Når du går inn døren til Restaurant Norge slår nostalgien deg i trynet som et sandkorn fra det gamle Egypt. Historien du for lengst hadde glemt eller kanskje ikke en gang kunne, kommer løpende opp til overflaten og fester seg på netthinnen din, som synet av en knust Audi A7 et sted i Trøndelag.
Bordet skal dekkes av de jævligste retter du kan tenke deg, og menyen er ikke valgfri. Her er det alt før ingenting, for det hele skal bort fra kjøkkenet i kveld.
Statsmedisterens mannskap jobber aktivt med tilberedningen av de ekleste tredjerangs retter i et lokale som snart skal overtas av en kjede som aldri har til hensikt å fore deg med annet enn det de mener du trenger. Totalitært kalles det, men det vet ikke du, for i ditt hode er det ordet noe du forbinder med Hitler og Stalin.
LES OGSÅ av Svein Kåre Takle: Ego(n) Restaurariteten
De unge lammelårene på menyen er varmebehandlet i sengen til en tvilsom lokal kelner hvis etiske standard ignoreres totalt av medisteren. Marinert i middelaldrende safter og krydret med lyse kjønnshår med konturer av grått. Medisteren vet så klart at kelneren utfører slapt faglig arbeid med null etisk standard, etikk er tross alt et fremmedord i våre dager. Men det har seg slik at medisteren liker kelneren og mener at han ikke skal belastes og svertes for å ha frarøvet livskvaliteten til ett eneste lam. Eller snakker vi om flere? Spiller ingen rolle, for på Restaurant Norge må du betale for et glass vann, vann er nemlig ikke en suveren eiendel du har, vi skal nemlig tilbake til kolonitiden med okkupasjoner og totalitære regimer der du som gjest ikke har rett til å uttale deg. Husk bare at hvis du klager på kelneren begynner finansmedisteren å gråte… hvis hun i det hele tatt husker noe da. Hukommelsessvikt er nemlig et krav for å kunne ta vare på penger alle andre tjener til ditt bruk.
At vannet koster penger er jo logisk når du får strømregningen, den har jo fordoblet seg siden sist.
Når du har pint deg gjennom forretten som består av en ille tilredt laks fra den hissige kokken som lett skambanker en solbrun kropp, da må du svelge ned de traumatiske minnene med et glass vann til 500 kroner. Laksen var i utgangspunktet god den, og ikke så dyr heller, men kokken var litt muggen når han så den urnorske tradisjonen det er å fiske, så han panter like godt bort havet til profesjonelle i form av kvoter og lovnad om tilrettelegging for tvilsomt oppdrett. Skal kokken lykkes i å ta i bruk andre lands mislykkede tradisjoner må han først sørge for å drepe våre egne. Derfor salg av havet.
Det tar litt tid før hovedretten er klar, så du skal få en liten sjokolade mens du venter. Den lille sjokoladen er kuttet i to av konditoren som mener at du blir lat og feit og ubrukelig av for mye sjokolade. Hans medsammensvorne, Grandiosa som for øvrig trives best i åpne landskap med unge beitende kalver, mener bestemt at sjokolade (sykelønnsordning) er et unødvendig gode i påvente av at måltidet (IA) ditt skal kunne tilpasses deg bedre. Her spiser du det du får så lenge det varer. Vi er tross alt snart tom for alt. Sjokoladen svelges så klart ned med et glass vann til 1000 kroner, men smaken sitter godt i ganen.
LES OGSÅ: En regjering i de priviligertes tjeneste
Hovedretten er et kulinarisk unikum selv ikke Orkla ville vært jævlige nok til å servere deg. Kreativt for det utrente øyet, ikke fullt så mesterlig for en som har spist ute før.
Lammeterroristen med sin fraværende etiske standard ga deg en pekepinn på hvor du var på vei da du satte deg til bords og fikk servert den ille tilredte laksen med tvilsom smak, og sjokoladens bismak ble det motsatte av dempet etter to glass vann for til sammen 2000 kroner. Men hovedretten er rett rundt hjørnet nå.
For snart tre år siden fant nemlig en av medisterens ansatte ut at en gruppe studenter ønsket lange dager på jobb ved siden av studiene sine. De kunne liksom ikke stryke nok. Derfor ble det til at hovedretten har blitt tilberedt til og fra i flere år nå. Kjøttet er importert siden lokale aktører (bøndene) ikke lenger eier gård og grunn.
Når hovedretten ACER kommer får du sjokk, men da er det for seint. Måltidet må spises og dørene er stengt, så du kommer deg ikke ut. 1 % av verden ble sluppet inn og leker seg nå rundt deg med dine egne eiendeler du ikke lenger har noen råderett over. Menyen med alle de flotte navnene ACER, EU, EØS, TISA og TTIP viser seg å være konturene av alt du en gang eide selv som du da kunne få gratis eller tilberede selv ut fra dine egne interesser og ønsker. Næringen er i stor grad så fraværende at du ser dobbelt når medisteren takker for besøket.
På vei ut døren får du regningen med sluttbeløpet du aldri hadde forestilt deg, så et nytt kredittkort må sprettes og du betaler for måltidet i all overskuelig fremtid. Da tenker du tilbake på den tiden der alt dette virket så forlokkende og bekymringsfritt.
Takk for maten! Den kostet mye, men smakte lite!
