Civita med skylapper

Foto: epSos.de>/NTBI/819908621

Det er viktig for Civita å bevise at  ulikhetene i Norge ikke øker. Påstanden og deres er imidlertid et krampaktig forsøk på å dekke over en sannhet stadig flere kjenner på kroppen.

Ingrid Yndestad
Om Ingrid Yndestad (9 artikler)
Ingrid Yndestad er skribent og utdannet sosiolog, ernæringsterapeut, laborant, kokk og har en master i interkulturell kommunikasjon.

Det hevdes at ulikhetene i Norge øker raskere nå. De rike blir rikere og de fattige fattigere, samtidig som mellomsjiktet, middelklassen, skrumper inn. Civita publiserte i forrige måned et notat der de på bakgrunn av et utvalg indikatorer for ulikheter målt det siste tiåret prøver å avkrefte dette. Ut fra disse indikatorene hevder Civita «Det er, basert på disse tallene, vanskelig å finne bevis for at ulikhetene er økende.» Videre hevdes det i notatet at når NRK og andre hevder at ulikhetene endres raskt i Norge, er det feil, og en misforstått bruk av OECD-tallene.

LES OGSÅ: Den udemokratiske ulikheten

Skylder på skattereform
Civita-notatet prøver ved hjelp av utvalgte tall, som sier noe om hva som har skjedd det siste tiåret, å motbevise at ulikhetene er økende. Tallen har de hentet fra OECD. OECD-tallene er produsert av utenlandske aktører på grunnlag av SSBs tall. For å vise at andre tar feil når de hevder at ulikhetene nå er økende, kreves det en langt bredere analyse og drøfting av tallmaterialet enn det notatet bidrar med. Det burde også være en selvfølge at et notat som vil bevise at andre tar feil og har misforstått bruken av tallen tydelig kan forklare og begrunne hvordan de anser at disse skal brukes. En viktig del i det arbeidet må være å sette OECD-tallene opp mot de opprinneligefra SSB.

Ifølge Civita viser den utvalgte statistikken stabilitet. Økninger som avsløres anses som for små til å bevise økte ulikheter, og der tallmaterialet avviker vesentlig fra påstanden om stabilitet forklares dette ensidig med at skattereformen i 2006 har gitt et bilde av ulikheter som ikke harmonerer med realiteten.

De faktiske forholdene er imidlertid ikke så enkle som de fremstår i notatet. Skattereformen førte til at det ble tatt ut uvanlig store utbytter året før skattereformen ble gjennomført. Utbyttene ble omfordelt i aksjeselskapene slik at de var tilpasset skattereformen i 2006, og dermed kunne tas ut skattefritt på andre måter i etterkant av skattereformen. Samlet sett har dette ført til kraftig økning av inntekter for dem som var i besittelse av kapital i forkant av skattereformen i 2006, noe som har ført til økte inntektsandeler mellom grupper i samfunnet.

LES OGSÅ om de blå-blås budsjett for en større ulikhet

Blå-blå ulikhetspolitikk
SSBs statistikk, som OECD bygger sin på, viser også at de rikeste 10 prosentenes inntektsandel er stigende, mens de fattigste 10 prosentene har en jevnt synkende inntektsandel. Trenden er med andre ord at de aller rikeste blir stadig rikere samtidig som de fattigste blir enda fattigere. Gapet mellom disse to gruppene øker raskt når gruppene går mot hvert sitt ytterpunkt innenfor inntektsandelen. At grupper går hver sin vei og på den måten ytterligere akselerer allerede økende ulikheter skyldes at vi er i en periode der endringer skjer ekstremt fort på mange områder. Dette gir seg utslag i ytterpunktene som kommer stadig lengre bort fra midten.

Notatet tar høyde for treghet i tallene som presenteres, men tar i svært liten grad høyde for samfunnsendringer når de konkluderer med stabilitet. Konsentrasjon av rikdom på få hender og dannelse av fattigdom skyldes som regel samfunnsendringer som legger til rette for dette. Slike endringer skjer ikke over natten.

Treghet i tallene er derfor den minste feilkilden i denne sammenhengen. Langt viktigere er rekken av samfunnsendringer vi hatt de siste par årene i Norge. Den blå-blå regjeringen har blant annet endret skattepolitikken, noe som åpner for muligheter til større avkastning på kapital, større muligheter for profitt og kapitalinntekt for de som allerede har verdier, åpnet for løsere arbeidsforhold, noe som gjør det mer utrygt å være lønnsmottaker, og redusert trygdeytelser for uføre som forsørger barn. Faktorer som hver for seg, og i enda større grad samlet, legger til rette for skjevere fordeling og økte forskjeller. Dette viser allerede igjen i økning av antall fattige barnefamilier. På toppen av dette har vi i løpet av et knapt år opplevd kraftig økning i innvandringen, økt arbeidsledighet og rekordlav lønnsvekst. Den rekordlave lønnsveksten forventes å vare i flere år, og rammer i hovedsak yrker der lønningene allerede er lave. For å forstå hva som vil skje fremover hadde det vært naturlig å ta med slike faktorer i et notat som har som mål å vise at de som hevder at forskjellene øker tar feil.

Motkonjunkturpolitikk har motvirka økningen
I konklusjonen utdypes det at notatet ikke har sammenlignet utviklingen av forskjeller i Norge med utviklingen i andre land. «Hadde vi gjort det, ville stabiliteten i Norge blitt enda tydeligere».  At Norge ikke har utviklet like store forskjeller som andre land det siste tiåret er ikke ensbetydende med at det ikke finnes ulikheter i Norge. Heller ikke at ulikhetene ikke er økende. Store deler av verden har vært svært ustabil de siste årene. Hvis tall fra Norge skulle vært sammenlignet med andre land, ville det vært enda viktigere med flere parametere enn de notatet bygger på for å forstå den internasjonale trenden med økt ulikhet.

Trenden med økte ulikheter skyldes flere ting. En viktig faktor er finanskrisen i 2008. Norge var i en særstilling i forhold til hvor hard krisen rammet. Den rødgrønne regjeringen møtte krisen med motkonjunkturpolitikk, et grep som gjorde at de fleste av oss merket lite til krisen. Land som allerede hadde store ulikheter, eller møtte krisen med de liberalistiske reformene som den blå-blå regjeringen presser frem i Norge nå, ble jevnt over hardere rammet av finanskrisen. Med bakgrunn i at Norge historisk sett har hatt små forskjeller, sammen med hvordan vi møtte den verdensomspennende krisen, gjør at en slik sammenligning er svært krevende i forhold til hvilke data som må ligge til grunn. Økte forskjeller grunnet ulike politiske føringer i denne krisen ble realiteten for mange land. At vi har hatt større stabilitet enn andre land i en periode med store forskjeller mellom land, er ikke ensbetydende med at ulikhetene ikke endres raskt .

Dekker over en sannhet
Tallene som er valgt til notatet viser at ulikhetene i liten grad har vært økende det siste tiåret. De viser imidlertid ikke den stabiliteten Civita påstår råder i Norge. Tallene og et femsiders notat, er på langt nær et fullgodt materiale til å motbevise at ulikhetene er økende. Til det trengs mer enn et utvalgt knippe indikatorer for hvordan ulikheten har vært det siste tiåret. Grunnlaget for å påstå at NRK og andre tar feil når de hevder at ulikhetene endres raskt i Norge kan ikke anses som annet enn svakt når notatets konklusjon er at den internasjonale trenden med økende ulikhet ikke ser ut til å ha rammet Norge det siste tiåret.

Det er tydeligvis viktig for Civita å avkrefte argumenter og funn som viser at ulikhetene er voksende i Norge. Når de ikke klarer å gjøre det mer overbevisende enn med dette notatet kan det lett forstås som om de har et svært tynt grunnlag for sin påstand om at stabilitet råder i Norge. Funnene som notatet bygger på er ikke imponerende, ei heller overbevisende. Civita-notatet fremstår som mye snakk og lite innhold, og en kan spørre seg om hvorfor Civita i det hele tatt har gitt ut et så lite overbevisende notat. Det er tydeligvis viktigere for Civita å komme med store mengder dokumentasjon på at ulikhetene ikke er økende, enn å komme med overbevisende og grundig dokumentert informasjon. Det virker mer som et krampaktig forsøk på å dekke over en sannhet som stadig flere kjenner på kroppen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned