Historier og privilegier – om å lytte til de andre

Skoltesamer i Neiden. Foto: Eilisif Wessel

I dag er vi kanskje blitt så numne i våre egne privilegier at det å høre andres historier rokker med følelser vi ikke vil kjenne på. Det er ubehagelig, men det går over. Etterhvert vil det ikke gjøre så vondt i egne privilegier. Jeg lover.

Camilla Tranås Kristiansen
Om Camilla Tranås Kristiansen (11 artikler)
Camilla Hestvik er Barne -og ungdomsarbeider, student, politisk aktiv i Rødt Vega, styremedlem i Rødt Nordland og feminist.

Jeg angrer av og til på at jeg ikke lyttet godt nok til tider på hva mine eldre fortalte. Jeg var for opptatt med mitt eget som de fleste andre i dagens samfunn, der hvor ungdomsårene raser forbi. 

Men det var ikke så ille egentlig som jeg trodde, jeg lyttet godt nok til å fange med meg veldig mye.

Det de sa var det som de hadde opplevd, og en legger vekt på at det de eldre kommer med av historie er det som er sant. Det var datidens dokumentasjon, fra da til nå. En gave.

Det er den muntlige historien som går fra generasjon til generasjon. Den muntlige formidlingen om hvordan et landskap så ut og hvor husene lå. Fra den tiden da det ikke ble tatt så mange bilder som i dag, og der hvor en ikke tenkte at en måtte skrive dette ned slik at neste generasjon vil tro på det.

Jeg føler meg heldig som har lært dette, men det gir meg også en irritasjon over de som ikke klarer å lytte til andre sine historier i dag uten å skulle så tvil om at det var slik. Alle har sine historier og ingen opplever noe på samme måte. 

En person kan oppfatte sin fattigdom som en sjelelig berikelse, når en annen helst vil ende slike dager for godt. Det gjør ikke sistnevnte noe svakere, men vi er ganske opptatt av at vi skal pine oss gjennom ting her i livet. En form for belønning er velstanden du finner i enden av tunnelen. Hvor lang og mørk tunnelen er, vet en ikke. Men det er ikke poenget.

Det gir ryggrad og bygger karakter. Den sjelelige byggingen av snørr, blod og tårer. «Jeg klarte det på tross av alt.»

Den gjelder ikke alle, da det ikke er de velstående og privilegerte som må igjennom denne karakterdannelsen. De kan være født i sine privilegier. Merkelig nok antar gjerne hvermannsen allikevel at det er noe de privilegerte har gått igjennom. De kunne bare ha blitt rik og priviligert ved å kjempe hardt nok. De som har lykkes er de som har jobbet hardt nok. Og enhver med privilegier vil ikke en gang ane hvilke privilegier en har. I virkeligheten, for de har ikke en gang gått i noen kamp. Det er bare noe vi vil tro for at alt ikke skal se så håpløst ut.

Det er denne som kan svi litt når pekefingeren knirker seg inn mot akkurat disse priviligerte, der det ubehaget over å få påpekt det en ikke ser selv kan kanskje virke skremmende. Fremmed og rart.

I dag merker jeg hvordan de mindre priviligerte blir betvilt. En har liksom ikke jobbet seg opp til å kunne bli anerkjent i sine historier. De veier nesten ingenting. Skal en bli hørt må en ha tyngde, og den kommer bare med den der byggingen av karakter og «blod, snørr og tårer». Altså, de vi antar har gjort det også. De er automatisk installert med skikkelig tyngdeformat.

Da snakker vi ikke om blod, snørr og tårer for de som sitter og griner på NAV-kontoret. Da snakker vi ikke om en somalisk kvinne som sier hun blir utsatt for rasisme. Det er ikke slik det er for en syrisk familie som har flyktet fra krig.

De er lettvektere og historiene deres teller ikke like mye som de eldres historier, de du hørte ved kjøkkenbordet. Om krigen, om sulten og om fortvilelsen.

For alle kan lyve. Og det er norsk kultur å betvile, spesielt om en legger vrangviljen til. Da er historien ekstra sannsynligvis usann. Og en kan avfeie den ene etter den andre inn i grupperinger av lyvende krenkede folk av minoriteter. De uten tyngde og de som ikke har pint seg selv på den måten en anser som veien til å bli anerkjent som et ærlig menneske. Den ærligheten som en anså at de eldre besittes, er nå målt i hva en har av sosioøkonomisk rang. 

De mindre privilegerte er nok de som har historier en trenger å høre. Jeg tror det er sunt. De er ubehagelige og en kjenner seg nok ikke igjen i dem. Men det er ikke meningen at en skal det. Det er ikke derfor en forteller dem. De blir fortalt for å berike din innsikt og for at du skal lære andre sine synspunkt og perspektiver. Fra andres kultur og verdisyn. I dag er vi kanskje blitt så numne i våre egne privilegier at det å høre andres historier rokker med følelser vi ikke vil kjenne på. Det er ubehagelig, men det går over. Etterhvert vil det ikke gjøre så vondt i egne privilegier. Jeg lover.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned