Emil A. Røyrvik, antropolog tilsett i SINTEF, forklara nyleg i Aftenposten (13.2.) at vitskap er prega av tvil, skepsis og spørsmålsteikn. Han plasserer seg i ein tradisjon med lange røter. Peter Wessel Zapffe sa vel noko slikt som at me kan ikkje vite noko sikkert om det me tenkjer på, i alle fall om me tenkjer på ting som er viktige nok til å tenkje på. Allereie Newton tok atterhald då han formulerte lova om universell gravitasjon (1687) – desse lovene skulle gjelde til me får noko betre, skreiv han, og enno strevar me etter å forstå kva gravitasjon eigentleg er for noko. Kven har vel sett gravitasjonen?
Men det er ikkje nok å vite at kunnskapen vår om verda er mangelfull eller kan vise seg å vere feil. Kva gjer me med alle dei etiske spørsmåla som krev handling? Me kan ikkje vite at det er best å gjere ingenting. Å ikkje gjere noko er også ei handling som vil få konsekvensar. Det finst ingen trygg og privilegert posisjon der me kan plassere oss medan me dekonstruerar «diskursar» utan samstundes å inngå i handlande samanhengar som krev etiske vurderingar.
Det er her Røyrvik frå SINTEF, Hulme og andre som dyrkar tvil og skepsis bryt sine eigne prinsipp: Dei predikerer tvil, men kvar er tvilen når Hulme «påviser» mytane som styrer klimadiskusjonen? Då er det ikkje problematisk å finne fire «mytar», heilt utan tvil. Dei stig nærast fram som materielle fakta som av eiga kraft syner seg for den skeptiske forskaren:
Hulme «beskriver», «myter er» og «de fire mytene som dominerer» «er», skriv Røyrvik. Språket er gjort «objektivt» og absolutt. Sanninga er forankra i autoriteten til denne «meir sentrale» klimaforskaren (Hulme). Dermed kan desse tvilande vitskapsmennene også slå fast at klimadiskursen eigentleg handlar om moderne menneske som treng å få «få utløp for lengsler og melankoli». Distansert «objektiv» observasjon av myter vert teoretisert og omgjort til forklaringar om underliggande sosialpsykologiske straumar i folks medvit. Derifrå går Røyrvik og Hulme over til å «påvise» korleis det igjen heng saman med produksjon av kollektivt samvit.
Men korleis veit Hulme dette? Kva slags materiale er det Hulme byggjer på for å «påvise» desse fire mytane? Kva ville Zappfe, Newton, Popper og dei andre ha sagt om eit slikt maktspråk kledd i vitskapleg drakt?
Dei fire mytane som Hulme meiner å sjå, fortel nok meir om Hulme enn om klimadiskusjonen. For det fyrste er dei avslørande fordi dei alle er bibelske konstruksjonar. Dei er konstruerte innafor ein religiøs horisont som ikkje strekker seg lenger enn til den delen av verda som historisk er dominert av kristendomen («mytane» er «Paradis», «Apokalypse», «Babels tårn» og «Jubilee»). Likevel gjev dei seg ut for å vere universelle. For det andre bygger dei i stor grad på nokre positivistiske undersøkingar som ikkje er stort meir enn reine teljingar av bruk av ord, slik som til dømes «studien» til Ereaut og Segnit. Det er ikkje mykje sjølvkritisk refleksjon over metode, tvil og skepsis her, nei. Den vitskaplege praksisen står alltid i fare for å ty til autoritært maktspråk – det gjeld også dei som insisterer på å «dekonstruere» dei andre, slik som Hulme.
Tvil og skepsis er ein del av den røyndomen me lever i. Men samstundes kan me ikkje unngå å handle. Handlingane våre (og mangel på handling) får konsekvensar for både natur og menneske. Me kan heller ikkje unngå å handle før me veit alt me gjerne skulle ha visst.
Det kan vere nyttig å minnast situasjonen til dei pyrrhoniske skeptikarane. Dei nekta å godta sanningar som ikkje var openberre og sjølvsagde. Arne Næss har vist at skepsis kan vere eit brukbart utgangspunkt for permanent undring og undersøking (Scepticism, 1969). Kanskje skulle ein vente at skeptikarane kunne spele ei maktkritisk rolle i si samtid? Men Richard Fitch har i si doktoravhandling vist at det slett ikkje var tilfelle (A Critical Defence of the Rule of Law, University of London, 2010). Det var ikkje råd å leve etter ein slik radikal skepsis – utan å kome i direkte og permanent konfrontasjon med makthavarane. I staden vart skepsisen stort sett gjort om til ei privatsak, ein ufarleg filosofisk posisjon som ein kunne sysle med på privaten. Difor var skeptikarane stort sett lojale undersåttar som unngjekk maktkritikk.
Diverre har Hulme og enkelte andre som forskar på klimadiskurs, gjort «tvil» og «usikkerheit» til siste instansar, siste ord i debatten. «Tvil» har blitt den nye sanninga. Dermed lyt me helst føye til ei femte bibelsk «myte» – i tillegg til dei fire som Hulme meiner å ha sett, nemleg «Tvilaren». Myten «Tvilaren» gjev det moderne, ironiske og distanserte menneske utløp for «lengsel og melankoli», og hjelper oss til å konstruere godt samvit når me frå vår posisjon av tvil held oss likeglade og avventande.
