeg bare nevne at Schuylers «Black Empire» er mye drøyere. I denne romanen tar den såkalte «The Black Internationale» kontroll over et landområde på det afrikanske kontinentet, ikke ulikt Marcus Garveys visjon. Når det er sagt er det viktig å huske at Schuyler var en satiriker, noe ikke alle skjønte da de leste «Black Empire» på 1930-tallet.

«Angry Black White Boy» – Adam Mansbach (2005)

«Hiphop-romanen» «Angry Black White Boy» handler om en ung hvit gutt som kanskje ikke tror han er svart, men i alle fall føler seg svart. Man kaller dette hiphop, kanskje mest på grunn av språket illustrert i dette sitatet:

«Naah, son . . . SON! Do the knowledge: Boom, it’s like magnetic attraction. The gravitation doesn’t work unless the shit is mutual, so ‘love is blind’ is Now Cipher, God. It’s like how some cats say that niggas can’t be racist, you know, you know the science on that, you can’t be racist unless you have the power to be racist, so boom, you can’t say you in love unless you both in love; one person in love is like the sound of one hand clapping, God.»

Altså ikke et mainstream hiphopspråk, men et språk som kunne vært tatt rett ut fra den skrudde gatereligionen/filosofien «The Five Percent Nation». Boka starter med at hovedpersonen Macon Detornay tar jobb som taxisjåfør og begynner å rane kundene, en ikke på noen måte forsvarlig handling. Men på et eller annet vis tror folk han er svart. Plottet minner om Ralph Ellisons «Invisible Man» og Richard Wrights «Native Son». Forfatteren Mansbach står for øvrig bak New York Times-bestselgeren «Go The Fuck To Sleep», en slags barnebok for voksne.

LES OGSÅ: 10 bøker som opplyste oss i 2013

«Black Sunlight» – Dambudzo Marechera (1980)
«I really tried to put terrorism into a historical perspective, neither applauding their acts nor condemning them. The photographer do not take sides; he just takes the press photographs», står det på omslaget av «Black Sunlight».

«If you are a writer for a specific nation or a specific race, then fuck you», sa Dambudzo Marechera til sine kritikere da hans roman «Black Sunlight» ble forbudt i Zimbabwe etter å ha blitt anklaget for «euromodernisme». Karakterene er universelle, og handlingen kunne vært lagt til omtrent hvor som helst, men romanen er likevel ikke lett å følge. Grunnen er den ikke-lineære skrivestilen for, som Marechera skriver i romanen; «Thoughts perhaps do not think in straightlines».

Handlingen følger en hovedperson som etter hvert blir introdusert for geriljaorganisasjonen «Black Sunlight» og får antiautoritære tendenser. «Stream of consciousness»-passasjene krever tolkning, årvåkenhet og gjentatte lesninger. Boka er bygd opp rundt en rekke tilbakeblikk på medlemmene av organisasjonen. Boka er fylt av drømmeaktige følelser, forestillinger, vrangforestillinger og refleksjoner om etikk, moral, virkelighet og redsel for at verden aldri forandres til det bedre. Men på tross av sitatet innledningsvis, tok Marechera selv side, som den anarkisten han var fram til han døde alt for ung i 1987.

LES OGSÅ: 10 fantasybøker å gnage på mens resten av verden herjes av fotballfeber

«The Dice Man» – Luke Rhinehart (1971)
Enda en kandidat til verdens sprøeste bok er «The Dice Man» av George Cockcroft, under pseudonymet Luke Rhinehart. Der for eksempel «The Illuminatus Trilogy» er sprø fordi plottet virker så usannsynlig, er «The Dice Man» så sprø fordi det hele virker fullt mulig. Rhinehart er også navnet på hovedpersonen. Dette er altså en tenkt selvbiografi.

Ved å kaste en terning finner hovedpersonen ut at terningen kan få ham til å gjøre ting han ellers aldri ville gjort. Men han finner også ut at han kan være hvem han vil. Hovedpersonen er psykoanalytiker og diskuterer ivrig med sine kollegaer temaer som zenbuddhisme, samtidig som han anbefaler sin nye terningfilosofi til pasienter. På et tidspunkt finner han ut at han skal føre terningpraksisen videre til sine barn, og han ser for seg sønnen som den første mannen uten ego siden taoisten Lao-Tzu.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • willd

    Okkultismen prøver å få folk til å tro verden er som den ser ut eller som man kan se den – at man kan få kontroll over ordningene, og at man kan styre uten å møte på overraskelser som velter det kontrollerbare framsynet.