Det avskyelige gassangrepet i Ghouta-regionen og utenfor Damaskus i forrige uke satte en støkk i verden. Varierende kilder angir at et sted mellom noen hundre og 1700 mennesker er drept. I dette sterke video-intervjuet forklarer en lege fra det medisinske senteret i Jobar om virkningen av den drepende gassen og om det ufattelige marerittet folk har vært utsatt for, om medisinsk mangel og håpløse medisinske prioriteringer blant skadde og døende. Jeg vil ikke gå dypere i detalj rundt hva vi til nå kan vite omkring disse ufattelige grusomhetene. Men spør heller hva solidaritet med Syria kan bety nå?
President Obama har ofte vært kritisert for amerikansk tilbakeholdenhet, men trakk for et år siden den ”røde linje” for Syria ved bruk av kjemiske våpen. Samtidig hevder amerikanerne at de vil handle i overensstemmelse med det ”internasjonale samfunnet”, mens England og Frankrike åpner for å gå utenom FNs sikkerhetsråd.
Syriske revolusjonære har forståelig lenge ønsket våpenstøtte som gir dem mer adekvate midler mot regimets flyvåpen og artilleri, mens en direkte intervensjon av flere grunner i alle fall har hatt betydelig motstand. Mens ønsket våpenstøtte har blitt holdt tilbake, har regimets krig også vært ledsaget av propaganda om at det forsvarer landet mot utenlandske konspiratører og terrorister. Derfor kan vestlige stikk-angrep i verste fall styrke regimets grep om passiviserte segmenter i befolkningen, og motivere til desto mer brutal nedslakting av folk (om dette da er mulig?).
Regimet benekter selvfølgelig at det har begått et kjemisk angrep, og publiserte omsider bilder av det de hevder er funn som beviser at opprørere selv hadde produsert våpnene.
Ikke uventet er det mange som finner det ”mistenkelig” at et gassangrep skulle komme samtidig med FN-inspektørene, og som spekulerer i om ikke ”opprørere” kan ha fabrikkert bildene eller stått bak angrepet selv, slik regimet ønsker at folk skal tro. Men for det første burde det fortelle mer enn nok om dette regimets kaldblodighet at det dagene derpå fortsatte å bombe flere av de samme kriserammede områdene, slik det har bedrevet i måneder i strekk. Regimet benekter ikke at de bomber områdene. Skulle liksom opprørere ha gasset seg selv og sine familier og nabolag under regimets drepende granatangrep? Og la det også være sagt, folk har rapportert om flere nervegass-angrep før, i mindre omfang, og kanskje uten midler til å verifisere. Palestinske humanitære aktivister i beleirede Yarmouk Camp Damaskus, der 100.000 er innestengt, kom for eksempel i en appell til verden med uttalelser som refererte til ukjent type gassangrep tidligere i sommer.
Problemet med den ”røde linja”
Jeg ser ingen grunn til å dvele videre rundt ansvar for gass-angrepet, da dette bare spiller på lag med Assad-regimets ypperste propagandakunst: desinformasjon! Det kan være at kun en seksjon av regimet stod bak, at offiserer var uvitende om typen granater de var utstyrt med, slik en kilde som angivelig står nært regimet hevder, eller at angrepet av en eller annen grunn fikk et utilsiktet omfang. Men desinformasjon og løgn har vært regimets våpen siden begynnelsen av revolusjonen. Min innfallsvinkel er uansett at Assad-regimet ble avkledd som et forbrytersk regime i det øyeblikk det angrep folk med all verdens morderiske midler våren 2011. Regimet bedriver systematisert og hemningsløs vold mot sivilbefolkning, og kjemiske våpen er ingen overraskelse.
Men sett i lys av regimets terrorkrig mot folk, blir Obamas ”røde linje” en markør for opinionen som innbyr til en smule bitter ironi. Mer enn hundretusen er drept, mens titusener, kanskje så mange som 250.000 i følge enkelte kilder, antas å være fengslet og holdt i regimets beryktede torturkamre. Fire-fem millioner er internt fordrevne. Mer enn to millioner er drevet ut av landet. I løpet av de neste ti dagene er atter tusen nye mennesker mest sannsynlig drept.
I en appell fra juni, deler aktivisten Yasin Al Haj Saleh noen av sine erfaringer fra de beleirede byene i Ghouta Øst, like utafor Damaskus. Han beskriver hvordan han forlater den ”kvelende tilstanden” i Damaskus, der han og hans venner må leve i skjul og på konstant flukt fra etterretningen. Han forteller om overgangen til livet i de ”opprørskontrollerte” forstedene der granatene daglig slår ned, strømmen har vært stanset i måneder og det er mangel på det meste på grunn av beleiring og isolasjon. Skoler og sykehus drives av aktivister i kjellere. Moskeene innkaller til bønn på irregulære tidspunkt for å lure regimets infame bombeangrep. I disse byene, som var like mye i spissen for den folkelige revolusjonen i 2011 som Homs, Hama og Daraa, slåss folk nå for sin blotte eksistens. Og selv om forholdene er uutholdelige, vet de hva de har i vente om regimet bryter gjennom frontlinjene på bakken. Denne frykten og den innbitte motstanden, er ikke vanskelig å forstå, om man for eksempel ser på bildene fra Khaldiye dirstriktet i Homs, der regimet ved hjelp av flere tusen Hizbollah-soldater etter egen, typiske iskalde tale, ”gjenetablerte ro og sikkerhet” i sommer. Byen som en gang ble kalt ”revolusjonens hovedstad”, for sin innbitte motstand og utholdenhet, er delvis lagt i grus og utrensket.
Jeg vet ikke om vi i lys av slike bilder akkurat kan takke Obama for å ha innprentet den ”røde linje” akkurat ved kjemiske våpen.
Regimet må styrtes
I en avskyelig krig kan ingenting romantiseres. Tabloide fremstillinger av ”opprørere” man ikke uten videre vil kunne identifisere seg med i Vesten på den ene siden, mot et regime som dreper og dreper til de forferdeligste nyheter blir gjentagelser, gjør det lett å miste håpet som kreves for å mobilisere solidaritet. Risikoen for at verden glemmer hvor alt dette egentlig begynte, vokser med inntrykkene av endeløs vold. Det er ikke mindre viktig å gjenta at dette startet i en bevegelse av millioner som reiste seg mot tyranniet og krevde frihet og sosial rettferdighet i en demokratisk stat. Regimets respons var en nådeløs krig for å bryte ned all revolusjonær moral og støtte til bevegelsen, som likevel ikke sluttet å vokse. At det syriske regimet må styrtes for å gjøre ende på denne terroren, er for meg klart i dagen.
Det begynte i Tunisia og fortsatte i Egypt og Libya. Gnistene fra den arabiske våren slo ned i mange syriske aktivisters hoder, men ilden som skulle til for å utløse en syrisk revolusjon tentes i folkelige protester i Daraa, der de krevde at guvernøren skulle gå av etter at barn hadde blitt torturert og mishandlet i sikkerhetstjenestens varetekt. På mange vis var det også en naiv befolkning som fra Daraa sendte sine representanter til president Bashar Al Assad, og ble ført bak lyset av hans ”forståelse” for deres syn. Men ingen byer i Syria denne revolusjonsvåren i 2011 fikk mer nådeløst smake regimets vold. Solidariteten med Daraa var avgjørende i den gryende mobiliseringen av en nasjonal revolusjon. Det var her fryktens regime først ble brutt, noe som var av enorm betydning.
Ingen opposisjonelle partier hadde verken organisasjon eller styrke til å utmerke seg som ledende i dette opprøret. Baaht-partiet hadde monopolet over alle sivile organisasjoner. Og regimet hadde sine femten lojale sikkerhetsstyrker, hæren og et mylder av leiemordere og Shabiha (gangstermilitser underlagt private eliter) som provoserte fram voldelige kaos, torturerte demonstranter og aktivister, meide ned folkemengder og terroriserte hele nabolag og landsbyer. Aktivister måtte etablere sine egne revolusjonære organisasjoner, som fra undergrunnen kunne koordinere de folkelige aksjonene på regionale og nasjonale nivå. Venstreorienterte, liberalere, sekulære og islamister måtte på tvers av sine politiske legninger skape en revolusjonær ledelse, som i De Lokale Koordineringskomiteene som med sine nettverk dekker hele landet. Dette var røttene til det som utmerker seg som den syriske revolusjonens egenorganisering. På den ene siden har organiseringen sivile formål, i nettverk av lokale komiteer og råd, sosiale bevegelser, uavhengige medier og forskjellige former for humanitær aktivisme. For eksempel i Douma. På den andre siden kommer egenorganiseringen til uttrykk i hundretalls av opprørsgrupper med vekslende tilknytning til brigader og lokale militærråd, som gjerne refereres til som FSA. Det var ingen unison støtte til bevæpningen av opprøret fra aktivister. Men for de som tok til våpen, var det heller ikke alltid et spørsmål om rett og galt. Noen var soldater som nektet å skyte sine egne på bakgrunn av regimets løgner om ”væpnede gjenger” og ”terrorister”. For andre, og etter hvert et flertall, var det spørsmål om å forsvare seg. At folk tok til våpen kan slik ikke være noe man kan dømme utenfra. Det sier seg selv at det i en revolusjon ikke er det folket som reiser seg som har valgt vilkårene de slåss under, noe dette intervjuet med en opprørssoldat fra Ghouta illustrerer.
Hva betyr å støtte?
Jeg har skrevet noen artikler i solidaritet med den syriske revolusjonen og blitt spurt om jeg ikke er orientert om hva slags religiøse fanatikere som opererer der og hva slags imperialistiske krefter som har sammensverget seg i ”krigen mot Syria”.
Assad-regimet har fra begynnelsen (selvfølgelig) spredd sin propaganda, parallelt med nedslaktingen av opprørske samfunn. Skuespillerinnen May Skaaf vitnet om denne sommeren før hun forlot Damaskus i frykt for sitt eget liv. Men mye av regimepropagandaen ble uansett også ganske raskt adoptert i internasjonale miljøer, noe som svekker vår forståelse og solidaritet til folks legitime kamp mot sine undertrykkere. Jeg synes ikke det er en bagatellmessig når for eksempel en 1.kandidat i Miljøpartiet de Grønne på et Facebook-forum har uttrykt beundring for Assads talegaver og støtte til ”å drepe flest mulig leiesoldater”, selv om vedkommende nå trekker uttalelsene. Jeg synes ikke det er en bagatell, for det sier noe om at det er satt inn en propp i den internasjonale solidariteten, selv om proppen er kledd i antikrigsbudskap og erindringen om Natos luftkrig i Libya. Assad har lyktes med sin propaganda. Men bare for nok en gang å illustrere hvem Assad forholder seg til – i sommer var den britiske BNP-nazilederen Nick Griffin faktisk på besøk i Damaskus, der han postet ”sjarmerende” bilder av seg selv og innenriksministeren. Det sier mye om Assads allierte.
Men selvfølgelig er også jeg klar over at det operer reaksjonære krefter som Islamsk Stat Irak og SHAM i Syria, krefter med tilgang på penger, våpen og utenlandske krigere. Men hvor mange syrere har vel ikke blitt ”klar over” disses inntog, uten at de av den grunn kan legge seg flate for et regime som til nå aller helst dreper dem? Er det her vi skal gi opp og forlate de revolusjonære?
Alene, som byttedyr for et kaldblodig regime av kriminelle organisasjoner, og dertil utsatt for et felttog av krigere med helt andre mål enn seier for en folkelig og høyst fortjent revolusjon? Det er ikke regimet som har mest å frykte fra disse gruppene. Revolusjonære aktivister har blitt likvidert og fengslet, FSA-grupper har blitt angrepet, det samme har deres sivile institusjoner, mens kurdere har blitt jaget på flukt. Men dette skjer heller ikke uten motstand fra revolusjonære krefter. Kurdisk FSA ”Kurdisk Front” og PKK-relaterte PYD, har begge sloss militant imot dem i nordlige regioner. Revolusjonære syrere har demonstrert mot dem der de har forsøkt å etablere undertrykkende regimer mot folk, som i Raqqa tidligere i sommer, der familiemedlemmer til en arrestert aktivist innleder en sit-in mot et hovedkvarter for Jahbat Al Nusra (aktivisten ble omsider også løslatt). Lokale protester mot overgrep og uakseptabel adferd fra enkelte opprørsgrupper viser i det hele tatt et mønster av folkelig motstand, og ikke bare mot regimet, men mot alle former for undertrykkere. Her erklærer befolkning i Bustan Al Qasr i Aleppo i oktober at de står i kampen mot regimet, mens de også synger med beskjed til opprørere at de skal korrigere sine veier. Skal vi la de revolusjonære stå alene i dette?
At imperialistiske krefter spiller inn kan heller ikke være et argument for å forlate de revolusjonære til sin egen skjebne. Imperialister fra alle kanter er tilsynelatende med og mot regimet. Men Assad-regimet lever selv på nåde og støtte, militært og økonomisk, fra Russland, Iran og Hizbollah-soldater. For det andre, i kamp mellom undertrykker og undertrykt, tar jeg side med de undertrykte. Jeg trenger ingen annen grunn. Jeg overlater ikke revolusjonære syreres legitime krav på solidaritet til Obama, eller Hollande, eller Saudi Arabia, Tyrkia og Qatar. Og for det tredje, hvilken type støtte har kommet derfra i praksis? Jeg kan ikke se at den folkelige væpnede motstanden er de som har flyvåpnene, eller at de en gang har antiluftvern. CIA har faktisk spilt en aktiv rolle i å forhindre at effektive våpen, som kan møte regimets artilleri proporsjonalt, kommer inn i landet.
Saudi Arabia og Qatar, som reelt forsyner respektive seksjoner av opprørere med lettere våpen, spiller heller ikke på ensidig lag med verken hverandre, langt mindre med revolusjonen, like lite som USA og Al Qaida verken spiller på lag med hverandre eller revolusjonen, noe enkelte flåsete hevder i konspirasjonsteorier.
Det vi til nå har sett av støtte til fraksjoner og deler av opposisjonen virker som vekslende hestehandler og smådrops for å vinne lydighet, i et spill med respektive parters respektive aksjer i respektive deler av opposisjonen. USAs forsvarssjef Martin Dempsey sier rett ut at han ikke regner med at opprørerne tjener USAs interesser. Så enkelt er det amerikanske standpunkt i utgangspunktet. Russland og USA har mange ganger gjentatt sin enighet om å bringe ”partene” til forhandlingsbordet, og begge disse er enige i at regimet som sådan ikke må kollapse, hvilket vil si at de som i dag kontrollerer den vesentlige delen av kapitalen, hæren, sikkerhetsstyrkene og Shabiha-militsene kan bli en del av ”løsningen”. ”Uenigheten” er mest om Bashar og han nærmeste krets, ellers jakter stormaktene fremtidens mulige allianser.
Nei til intervensjon
Faren for en krig som bare haler ut til befolkningen omsider senkes ned i et reaksjonært kaos som ingen kan forholde seg til politisk, er reell. Videre kan altså en amerikansk militær reaksjon være forestående.
Alternativet til en reaksjonær, sekterisk krig med imperialister i føringen på alle fronter, er at regimet bringes til sin ende nedenfra. All støtte som kan styrke de revolusjonære, må støttes! At seier over regimet har militære implikasjoner, er den tragiske realiteten. Men forutsatt at vi ikke får direkte intervensjoner fra imperialistiske hold, bør vi ikke snakke om ”stridende parter”, men om et folk som sloss heroisk for frihet fra sine undertrykkere, og et regime som er ansvarlig for at dette er en krig. All krig er avskyelig, skrev George Orwell i sitt tilbakeblikk på sin deltakelse i den spanske borgerkrigen (1936-39). Der konkluderte han med at utfallet alt i alt ble avgjort alle andre steder enn i Spania.
Og derfra – og ikke uten at jeg anerkjenner at dette er problematisk – så skal ingen få overbevist meg til å protestere mot våpenstøtte som kan styrke den folkelige motstanden, og som reelt egner seg til å forsvare seg med mot et militært overlegent regime, også om forsyninger kommer fra vestlige hold. Jeg støtter vilkårsløst syreres appeller for våpen til å nedkjempe regimet. Men vel vitende om at ingen stater vil støtte en revolusjonær seier i Syria, etter de mål folk i millioner har mobilisert for.
Derimot støtter jeg ikke direkte militære intervensjoner fra Vesten, som kan åpne for uante krigsoperasjoner og slå ned mange av den folkelige revolusjonens mål. Selv et begrenset angrep vil kunne overlate mange syrere, som er passivisert, holdt nede og kanskje forvirret, over til regimets retorikk og propagandastrategi.
Det er til syvende og sist i den imponerende massemobiliseringen fra våren 2011 og i videreføringen av denne, at revolusjonen har sine røtter og sosiale potensialer. Den syriske revolusjonens røtter er ikke på noen måte vesentlig annerledes fra de andre revolusjonene i det som ble kalt ”den arabiske våren”. Og resultatet vil få en betydning for alle undertrykte folk som slåss i regionen og i verden.
Noen tilleggslenker:
Her demonstrerer Raqqa i solidaritet med ofrene for gassangrepet i Ghoutha.
Yosef Daher, syrisk revolusjonær sosialist og blogger, forklarer her hvorfor et vestlig angrep truer revolusjonen.
Og her kan man høre den britiskbaserte libanesiske sosialisten Simon Assaf sammen med Ghayath Naisse fra Syrias Revolusjonære Venstreretning snakke om å støtte den syriske revolusjonen fra et venstresideperspektiv, ”Marxism 2013”.
La ikke de revolusjonære stå alene mot tyranniet mellom reaksjonære og imperialistiske krefter. Støtt den syriske revolusjonen!
