Som på de fleste andre flyplasser var ankomsthallen fylt med glede og forventing. Mødre, fedre, barn, venner og kjærester ventet spent på å ta imot sine kjære. Gjensynsgleden var stor. Mange hadde med blomster og ballonger; under taket på den store hallen er det alltid fullt av ballonger som har blitt sluppet for å gjøre plass for klem og kyss til de nylig ankomne.
Jeg ser meg alltid spent omkring når jeg trer ut i ankomsthaller, særlig når jeg lander et av de steder jeg kaller hjem, som denne gangen. Kanskje har noen kommet for å møte meg? Men denne gang visste jeg med sikkerhet at ingen ville stå og vente på meg på flyplassen, ingen blomster, ballonger, kyss eller klem.
Hver gang jeg reiser ut og kommer hjem igjen, sier kjæresten min at han gjerne skulle ha hentet meg. Det tar kun ca 40 minutter med bil. Tar jeg offentlig transport, tar det nærmere 3 timer. Så hvorfor står kjæresten min aldri klar for å ta meg imot på flyplassen? Fordi han er palestiner og lufthavnen ligger i Tel Aviv. Derfor har han ikke lov til å reise 32 km for å hente sin kjæreste på flyplassen. I stedet møtte han meg på Qalandia checkpoint som er så langt han kan reise uten tillatelse fra de israelske myndighetene.
Litt som Ben Gurion flyplass er første stopp på vei inn i Israel, er Qalandia første stopp på reisen inn på Vestbredden. Men her er det verken ballonger, blomster, kyss eller klem. Denne kvelden ble jeg møtt av tåregass og løsskudd fra israelske soldater fordi palestinske unge demonstrerer ved checkpointen.
Det er nettopp dette som er essensen i Israels okkupasjon av Palestina: Mens unge i Tel Aviv fritt kan reise til lufthavnen og hente sine kjære drar unge i Ramallah til Qalandia checkpoint og demonstrerer i frustrasjon over urettferdigheten de opplever.
Denne frustrasjon bunner i noe så grunnleggende som at basale rettigheter blir brutt, land blir stjålet og oliventrær blir brent. Fedre, mødre, brødre og søstre blir rammet av tåregassgranater og kuler og blir fengslet uten rettergang eller dom.
Men mest av alt handler det om urettferdighet, om hvordan mennesker som bor kun få kilometer fra hverandre kan ha helt forskjellige liv, på bekostning av de som bor på den andre siden av muren. Det handler om det israelske systemet som har bestemt at en gruppe av mennesker er mer verdt enn en annen gruppe, hvilket resulterer i at palestinere blir behandlet som annen- eller tredjerangs borgere i sitt eget land.
For å forstå disse frustrasjonene må man forstå hvordan den israelske okkupasjonen påvirker hver lille del av privatlivet til palestinerne, dette gjelder også kjærligheten. De fleste steder i verden velger vi partnere ut fra forelskelse, kompatibilitet, og kanskje har familien også noe å si. I Palestina må unge også ta hensyn til hvor deres fremtidige partner kommer fra. Det er stor forskjell på om man har identitetspapirer fra Vestbredden, Gaza, eller øst Jerusalem, om man har Jordansk pass, eller kanskje amerikansk, eller om man har israelsk statsborgerskap. Å gifte seg på tvers av disse identitetene er vanskelig, tilnærmet umulig. Uten å gå i detaljer krever slike ekteskap som oftest gjentatte søknader hos israelske myndigheter om at den ene part kan bo hos den andre. Ofte blir disse ikke innvilget. Med andre ord blir palestinske familier systematisk delt opp , og mange hindres i å se sine kjære. Det har blitt vanlig å basere viktige beslutninger, som å velge sin kommende ektefelle, på ID-kort og oppholdstillatelser som har blitt utstedt av okkupasjonsmakten.
I sommer ble en venninne av meg gift. Hun har ”West-Bank ID” og kan derfor ikke reise utenfor Vestbredden eller til Jerusalem uten tillatelse fra de israelske myndighetene. Hennes mann har israelsk ID og bor i nærheten av Nazareth (utenfor Vestbredden) hvor han har sin familie og sitt firma som familien er avhengig av. I begynnelsen av ekteskapet bodde hun hos ham, med tillatelser om opphold på et par dager av gangen. Men nå har de israelske myndighetene sagt stopp. Det får ikke bo sammen, og de vurderer å skille seg, ettersom de ikke ser noen annen utvei. Nå bor min venninne hos sin familie i Ramallah mens de prøver å finne en løsning, ikke minst for den lille jenta som snart blir født, men som høyst sannsynlig aldri vil kunne bo sammen med sin far.
Dette er bare et av mange eksemplene på hvordan den israelske okkupasjonsmakten går inn under huden på palestinernes privatliv og setter restriksjoner på alt, selv hvem de kan forelske seg i. Denne systematiske diskrimineringen og segregeringen av mennesker er essensiell i Israels okkupasjonspolitikk, og det gir dem en kontroll over palestinske familier og deres mobilitet.
