Vi som dro fra Norge til Paris hadde ingen store forventninger til klimaavtalen eller til klimatoppmøtet COP21. Våre spådommer om en uforpliktende avtale med uklare formuleringer har på de fleste områder gått i oppfyllelse. Avtalen er prega av virkelighetsfjerne formuleringer om miljø og klima som vi har blitt vant til.
Det beste eksempelet er det mye omtalte togradersmålet: Forskerne i FNs klimapanel mener at to graders temperaturstigning er grensa for hva naturen tåler. Temperaturen på kloden har allerede steget med rundt 0,85 grader siden førindustriell tid. Dette gjør den globale oppvarmingen til klimapolitikkens mest akutte problem. Dette er bakgrunnen for det såkalte togradersmålet. I avtalen står det at temperaturstigningen skal holdes godt under to grader, og at verdens land skal bestrebe seg på 1,5 grader. Men tiltakene i avtalen er ikke i nærheten av å kunne oppfylle en slik målsetting. Det ville innebære å fjerne betydelige mengder Co2 fra atmosfæren, men teknologien som kreves for dette er ikke utviklet enda. Trusselen den globale temperaturstigningen representerer har ikke avtalen noe svar på. Å holde den globale temperatursigningen under to grader er like realistisk som at ingen har sex på Paradis Hotell.
På kapitalens premisser
Lista over sponsorer bak COP21 er på grensa til tragikomisk. Der finner en blant andre BMW, Coca Cola og en rekke andre selskaper som ikke først og fremst er kjent for å ta samfunnsansvar. Hva får disse selskapene igjen for sponsingen? Svaret er en grønnvasking av selskapene og en klimaavtale på næringslivets og kapitalens premisser – en avtale som legger til rette for fortsatt vekst.
I boka Dette forandrer alt (Oktober, 2015) viser den canadiske forfatteren og aktivisten Naomi Klein hvorfor miljøproblemene ikke lar seg løse innafor rammene av et økonomisk system som forutsetter evig vekst. Marked settes alltid foran miljø. Markedet er rett og slett ikke i stand til å løse klimakrisa, fordi det i mange tilfeller er lønnsomt å forurense, eller fordi den nødvendige politikken står i veien for økonomisk vekst. Klein bruker et eksempel fra sitt eget hjemland: Da den kanadiske provinsen Ontario innførte en subsidieordning for fornybar energi krevde politikerne samtidig at utstyret skulle produseres lokalt. Da fikk de Verdens Handelsorganisasjon (WTO) på nakken, som hevdet at et slikt vedtak var i strid med internasjonale frihandelsavtaler.
Mer meningsløs kvotehandel
Et annet eksempel på markedets utilstrekkelighet er det bakvendte klimakvotesystemet. Idéen er at markedskreftene gjennom kjøp og salg av utslippskvoter vil sørge for at klimakuttene tas der det er billigst og mest effektivt. Tidligere Rødt-leder Torstein Dahle påpeker i boken Kan hende det gjelder å redde vår jord (Manifest, 2009) hvordan kvotehandelen har redusert klimapolitikken til et nullsumspill «der utslippskutt et sted muliggjør økte utslipp ett annet sted.» Norge har brukt mange milliarder på kjøp av CO2-kvoter fra fattige land, for at vi skal kunne oppfylle våre forpliktelser etter Kyoto-avtalen. Slik kan den miljøfiendtlige veksten fortsette uforstyrret.
Paris-avtalen legger opp til fortsatt handel med utslippskvoter, og innfører attpåtil kvotesystemer på nye områder. Blant de som har reagert på dette er Regnskogfondet: «Det lages nå en åpning for et framtidig karbonmarked som inkluderer skog. Faren er at man kan fortsette utslippene fra fossil sektor på hjemmebane, så lenge man bidrar til å stanse utslippene fra avskoging,» sier daglig leder i Regnskogfondet, Lars Løvold i en pressemelding. «Skogbrannene i Indonesia er et tydelig eksempel på at skog er et sårbart karbonlager. Det er derfor en dårlig ide å tillate økte utslipp fra fossil sektor i bytte mot skogbevaring.»
Få praktiske konsekvenser
Hva slags konkrete endringer i norsk miljøpolitikk avtalen vil medføre, er det foreløpig ingen som har gode svar på. Det vi kjenner som de mest aktuelle miljøkampene her hjemme – deponering av gruveavfall til sjøs eller oljeleiting i nord – blir ikke påvirket i den ene eller andre retningen.
Også i denne saken viser det seg at det kanskje ikke var noe sjakktrekk for «miljøpartiene» Venstre og KrF å samarbeide med klimafornekterne FrP. De virker ganske uenige seg imellom om hva avtalen vil bety for Norge. Venstres Ola Elvestuen mener avtalen vil få store konsekvenser for olje- og gassvirksomheten, mens Olje- og energiminister Tord Lien (Frp) forsikrer om at det vil være rom for norsk petroleumsvirksomhet i mange år framover. «Jeg mener det er plass for både olje og gass om 20 år i et lavutslipps-energisystem. Ikke like mye olje, men mer gass enn tilfellet er i dag,» sier Lien til Aftenposten.
Olje- og gassutvinning stod for 27 prosent av de norske klimagassutslippene i fjor. Siden 1990 har de årlige utslippene fra petroleumsproduksjonen økt med 91 prosent. Likevel er det få tegn til vilje hos den mørkeblå regjeringa til å begynne omstillinga fra fossil til fornybar industri. Mens forhandlingene gikk for fullt i Paris utløp 2. desember søknadsfristen i den 23. konsesjonsrunden for tildeling av nye blokker for oljeproduksjon på norsk sokkel. Til sammen 26 selskaper kappes om å få gå løs på 54 nye blokker i Barentshavet og 3 i Norskehavet. Likevel er det relativt bred enighet på Stortinget om å kjøre på med «business as usual».
En grønn spire
Paris-avtalen er ikke klimaavtalen verden trenger. Likevel var ikke COP21 uten betydning. De viktigste aktørene under klimatoppmøtet i Paris var de som jobba på gateplan, som demonstrerte, arrangerte møter og aksjonerte. Sånn sett har COP21 bidratt til å sette klima på dagsorden hos organisasjoner og grasrotbevegelser over hele verden. Nå drar aktivistene hjem og legger press på politikerne lokalt. Nesten alle land har nå en eller annen form for klimapolitisk handlingsplan. Det er tross alt et viktig framskritt som skyldes arbeidet på grasrota. Vi som dro fra Norge til Paris kommer hjem med nye kontakter, masse ny kunnskap og en sterk vilje til å bevege norsk miljøpolitikk i en ny retning. Den norske miljøbevegelsen er i ferd med å utvikle seg til en ny folkebevegelse med langt større gjennomslagskraft enn tidligere.
I Rødts plan for en fornybar framtid, som kom ut i 2011, skisserte vi hvordan vi kan skape 50.000 grønne arbeidsplasser innafor næringer som vannkraft, bioenergi, biokarbon, CO2-fangst, fiske og jordbruk. I etterkant har denne planen blitt omfavnet og utvidet av Broen til framtiden, en politisk allianse mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen og kirka. De jobber nå målretta for å skape hele 100.000 grønne arbeidsplasser – og gi Norge rom til å bremse oljeutvinninga.
Å skape tusenvis av nye arbeidsplasser innafor disse næringene er fullt mulig, men hvis årets nyord «det grønne skiftet» skal bety noe annet enn at vi fikk inn noen med et grønt slips på Stortinget, må vi presse fran en grønn næringspolitikk nedenfra. Det krever løsninger som er fristilt fra markedet. Når vi ser allianser mellom fagbevegelsen, kirka og de tradisjonelle miljøorganisasjonene gir det grunn til å håpe at det grønne skiftet er innen rekkevidde. Men da kan vi ikke la hverken klimaavtalen eller kvotehandelen bli noen sovepute. Omstillingen må begynne nå, olja må få ligge og utslippskuttene må tas her hjemme. Viktigst av alt er det at fornybarlandet blir et dugnadsprosjekt som inkluderer alle sektorer av samfunnet.
