Intervensjonens mørke sider

Foto: Cédric Cousseau, Flickr.

Ingen gjør innhogg i dyrebare militærbudsjetter bare for å redde fattige og truede afrikanere.

Hege Ramson
Om Hege Ramson (4 artikler)
Hege Ramson er skribent. Hun er cand.mag med fagene fransk, tysk og musikk og har jobbet som lærer i mange år. Har vært aktiv i palestinakomiteen.

Den 10. januar gikk franske styrker inn i Mali. Offisielt var målet å stoppe islamistenes frammarsj i nord, og NRK viste bilder av skjeggete, morske menn som turet aggressivt fram. Sekundet etter så vi handlekraftige franske soldater som kjapt og effektivt losset utstyr fra et lasteplan. Det minnet om en lokal versjon av Sankt Georg mot dragen.

Men situasjonen i Mali er mer nyansert.

Frankrikes allierte i den maliske hær begår overgrep, også mot uskyldige sivile, ifølge Peter Bouckaert i Human Rights Watch den 21. januar, noe som tilsynelatende ikke affiserer franske tropper. Selv om det er betimelig å stoppe voldelige islamister, bør det helst skje uten å fyre opp under vold og menneskeforakt.

Den franske solidaritetsorganisasjonen Survie hevder i et kommuniké den 14. januar at Frankrike nå atter befester sin rolle som politi i sine tidligere kolonier.

Operasjon Serval i Mali er ikke innenfor rammene av de tre FN-resolusjonene som sikkerhetsrådet forhandlet fram. Disse åpnet for en internasjonal inngripen under afrikansk ledelse, og skulle offisielt være uten direkte fransk innblanding. Intervensjonen skulle skje i september, for de afrikanske hærene trengte tid på å forberede seg.

Frankrikes militære nærvær i sine tidligere kolonier har antakelig svekket landenes evne til militær effektivitet og selvstendighet. I Gabon har Frankrike for eksempel hatt militærbaser siden «løsrivelsen» i 1960, samme år som Mali ble «selvstendig» etter til sammen 49 års underkastelse.

Frankrike overbeviste Sikkerhetsrådet om at deres hastige inngripen «var innenfor rammene av internasjonal lov». Landet rettferdiggjorde en bilateral beslutning og stilte sine «allierte» overfor et fait accompli.

«Denne symbiosen mellom korrupte oligarker ble døpt la françafrique av den ovenfor nevnte Survies grunnlegger, François-Xavier Verchave. La françafrique uttales som La france-à-fric, som betyr Frankrike med grunker»

Frankrikes bilaterale forbindelser er deres afrikanske «kompisregimer». Styrt av diktatorer som Ali Bongo i Gabon, Idriss Déby i Tsjad og Blaise Compaoré i Burkina Faso. Frankrike og dets selskaper lever i en økonomisk og politisk samklang med disse for å beholde sin geopolitiske kontroll, sin tilgang til billige råvarer og gunstige markeder i de tidligere vestafrikanske koloniene. Om skiftende demokratiske regimer i disse landene hadde ønsket å tjene eget folk framfor franske selskaper, hadde nok Frankrikes handel med Afrikas skatter blitt mer usikker. Afrikanske diktaturer er i franske, og øvrige vestlige, selskapers interesse.

De tidligere koloniene gir også Frankrike et lite hoff av medsammensvorne som kan stemme med dem på internasjonale arenaer som FN. Denne symbiosen mellom korrupte oligarker ble døpt la françafrique av den ovenfor nevnte Survies grunnlegger, François-Xavier Verchave. La françafrique uttales som La france-à-fric, som betyr Frankrike med grunker. Verchave definerte det slik: «Dunkle nettverk og lobbyer av franske og afrikanske politikere, forretningsfolk og militære som vil ha enerett på råvarer og bistandspenger…»

At Operasjon Serval ble iverksatt så raskt, tyder på at den har vært planlagt en stund. Frankrike oppmuntret ikke til forhandlinger mellom de ulike etniske gruppene. Med militærmakt skulle ro og orden sikres. For kaos kan forplante seg, noe som kunne svekket franske selskapers utfoldelsesmuligheter. Hvorfor skulle Frankrike, og Vesten for øvrig, ellers bruke så mye tid og penger på land langt borte, når deres inngripen ofte er som å åpne Pandoras eske for sivilbefolkningen?

Mange selskaper, særlig franske, har våte drømmer om hva som skjuler seg under sanden i Sahel i Nord-Mali, et område med mange landegrenser, blant annet til Niger. Franske kjernekraftverk er helt avhengige av Nigers uran. I tillegg planlegger Frankrike å åpne en ny uranmine i Niger, ikke langt fra grensen til Nord-Mali. Mer enn en milliard euro står på spill.

Det er lett å forstå at voksende kaos i dette området ville være en ulempe. Også norske Statoil pumper olje fra både algerisk og nigeriansk jord. Nigeria grenser ikke til Mali, men uro kan likevel spre seg. Muligens sikler også Statoil på hemmelighetene under Sahels overflate. Det er kanskje en medvirkende årsak til at Norge vurderer å slenge seg på det vestlige raidet i Mali.

Paradokset er at det nytter ikke å bombe seg til ro og orden, det er som å fordrive Fanden med Belsebub. Og som Benjamin Franklin sa: ”De som kan avfeie grunnleggende frihet for å oppnå midlertidig sikkerhet, fortjener verken frihet eller sikkerhet.”

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.