Et fullstendig mislykket forsøk på å klarere normalbaren

Illustrasjonsbilde: Ashley Campell

De ventet på møterommet den mandagen. De fem nye kollegaene. Fem menn. Fem uformelle mennesker i blå overdeler og sorte bukser. Den nye jobben ble en ulykkelig kjærlighetsaffære.

anonym
Om anonym (32 artikler)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

Jeg skammer meg. Jeg skammer meg på en sånn måte at jeg ikke har fortalt det til noen. Det er ingen som vet at jeg har mistet jobben. Ikke vennene mine. Ikke moren min. Ingen.

Når noen spør, om jobben, lyver jeg. Det er enklest sånn. Løgn er lettere enn sannhet. Jeg skammer meg over at jeg tapte. Over at jeg ikke forstod hva som var i ferd med å skje. Over at jeg ikke klarte å fikse det. Jeg mener, jeg er jo den flinke. Den smarte. Den som ordner ting. Får det til å funke. Jeg skammer meg over jobben som ble borte, og sammen med den, verdigheten og mesteparten av selvrespekten. Så jeg later som ingenting, og når noen spør, lyver jeg.

«Vi ble så glad i deg på intervjuet»
— Du vet, vi ble jo så glad i deg på intervjuet, sa han da han ringte og tilbød meg jobben. «Vi ble så glad i deg.» Selv om det var en underlig, om dog søt, formulering var den på en måte forståelig. Jeg mener, jeg visste at han ville ringe. Ærlig talt hadde jeg blitt overasket om han ikke hadde gjort det.

Jeg hadde sagt opp den overbetalte, meningsløse jobben med den fine tittelen, for å fylle livet mitt med noe viktig. Dette var en sånn jobb. En snill jobb. En jobb der mennesker og mening og viktighet stod i sentrum. De hadde bruk for meg, på samme måte som jeg hadde bruk for dem. Trodde jeg. Trodde de. Trodde vi. Vi tok feil, men det var det ingen av oss som visste da han ringte og sa de hadde blitt glad i meg, at jobben var min, om jeg ville ha den. Jeg takket ja på stedet.

Vi ønsket vekst og forandring og utvikling og innovasjon
”Vi er i sterk vekst, og vi søker en person som kan bringe organisasjonen videre. Du er nytenkende, strukturert, selvstendig, initiativrik og innovativ. Dette er en nyopprettet stilling og vi forventer at du er med på å utforme stillingens innhold. Vi søker deg som er utadvendt, engasjert og målbevisst. Høyere utdannelse og erfaring fra organisasjonsarbeid er en forutsetning.”

Det var dette de ville ha. Den kreative, innovative, selvstendige. Den som ikke var redd for å tenke nytt. Fordi nytenkning er en forutsetning for vekst. Det var dette de ville ha. Det var dette jeg ville ha. Vi ville ha. Sammen, trodde vi. Vi ønsket vekst og forandring og utvikling og innovasjon.

Jeg mener, vi er jo tross alt åpne tolerante mennesker med organisasjonserfaring. Vi er jo sånne folk som omfavner forskjeller og annerledeshet. Som ikke lar oss skremme eller true av andre. Som, med rette, blir rørt til tårer når kongen minner oss på at; nordmenn er unge og gamle, høye og lave, funksjonsfriske og rullestolbrukere. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.

Variasjon gjør oss rikere
Vi lar oss begeistre fordi vi er sånne folk som er tolerante. Som er stolte av bredde og variasjon. Vi lar oss begeistre fordi variasjon er viktig. Variasjon gjør oss rikere. Den gjør nasjonen rikere, arbeidsplassen, vennegjengen. Det er sånne folk vi er. De er. Så de søkte etter noe nytt. De ønsket seg friske blikk, sånne ting som bringer organisasjonen framover (og gudene skal vite at de trengte det, de trenger det forresten fortsatt, hvis noen er modige, flinke og uredde nok).

Du vet, vi ble jo så glad i deg på intervjuet.

Han ringte tre dager senere. Den nye sjefen. Hyggelig fyr med vakker stemme. Han ringte, og jobben var min, hvis jeg ville ha den, jeg takket ja på stedet (stedet var forresten en fotgjengerovergang i et lyskryss, jeg liker når tilfeldighetene byr på kleine metaforer), og mens han hadde meg på telefonen ville han bare minne om mandagsmøtet. Et hyggelig og uformelt møte med nye kolleger.  

Fem par ikke-avtalte blå overdeler og sorte bukser
Det ble en ulykkelig kjærlighetsaffære. Raskt overstått. Åtte måneder. Ikke en gang et svangerskap. Det gikk fra kjærlighet til misnøye til hat i løpet av uker. Etterfulgt av måneder med uutholdelig frustrasjon, selvbebreidelse og patetiske forsøk på å fikse et allerede dødsdømt forhold.

De ventet på møterommet den mandagen. De fem nye kollegaene. Fem menn. Fem uformelle mennesker i blå overdeler og sorte bukser. Jeg tror det var tilfeldig, det med klærne. De insisterte på det da jeg spurte, mente det var tilfeldig. At blå skjorte og blå genser ikke var avtalt. Og det kan være de hadde rett. Jeg skal ikke påstå at de lyver, men hvis det er sant, hvis det var tilfeldig, gjør det egentlig bare saken verre. Jeg mener, hadde det vært planlagt ville det i det minste ha vært morsomt. Og det var her jeg burde ha forstått det. Sett det. Denne første dagen på det uformelle morgenmøtet. Men jeg ville så gjerne tro at likhetene var tilfeldig. Jeg måtte tro det. Mandagsmøtet var ikke et forum der jeg kunne gjøre sjefen oppmerksom på at han hadde ansatt seg selv, om igjen og om igjen og om igjen og om igjen, før han i et desperat forsøk på et eller annet hadde ansatt meg.

Jeg var alt det andre. Det de ikke var
De ventet på møterommet, disse fem menneskene i blå overdeler, født på midten av sekstitallet, i samme by. De hadde hvit hud og kort hår og giftering og hytte. Og så var det meg. Jeg var alt det andre. Det de ikke var. På møterommet var jeg den merkelige, og jeg skammet meg. Over rarheten. Annerledesheten. Over at jeg kunne se den. Føle den. Over at jeg etter hvert ble en sånn person som påpekte den. Lot meg irritere over den. Jeg skammet meg over at jeg ikke klarte å bli sett for noe annet enn dette rare.

Normalbaren var umulig å klarere. Den var så høy at alle forsøk på å komme over så dumme ut. Klønete. Jeg ble en sånn person jeg ler av. En sånn person som umulig kan tas på alvor. En sånn person som påpekte en slags innbilt urettferdighet. Som gjorde seg til offer i stedet for å gjøre en god jobb. En jobb som var så bra at den ikke kunne overses. For det er jo sånn det er, det vet jeg. At de blå overdelene spiller ingen rolle. Den hvite huden. Kjønnet. Det er jo jobben som blir gjort som er det viktige. Ikke alder eller opprinnelse eller interesser eller hytta, bilen, kona, barna, gifteringen, eneboligen, hagen, sydenturene…

Jeg skammer meg. Så når noen spør, lyver jeg.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.