Bilde: Freedom House
Stormaktene med unntaket av Russland og Kina synes å være enige om at Syria bør angripes for overgrepene mot egen befolkning de siste to årene. Det brukes en retorikk, i Norge som ellers i verden, for å overbevise opinionen om at USA, og eventuelle allierte, er den barmhjertige samaritan som må gå til handling for å redde uskyldige sivile. Man får nærmest inntrykk av at verdenssamfunnet plutselig er på riktig side av den moralske skalaen. Dette er ikke bare ukorrekt, men også et perverst spill der den syriske befolkningens lidelse misbrukes i en krigsretorikk. De som hisser til krig istedenfor å skape et forhandlingsklima og en vei ut av konflikten, bør ikke få vår velsignelse til å gjøre en komplisert konflikt enda mer innviklet. Vi må huske at den barmhjertige samaritan kun behandler den skadedes sår. Han egger ikke senere til hevn mot overgriperen.
Vi kan være uenige i hvorvidt noen bør bombe Bashar al-Assad tilbake til steinalderen. Denne uenigheten bør imidlertid ikke forvirre oss til å tro at ulike land med USA i spissen endelig har fått øynene opp for menneskelig nød i krig. Moralen deres styres fortsatt av egeninteresser og ikke av nestekjærlighet og medmenneskelighet. Det er også høyst usant at USA nå ser seg nødt til å angripe Syria fordi kjemiske våpen er anvendt overfor befolkningen.
Når amerikanerne snakker om situasjonen i Syria på TV og om hvorvidt Obama bør angripe, rekker deres hukommelse kun tilbake til 2003 da Colin Powell tok hele verdenssamfunnet for narr. Det man ikke vil erindre er hvor avgjørende den amerikanske støtten var for Saddam Husseins seier over Iran i Golfkrigen på 1980-tallet. Heller ikke nevnes det at denne støtten bidro til Husseins selvsikkerhet til å bruke alle midler i denne krigen, inkludert kjemiske våpen. Det blir ikke gjort et poeng av at USA og andre land lukket øynene for Husseins vilkårlige bruk av slike våpen mot egen befolkning, altså kurderne, og iranske soldater. Ikke nok med det hindret de ethvert forsøk på å komme frem til en resolusjon i Sikkerhetsrådet som entydig fordømte Hussein for disse forholdene. At grunnstoffene i de kjemiske våpen var eksportert fra europeiske og amerikanske selskaper synes også å være en banalitet. Nå som rollene er snudd på hodet, og det er Kina og Russland som nedlegger veto mot en resolusjon som kan åpne for amerikansk maktbruk overfor Syria, bør vi ikke være naive og tro at alt dette handler om den godes kamp mot det onde.
Sett bort fra Russland og Kina, som har sine egeninteresser i konflikten, vet vi at Assad-regimet har støttespillere i Iran og Hizbollah i Libanon. Dette kompaniet burde egentlig i seg selv være gode nok grunner til ikke å være talerør for en krigersk løsning av konflikten. Vi vet at dørene til helvete lett kan slå sprekker med denne alliansens eventuelle påfunn og respons. Den andre siden av situasjonen er at Vestlige land, igjen med USA i spissen (+ nevnte tullestater og Tyrkia), har hatt et usaklig krav for en eventuell fredsforhandling: De utelukker at Assad kan være ved makten etter en fredsavtale eller våpenhvile. Dette kravet er i seg selv et rop om en krig til siste mann. I hvilke andre tilfeller har man sett at en diktator i en slik situasjon har respondert med å ta lua si og gå?
I denne situasjonen er det litt rart å måtte medgi at russerne er inne på noe. Dersom Vesten ønsker å spille en positiv rolle for fredens skyld, altså være en god samaritan, må de gjøre dette ved å være gode støttespillere for opposisjonen i tiden som kommer, og være tilretteleggere for en fredsforhandling. De må imidleritd slutte å blande seg i hvordan den syriske opposisjonen skal forhandle, hvilke krav de skal stille, hvem som skal representere dem og ikke minst hvem de forhandler med. Hadde man ikke manipulert og tuklet med disse forhold til å begynne med, hadde man aldri vært der vi er i dag.
