Nullvisjonens tyranni

Foto: Statsministerens kontor

Innstramninger har blitt en kronisk tilstand for norsk asylpolitikk. Nå til dags framstår tilstanden som nærmest uhelbredelig.

Rune Berglund Steen
Om Rune Berglund Steen (2 artikler)
Rune Berglund Steen er daglig leder i Antirasistisk Senter.

Finnes det et bunnpunkt for norsk asylpolitikk? Finnes det et punkt hvor myntene ikke lenger klirrer når de treffer bunnen, fordi vi allerede er der?

Skremsel og usikkerhet
Norge har det siste året utmerket seg ved en spesielt streng tilnærming på flere områder, uten hensyn til en pågående humanitær krise noen land lenger sørover – eller mer bestemt, delvis på grunn av den. Fordi så mange mennesker er på desperat flukt, har regjeringen funnet det særlig maktpåliggende å stramme inn. Mer enn det: På dette tidspunktet har en statsråd med ansvar for asylpolitikken for første gang erklært at målet skal være at så få asylsøkere som mulig skal komme til Norge.

Da New York Times skrev om Norge nylig, handlet det spesielt om at vi tvangssender flere afghanske barnefamilier til det krigsherjede landet enn andre europeiske land. Mens folk drukner, arbeider den norske regjeringen for at dem som overlever ferden over Middelhavet, skal skremmes fra å komme hit. Vår politikk er at de bør holde seg langt unna Norge fordi det kan kreve litt mer av oss enn en del av oss ønsker. Per i dag er Norge dermed ikke et land som tar vår del av ansvaret, men som opererer ut fra en nullvisjon for asylsøkere.

I tillegg er Norge det eneste europeiske landet som ønsker å tilbakekalle flyktningstatus, for å kunne få ut noen av dem som trodde de hadde oppnådd trygghet her for seg og sine. Omkring 1600 somaliere som trodde de hadde en sikker framtid i Norge, står nå i angstens største kø her til lands, redde for hva denne prosessen kan bety for dem.

LES OGSÅ: En historie om to menn og ein rettsstat

Flytter grenser
Noen vil hevde at innstramningene under denne regjeringen blåses opp – at det i stor grad handler om en innskjerping av retorikken, mens politikken stort sett bygger på tidligere regjeringers innstramninger. Det er bare delvis riktig. De faktiske innstramningene som finner sted under denne regjeringen er konkrete, de flytter enda noen grenser, og de kan komme til å ramme mange.

Noen vil også hevde at norsk asylpolitikk stadig er liberal, tross innstramningene. Det også er bare delvis riktig. For noen grupper av asylsøkere er innvilgelsesraten stadig høy. Selvsagt er ikke alt galt i norsk asylpolitikk. Det er heller slik at en medmenneskelig politikk eksisterer side om side med en hard og brutal politikk, hvor begge deler er sant samtidig – politikken er kort sagt human på noen områder, dypt inhuman på andre. Likevel er det ingen tvil om at tendensen er nedadgående.

Les også: Undergraver Fremskrittspartiet tilliten til demokratiet?

Verdighet i fritt fall

I tillegg til innstramningene som skaper de største overskriftene, får asylsøkere som lever i mottak stadig strengere kår. Her vil regjeringen stramme inn pengereglementet enda mer, lenge etter at organisasjoner har forsøkt å slå alarm om barn som lider av mangelsykdommer. Så har man selvsagt tiltakene som kanskje først og fremst går på asylsøkernes verdighet løs. Mens asylsøkere lenger sør i Europa fryser i hjel uten at kontinentet tar seg sammen, gir den norske regjeringen sitt eget bidrag her nord til å undergrave selve ideen om at asylsøkere er mennesker man bør ha respekt for, med forslag om både nakenkontroll og fotlenker. Både asylsøkeres verdighet og vår synes å være i fritt fall.

Samtidig som FrP har maktet å gjøre politikken enda litt hardere, har innstramningsspiralen vært nokså kontinuerlig siden omkring 2004, da Erna Solberg satt som kommunalminister med ansvar for asylpolitikken. Siden den gang har hver regjering hatt sine nye innstramninger – og nye innstramninger, og nye innstramninger. Asylinstituttet er visst den eneste institusjonen som nærmest utelukkende forbedres ved å gjøre porten stadig smalere. Helsevesenet blir som kjent også bedre når sykehusene avviser syke kontant i vakta, hvis vi ikke da er så heldige at de havarerer i trafikkaoset og den bitende kulden allerede før de kommer dit.

Les også: Hvorfor holdes det ikke krisemøter?

Den norske tilstanden

I denne situasjonen har det utviklet seg til en nokså absurd norsk sport å latterliggjøre Sverige. Men det er altså det utskjelte Sverige som har gitt – om ikke skjorta av ryggen, så kanskje jakka. Ingen har sagt at det ikke kan koste noe å hjelpe. Selvsagt gir det utfordringer. Men hvis alternativet er å bygge gjerdene høyere og skrive reglene strengere for at dem som har overlevd bombene i Aleppo skal styre unna Norge, så la Sverige være landet som skinner i historien, mens disse årene fortjener å bli stående som en mørk periode i våre framtidige norske historiebøker.

De overdrevne, populistiske forestillingene som er så populære her til lands om et Sverige som nærmest har lidd forlis på grunn av innvandringen, sier kanskje noe om Sverige, men de sier langt mer om oss – vårt behov for å holde oss med enkle forestillinger om nabolandet som kan forsvare det trolske i vår norske samtids politiske natur: vår evne til å være oss selv nok samtidig som kulden klorer barn inn til ryggmargen lenger sør. Vi skulle vite noe om kulde i dette landet, men heller enn å bygge bål som kunne hjelpe flere, samles så mange av oss omkring våre egne, små ildsteder i by og bygd.

Fokus på politikken ikke populistene

La oss også huske at det regjeringen gjør ikke er det spor vanskelig. Det er teknisk sett det aller enkleste, hvis man først ønsker det slik. Det er lett å stramme inn. Det er lett å skremme desperate mennesker unna. Det vanskelige er å ta et ansvar for mennesker på flukt og samtidig beholde en viss kontroll, ikke minst å balansere en vilje til å hjelpe med en gjennomtenkt innsats for å integrere. En nullvisjon er en nullvisjon, sin egen sørgelige form for tyranni.

Svaret vårt bør ikke være personfokuset som vi alle noen ganger lar oss lure inn i. Det er en grunn til at jeg i dette innlegget konsekvent har snakket om regjeringen. Populistiske politikere har det med å trekke fokus mot egen person. Det vi må gjøre, er å trekke fokus mot makten, og mot den konkrete politikken som utformes og konsekvensene den får for de maktesløse.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 46924315
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

  • Snegle

    Merkelig at lederen for Antirasistisk senter bruker mesteparten av tiden sin i sosiale medier for å argumentere for en liberal asylpolitikk. Og stadig med et slags kjerneargument om at i Norge og Europa så er det plass for alle i verden som er forfulgt eller er fattige. Denne løgnen kan man leve ut så lenge man aldri må sette tall på eller grenser for noe eller noen. I denne posisjonen så kan man være uendelig «snill.»

    • Lyn_Gordon

      Yup. ARS kan like godt slå seg sammen med NOAS. En rein pro-innvandrings organisasjon.

      • Melek

        Antirasistisk Senter og NOAS ønsker å opprettholde inntektsgrunnlaget sitt. Derfor gjelder det å konstruere nye problemstillinger som må løses.

        Asylbaronene jubler og kapitalistene får tilgang på billigere arbeidskraft.

        Taperne er vanlige skattebetalere og selvsagt alle som kunne fått mer bistand i flyktningeneområdene.