I april nærmere bestemt natten til 15. april 1918 seilte fire skip inn Saltenfjorden som går fra Bodø inn til Rognan. Ett av skipene var på vei til Rognan for å vokte på lensmannen der og de tre andre, «Aafjord», «Erling Jarl» og «Farm», kastet anker ved kaien ved Finneid som ligger lengre ut i Saltenfjorden, nærmere bestemt Fauske. Båtene var fylt opp med våpen og utstyr til de 350 soldatene om bord. Som bevæpning hadde de blant annet med seg syv mitraljøser, altså temmelig slagkraftige våpen. I tillegg var det sendt ordenspoliti fra andre steder i landet, blant annet åtte mann fra ordensavdelinga i Kristiania.
De var på vei til Sulitjelma for å slå ned personer som drev som oppvigleri, men hovedpersonen de var på jakt etter var Johan Medby som hadde nektet militærtjeneste og var dømt for oppvigling mot myndighetspersoner som det hette. Medby var fra Rognan i Saltdal i Nordland. Han hadde drevet antimilitaristisk agitasjon blant soldatene på Drevjemoen ekserserplass, og var i 1917 blitt dømt til fem måneders fengselsstraff.
Medby hadde tatt tilflukt som gruvearbeider i Sulitjelma. Da han året etter skulle hentes til soning arbeidet Medby i Sulitjelma, og i det røde gruvesamfunnet sendte rett og slett hans arbeidskamerater lensmannen vekk med uforrettet sak. To ganger. I det andre forsøket ble øvrighetens uniformerte representanter sågar avvæpnet før de ble plassert på toget fra Sulitjelma. Dette var bakgrunnen for at myndighetene satte inn militærstyrker mot gruvearbeiderne.
Sulitjelma-affæren er ettertidens betegnelse på en konflikt mellom arbeidere og politi i gruvesamfunnet Sulitjelma i 1918. I aprildagene da dette hendte var det rett og slett en beleiringstilstand i Sulitjelma. All kommunikasjon med resten av Norge ble tatt kontroll av de militære styrkene som «okkuperte» Sulitjelma. Dette gjald postvesenet, telegrafverket og all telefonforbindelse til og fra gruvesamfunnet. Det samme var jernbanen mellom Sulitjelma og Sjønså som var stedet båttrafikken til Fauske startet. Postsensur vart innført, og all privat telefontrafikk stanset.
Det er riktig å kalle det for unntakstilstand som rådde i Sulitjelma. Informasjon om hva som skjedde i Sulitjelma tok Justisdepartementet seg av. Departementet hadde tatt kontakt med ”den del av pressen, som antages at ville stille sig loyalt, om at vise den største forsigtighet i omtale av indre uroligheter og særlig av militære foretagender til støtte for det civile ordensvern.” De avisene dette gjald var selvfølgelig de borgelige avisene.
Ned med militarismen-Leve sosialismen
Hva var bakgrunnen for denne militære operasjonen i Sulitjelma? I utgangspunktet dreide det seg om ei ren politioppgave. Militærnekteren Johan Medby var idømt fem måneders fengselsstraff for militærnekting og hadde «rømt» til Sulitjelma for å være beskyttet. Han skulle arresteres for å sone dommen. Bakgrunnen for dommen skriver Medbye om senere.
Ifølge hans artikkel i «Arbeidsmanden» om hva som skjedde ved Drevjemoen eksersersisplass samlet flere hundre mann seg til en revolusjonær demonstrasjon en kveld. De startet med å gå vekk fra militærleiren i retning Mosjøen. Så slitne som de var etter dagens aktiviteter ble «rømningsforsøket» snart oppgitt. Etter dette fortsatte den antimilitære agitasjonen i leiren, det ble dannet en «aksjonskomite», delt ut flyveblader og vedtatt en demonstrasjon 19. juli. Da gikk man i demonstrasjonstog med gevær påsatt bajonett, sang «Internasjonalen» og andre revolusjonære sanger til befalets forferdelse. De vettskremte offiserene kom ikke til ordet; slagordene «Ned med militarismen» og «Leve revolusjonen» ljomet.
Til slutt ble det ro i leiren. Men det varte ikke lenge. Etter en tid ble rekruttene innkalt til forhør hos kompanisjefen. De mest aktive ble peilet inn, noe som førte til at Johan Medby og andre ble innkalt til militær forhørsrett. Medby ble først dømt til «kakebu» på over 20 dager på Drevjemoen før han ble overført til Bodø kretsfengsel. Etter en tid måtte han tilbake til Drevja for dom i krigsretten. Der ble Johan Medby dømt til fem måneders fengsel. 34 andre soldater fikk fra 20 dager opp til fem måneder. En annen soldat fra Rana, Martin Olsen, fikk også maksimumsstraffen på fem måneder. Etter dommen slapp de dømte fri i påvente av soning. Vel hjemme fra Drevja fikk soldatene skryt for sine handlinger fra sine meningsfeller. Søndre Saltens kretsparti (av AP) vedtok at noen soning for Medby sin del skulle «hindres med alle til rådighet stående midler». Mens Medby ventet på innkalling til soning tok han i januar 1918 seg arbeid i Sulitjelma; på «Hanken» som var en høyfjellgruve i Sulitjelma.
Det viste seg imidlertid å være en vanskelig oppgave for en beskjeden bevæpnet politistyrke. Politimesteren i Bodø skildret i dramatiske ordelag i et telegram til Justisdepartementet. Arbeiderne, etter hvert 1000 mann ifølge politimesteren, «opptrådde svært truende, og greide å få frigjort arrestanten, samt å tilrive seg politiet sine pistoler.» Politiet måtte trekke seg tilbake, avvæpnet uten at de klarte å arrestere militærnekteren Johan Medby. Militærnekteren var fremdeles en fri mann.”Den hele affære var av overmaade alvorlig art”, avslutta politimeisteren telegrammet.216 Et par dager senere sendte han en rapport til kaptein Frithjof Beichmann ved 6. divisjon som ikke var mindre preget av alvor. ”Situasjonen i Sulitjelma maa betegnes som overmaade alvorlig. Det gikk også sterke rykter om at det var mange våpen og dynamitt som de radikale gruvearbeiderne hadde tilgang til. Politimesteren skriver videre i telegrammet ”Om end dette formentlig er overdrevet, antas det under enhver omstendighet sikkert, at der er et meget betydelig antal geværer og rikelig ammunition til disse.» På mange måter antyder politimesteren at her er det væpna opprør som er på gang.
Etter dette besluttet Justisdepartementet at det måtte settes i gang en større militær operasjon for å få ryddet opp i Sulitjelma. Det er all grunn til at aksjonen i Sulitjelma var todelt. For det første var politimyndighetene fornedret i Sulitjelma og det andre var selvfølgelig at de anså militærnekting som en svært alvorlig sak som kunne rokke ved hele samfunnsstrukturen hvis dette utviklet seg. Det at maktapparatet var fornedret i Sulitjelma var sannsynligvis hovedgrunnen og at dette skulle statueres på en måte som slo kraftig ned på oppviglingen. Vi skal ikke glemme at dette var et år etter revolusjonen i Russland og at det var borgelige krefter som var livredd for smitteeffekten.
Militærnekteren Johan Medby ble arrestert og varetekstfengslet. Kommanderende General og rapporterterte om en aksjon som skred fram etter planen. Kommanderende General mottok et et telegram med følgende ordlyd: ”Hittil har ekspedisjonen utført sitt mandat, alt gaar rolig, fængslingskjennelse avsagt over 9 personer, 11 utlendinger utvist, vidneavhør paabegynt i dag”.Etter at militærstyrkene hadde ryddet opp kunne demobliseringen starte. Det ble imidlertid vurdert ulikt hvordan den skulle foregå. Kommanderende General på den ene siden og den operative ledelsen av aksjonen vurderte dette ulikt. Generalen ville holde igjen en viss militær vaktstyrke til vakthold mens den operative ledelsen gikk inn for total militær demobilisering. ”Direktøren ved Sulitjelma Gruber , amtmanden, sorenskriveren og politiinspektøren tilraader, at den hele militære styrke forlater Sulitjelma. De anser yderligere vakthold unødvendig og kun ophidsende på arbeiderne. Heri er jeg enig, da ekspedisjonen har løst sin opgave. En avdeling av Garden vil under de nuværende forhold heller ikke være uten risiko”.For å minske at det på nytt skulle oppstå uro i gruvesamfunnet ble det vurdert som sikrest at alle militære styrker forlot Sulitjelma. Det er all grunn til å tro at denne aksjonen hadde satt sinnene i kok hos de radikale gruvearbeiderne. Etter at Sulitjelma var beleiret av militære styrker må en karakterisere stemningen som særdeles amper i gruvesamfunnet. Beslutningen ble at alle militære styrker ble hjemsendt. I ettertid ble elleve Sulitjelma-arbeidere tiltalt i denne saken. Seks fikk til sammen 256 dagers fengsel, de andre betinget dom.
Kilder: Diverse artikler av Johan Medby, Arbeiderbevegelsens historie i Norge, bind 2; Kåre Odlaug: Sulitjelma og Sulitjelma-affæren
