Valgresultatet og kunnskapsgapet

Foto: Høyre

Høyresiden vant ikke på grunn av noen høyrebølge, men fordi valgkampen i 2013 ble mer spill enn politikk.

Ronny Kjelsberg
About Ronny Kjelsberg (15 Articles)
Ronny Kjelsberg er Universitetslektor ved NTNU og tidligere fylkestingsrepresentant for Rødt 2007-2015.

Det har vært en gradvis langsiktig tendens i hele etterkrigstida til at venstresida har svekket seg noe i valg i forhold til høyresida. Mens det i etterkrigstidens første år kunne virke ikke helt urealistisk med 1.mai-paroler som proklamerte “Aldri mer fattigdom og nød – aldri mer borgerlig styre”, framstår det i dag utopisk. Etter valget i 2013 er den tradisjonelle “venstreblokken” på Stortinget for første gang mindre enn “høyreblokken”. Vi ser også at sentrum i snitt har svekket seg over tid, selv om tendensen der er mindre entydig.

1

Trykk på bildet for høyere oppløsning

Det er en interessant, og skremmende, statistikk for folk på venstresida. Det er likevel et par momenter som bør taes med som kompliserer modellen.

1. Politiske endringer skjer ikke alltid først og fremst gjennom at noen parti mister oppslutning, og andre vinner den. Det skjer like gjerne gjennom at flere parti samtidig skifter politikk i en retning. Nyliberalismens frammarsj er i stor grad eksempel på det siste. Særlig var høyredreiningen i Ap under Brundtland og Stoltenberg et tydelig eksempel på dette.

2. Folks stemmegivning i valg er kompliserte greier, og på mange områder mer følelsesstyrt enn fornuftsstyrt. De politiske endringene og holdningsendringene i “eliten” stemmer ikke nødvendigvis overens med de i “folket”, og selv om det selvsagt er vekselvirkninger er den førstnevnte gruppen nok mer påvirkningsdyktig på partiene enn den sistnevnte. Hvor skillene går, varierer fra sak til sak, men på det økonomiske området har “folk” over tid vært mer venstreorienterte enn partiene (jf. Marsdals Frp-kode). Dessverre har ikke venstresiden klart å utnytte dette.

Det er ingen høyrebølge blant folk når vi ser på nordmenns holdninger i ulike politiske saker, og vi kan gi noen eksempler på dette.

2

Civita fikk gjennomført en måling på hvor folk definerte seg selv politisk i 2008. De rapporterte den gang at det var “overraskende mange sosialister” (17,8 %). Det er liten grunn til å tro at det har vært noen dramatisk endring i dette.

Et annet interessant moment er hvilke holdninger ulike elitegrupper (folk i lederposisjoner i ulike bransjer) har i økonomisk politikk, relativt til vanlige folk. En studie som sier noe om dette er «Politisk styring og privatisering: holdninger i elitene og befolkningen» av Tom Christensen og Per Lægreid fra 2003.

3

En ting man kan se av tabellen over er at folk virker å ville ha både mer statlig styring (52%) og litt mer privatisering (49%), men det er en gammel undersøkelse, og de absolutte tallene i slike undersøkelser vil alltid avhenge av spørsmålsformuleringene. Det viktige her er å se på om det er systematiske skiller mellom “elite” og “folk flest”.

4

Det kanskje tydeligste resultatet er at det blant elitene er mange fler som er “svært enig” i at mer bør privatiseres. At 73 % i privat næringsliv er det er en sak, men at det gjelder 48 % i offentlig næringsliv er overraskende. Offentlig sektor er altså blitt fylt av ledere som egentlig vil drive privat bisniss. Det har nok sine konsekvenser. Kanskje vel så interessant er det at 29+45% av ledere innen massemedia vil privatisere. Dette bør egentlig begrave tesen om “venstrevridde medier”.

I økonomisk politikk ligger massemedia milevis til høyre for folk flest. Dette svekker nok muligheten for å komme med en offensiv på økonomisk politikk, og kan nok være en årsak til at mye av debatten har gått på verdispørsmål, slik Magnus Marsdal påpekte i Frp-koden.

Men hvor mye politisk debatt får folk egentlig ut av massemedia? I 2008 hadde Audun Lysbakken og Torbjørn Røe Isaksen artikkelen Kommentariatets diktatur i Samtiden.

Der skriver de blant annet at politisk journalistikk er smittet av sportsjournalistiskken, og blir forflatet av bl.a. kommentariat, flokkmentalitet og ablegøyer. Spørsmålet er om dette har blitt bedre siden 2008. Hvordan har årets valgkamp sett ut?

I årets valgkamp er det satt ny rekord i antall meningsmålinger. I de siste to ordinære avisdagene før valget ble det publisert ikke mindre enn 23 ulike meningsmålinger (både nasjonale og lokale, selvsagt, Opptelling via pollofpolls.no). VG.no hadde daglige meningsmålinger i ukene før valget. Dette er utvilsomt symptomatisk.

En meningsmåling gir et enkelt oppslag. Det vil alltid være bevegelser opp eller ned som vil være nyhetsverdig, eller i det minste kunne gjøres nyhetsverdig om man leter opp det rette perspektivet. Slik sett er dette en enkel måte å få et tosiders oppslag på, uten å måtte sette seg inn i kompliserte politiske saker. At de fleste bevegelser er innenfor usikkerhetsmarginene på enkeltmålinger, og at målingene blir stadig mer usikre etter hvert som folk blir “målingstrøtte” og svarprosenten faller, hindrer ikke det.

Dette bygger opp under og forsterker tendensen Lysbakken og Isaksen peker på. Politikk er idrett og det som betyr noe er hvem som går fram, og hvem som går tilbake. Kommentatorer diskuterer heller hvilke standpunkter et parti burde ta for å gå fram eller tilbake enn hvilke konsekvenser ulike politiske forslag vil ha. De er mer opptatt av hvem som får rett (i betydning øker oppslutning) enn hvem som har rett (i betydning hvilken politikk som vi skape et bedre samfunn).

Det er en grunnleggende misforståelse av hva politikk er (eller dessverre er det kanskje rettere en misforståelse av hva politikk burde være). Partiene er et redskap for å få gjennomført politikken. Politikken er ikke et redskap for å styrke partiet.

Meningsmålingstyranniet gjør selvsagt også noe med hodene til folk. En ting er at folk stemmer taktisk (ofte på svakt statistisk grunnlag), noe vi sikkert så relatert til å få Venstre over sperregrensa i 2005 (men ikke i 2009) samt som sikkert reddet SV over sperregrensa i 2013. Noe annet er de velkjente psykologiske mekanismene som vil slå inn. Folk vil mye heller være med på et vinnerlag. Slik vil en framgang på målinger bli selvforsterkende. Dette vet selvsagt partiene, og derfor pusher de gjerne positive målinger i de sosiale mediene, mens de tier stille om de negative. (Med enkelte unntak selvsagt, som når SV gjorde kraftsamling på katastrofevisjoner like før valget.)

Tidligere var det begrensninger på publisering av meningsmålinger i dagene før valget. Tanken bak var nok at taktisk stemming ikke skulle ødelegge for det mer idealiserte bildet av demokratiet: Folk stemmer på det partiet de er mest enig meg og sammensetningen på Stortinget vil dermed grovt sett gjenspeile folkeviljen. Nå kan man si at dette er en naiv forestilling (og man kan se hvordan det på ulike spørsmål, som f.eks. i EU-saken lenge har vært et enormt sprik mellom befolkningens og Stortingets holdninger.) Er dette likevel et argument for å ikke forsøke å lage et demokrati som fungerer mer i tråd med de ideelle intensjonene?

Velgerne er ikke spesielt enige med Høyres politikk – på tross av partiets framgang. Høyre har nemlig drevet en valgkamp så godt som rensket for politikk. Slagordet “nye ideer, bedre løsninger” spiller på en svært upolitisk stemningsbølge de nok har fanget opp eksisterer ute i befolkningen, gjennom utsagn som: “Nå må vel noen andre få prøve seg”, “Det er på tide med et skifte.”, “De har sittet så lenge.” etc.

Med en begynnende framgang – helt sikkert støttet opp av gode råd fra stadig flere kommunikasjonsrådgivere – har Høyre også rensket programmet sitt for svært mye av det som kunne støte større velgergrupper. Det som vi ellers kaller politikk. Men Høyre har ikke nødvendigvis gått mot sentrum, som mange påstår. Resultatet er at politikken, i hvert fall slik den kommer til uttrykk i programmet, er blitt preget av vage og ulne formuleringer som kan bety hva som helst. Når de har blitt utfordret på politikken sin på ulike områder er svaret ofte å klage på “negativ valgkamp” og å be folk “snakke om egen politikk”. Hva som er Høyres politikk finner vi derfor bare ut av når de gjennomfører den.

Det er nemlig ingen ideologisk høyredreining i den norske befolkningen. Undersøkelser peker mot at folk er mer opptatt av fellesskapsløsninger og – verdier, og når det gjelder mange sentrale økonomiske spørsmål har de beveget seg mot venstre de siste tiårene. (Grafene under er fra Fafo rapport 2013:15 )

5

Samtidig blir folk også mer liberale i innvandringsspørsmål, så Frps tilbakegang er slik sett naturlig, mens dessverre tar færre klimautfordringene på alvor. Dette er paradoksalt siden den vitenskapelige konsensusen er blitt betydelig styrket i perioden, og problemet med stor sikkerhet er verre enn det så ut som for 20 år siden. Det er et godt eksempel på hvordan folks politiske holdninger sjelden er rent faktabaserte og rasjonelle.

6

Jeg mener noe av årsaken til valgresultatet ble som det ble på tross av dette, er at valgkampen i massemediene har handlet svært lite om politikk.

Mange kritiserer folk som ikke stemmer. Man påpeker det som en fare for demokratiet dersom valgdeltagelsen er for lav, og ser det som en moralsk plikt å stemme. Da blander man problemet med symptomet. Dersom demokratiet skal fungere forutsetter det at folk faktisk deltar. Det innebærer mer enn bare å slippe en lapp i en urne. En ting er deltagelse i organisasjoner, sivilsamfunn etc., men et absolutt minimum er at folk brukes et minimum av tid på å sette seg inn i de sakene de skal være med å bestemme. Dessverre viser undersøkelser at kunnskapsnivået på mange områder i er svært lavt. Når bare 4 av 10 vet hvem Audun Lysbakken er, og resultatet ikke er svært mye bedre for mange andre partiledere, er det ikke at valgdeltagelsen faller under 80% som er mest skremmende.

http://dagbladet.no/2013/08/18/nyheter/valg13/politikk/samfunn/sv/28756130/

http://dagbladet.no/2013/08/18/nyheter/valg13/politikk/samfunn/sv/28756130/

Undersøkelser viser også at forskjellen mellom den tiden ulike grupper bruker på å sette seg inn i politiske spørsmål øker. Vi får altså et økende politisk klasseskille når det gjelder kunnskap og interesse. Og disse tingene henger sammen. Klassekampen publiserte en slik undersøkelse 4/9 2013. Der påpekte forskere et økende informasjonsgap mellom de politisk interesserte og de politisk uinteresserte velgerne. Andelen nyhetsprogrammer sett på av de med liten politisk interesse har gått ned de siste 8 årene i forhold til de med høy interesse.

8

Enkelte som blir spurt hvorfor de ikke stemmer påstår at det “ikke interesserer dem”. Jeg vil påstå at det er fordi de ikke vet hva politikk er. De tror politikk er valgkampkjøret i de store mediene med valgkamptilpassede og medievennlige utspill samt “idrettsdekningen” av opp og ned på meningsmålingene. Dersom dette innebærer at de fattigste delene av befolkningen i økende grad avviser politikken (som de allerede gjør i forhold til de mer velstående og høyt utdannede), vil det politiske klasseskillet føre til et økende økonomisk og sosialt klasseskille. Lar man de rike bestemme, bestemmer de sjelden til fordel for de fattige.

Går den kortsiktige jakten på lesere – og i økende grad “klikk”, ut over den langsiktige interessen for hele saksfelt hos store grupper innbyggere? Sannsynligvis. Som på andre fagfelt må man innimellom igjennom en litt kjedelig “grunnopplæring” for at ting skal bli interessant. Massemedia lager ikke artiklene som kan bidra til det. Ikke tabloidene som bare vil ha “klikksaker”, og de litt tyngre avisene som Morgenbladet og Klassekampen lager saker for de som allerede er interesserte og som har kunnskapen.

Konklusjonen blir dermed som følger:

1. En befolkning som er mer venstreorientert enn på mange tiår har valgt det mest høyreorienterte Storting (og den mest høyreorienterte regjering) noensinne.

2. Årsaken til dette ligger nok _blant annet_ i at valgkamp og politikk slik det presenteres i de store massemediene får en form som i stadig større grad handler om spill, hvem som er “flinkest” i debattene og hvem som går fram og tilbake. Det er ikke en ny kritikk at journalistikken behandler politikken som en idrettsbegivenhet, men jeg mener tendensen blir stadig sterkere.

3. Jeg tror at dette bidrar til et økende klasseskille mellom de som bruker en del tid på å sette seg inn i politikk og de som ikke gjør det. Jeg tror ikke folk flest er mindre informerte generelt enn før. Det er nok heller omvendt, men forskjellene øker. Alt for mange oppfatter nok “politikk” som det spillet VGs meningsmålinger og Kyrre Nakkims kommentarer på Dagsrevyen forteller om. Det er forståelig gitt dagens mediebilde, og da er det også forståelig at interessen blir laber.

Kanskje burde skolen ta større ansvar? I dag er politikken i skolen preget delvis av en litt tørr og teoretisk oppramsing av skjematisk politisk historie og den formelle maktfordelingen i dagens system, og delvis av showete skoledebatter med kvikke one-linere fra ungdomspolitikere. Det er lite om hvordan pølser og politikk i virkeligheten lages, og lite om hva de politiske stridsspørsmålene handler om.

Hva er de påståtte fordelene og ulempene med privatisering vs. å gjøre flere ting i fellesregi? Hva sier forskningen om sosiale ulikheter? Hvordan henger klimaproblemene sammen med det økonomiske systemet? Dersom slike spørsmål ikke gjennomgås grundig i skolen med utgangspunkt i den best tilgjengelige forskningen koblet opp mot de beste argumentene fra de politiske partiene, begår vi et svik mot dagens ungdommer. Politikk er prisen på kaffe (og for de yngre – sjokolade) i butikken. Politikk er at du faktisk har rett på gratis utdanning og helsehjelp. Politikk er at du kan si og skrive hva du vil i avisen. Politikk er ikke avisenes meningsmålingsoppslag.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*