Faen, at Freddy stoppet og ikke kastet henne ned fra taket den gangen. Faen! Hun kunne ha dødd. Og vi kunne ha snakket om mobbing. I fakkeltog. Med penkjoler på. Det er jo så viktig. Faen. Så trist, kunne vi også ha sagt. For en tragedie. Og så kunne vi ha uffa oss. Skikkelig. Vi kunne jo nærmest ha blitt offer. Om ikke pårørende, så i alle fall påfallende berørte. Tenk at dette kunne hende her, kunne vi ha sagt. På nyhetene. Og så kunne vi ha sett berørte ut. I penkjoler.
Faen at ikke Petter fikk has på henne. B.H. Faen! Faen! De forsøkte jo så inderlig hardt. Faen! Faen! Bjørnar som dunket hodet hennes så hardt han bare fikk til i murgulvet. Bare fordi hun var henne og det derfor var lov. Faen. Men hun bare reiste seg igjen og lot som ingenting. Faen. Det ble ingen fakkeltog og sorg. Hun bare reiste seg og gikk videre. Som ingenting. Faen. Og nå kunne hun komme til å skrive festtale. Faen.
Alt var lov
Hun var henne. Alt var lov mot hun som var henne. Alt. Ingen grenser. Ingenting. Ikke engang et menneske. Bare henne. Henne alt var lov med. Henne man løy om og lo av. Henne, hun som alle var bedre enn. Henne som man vedtok i fellesskap at var dum og uverdig. Helt, helt uten verdi. Henne som et helt lite samfunn forsøkte å stå på for å klatre litt høyere. Se seg litt bedre omkring. Føle seg litt finere. Henne, tenk om HUN lagde sin egen festtale. Om mobbing. Henne! I sin egen penkjole. Faen. Hva skal vi være da? Hvor skal vi være? Faen! Vi har jo holdt festtalen vår. Mobbing er ikke et problem her hos oss, men det er alvorlig. Vi tar det på største alvor. Faen!
Hvordan skal man se sine barn i øynene om hun lager sin egen festtale, sa en mor ubetenksomt. Det var nesten som en innrømmelse, resultatet var unison forskrekkelse. Ja, men tenk om hun sier noe de kan forstå? Tenk om hun avslører hva som skjedde, hvem som var der. Det er henne. Faen. HENNE! Jeg husker… ingenting!!! Du husker ingenting!!! Ropte de mot henne. Ingenting skjedde. Ingenting! Faen. Det er ikke mobbing her. Det var bare litt barnslig knuffing. Og hun var jo litt … annerledes… FAEN!
Hvordan skal han som er lærer nå kunne se sine elever i øynene? Om hun lager sin egen festtale? Den religiøse finne sin plass på sin kirkebenk? Hvordan skal moren stryke sin datter over håret og gi trygghet, om hun lager sin egen festtale? Om hun virkelig tar bladet fra munnen og taler? Det var opprørsstemning. Oppgjørs-stemning. Noen burde gjøre noe! FAEN!
Jeg for min del gjorde ingenting, så jeg bryr meg mindre, sa en plutselig. Og alle skyndte seg og var enig. Ikke jeg heller sa de unisont. Faen. Nære på. Faen.
LES OGSÅ: Stadig mer vold blant barn og unge
Den store festtalen
Hun kremter nølende før hun stødig tar frem festtalestemmen.
Kjære fremmøtte.
Jeg vil fortelle om hvordan det føltes, kjentes og smakte å helt uten grunn. Helt urettferdig og vilkårlig. Helt skyldløst og da alt skulle være uskyldig, lærerikt og morsomt. Bli utnevnt til å være henne. Henne alt er lov å gjøre med. Henne alle tar ut all ondskap de kan oppdrive mot. Henne ingen vil kjenne. Henne ingen vil være sammen med. Henne alt er lov å gjøre mot. Alt! ALT! I så mange, mange år. Hvordan det fremdeles føles.
Hun stopper opp. Faen, sier hun. Jeg vil ikke holde flere festtaler. Det kan dere gjøre. Det er alt dere gjør. Jeg vil holde hender og snakke om varme, kjærlighet og menneskelighet. Jeg vil leke med, ikke tale om.
Festtaler og finkjoler bekjemper ikke mobbing. Det gjør ikke ord og vedtak og papirer heller. Smil bekjemper mobbing. Smil og klemmer i hverdagsklær. Hender bekjemper mobbing. Hender som griper dine og sier hei, kom, bli med meg. Du er trygg. Vil du leke med meg?
Inkludering bekjemper mobbing. Toleranse. Trygghet. Menneskelighet. De små nære tingene.
Ta verdiene tilbake
Vi trenger ikke flere planer, flere festtaler, flere finkjoler. Vi trenger hverdagsmennesker som ser og som bryr seg om det man ser. Vi trenger hverdagshelter, store som små, som våger å bryte inn og stoppe opp. Vi trenger mennesker som tenker med hjertet. Og vi trenger voksne som våger å snakke med barn om viktigheten av å tenke med hjertet først; – om å ha tid til, om å bry seg om, om inkludering og om verdien alle mennesker har. Også de av oss som er HENNE, eller HAM og som blir forsøkt gjort verdiløse.
Vi trenger å ta verdiene tilbake. Gi menneskene verdien tilbake. Ta og gi det menneskelige tilbake. Og til det trenger vi ikke komiteer eller festtaler. Vi trenger hverdagsmenneskene med mot til å bry seg om og til å bryte inn. Vi trenger de som ser og de som gjør. Ikke de som taler.
Vi trenger ikke flere festtaler mot mobbing. Flere historier om grusomheten og skadevirkninger av utenforskap. Vi har hørt festtalene. Vi kjenner konsekvensene. Det vi trenger er flere hverdagsmennesker som smiler og sier kom. Jeg liker deg som du er, jeg. Kom, så går vi og leker. Sammen. Du og jeg.
Det er det vi trenger. Hverdagstaler og hverdagskjoler mot mobbing.
Vet ikke om Opstad er klar over det, men innlegget er merkbart fritt for konkret forslag. Vi skal visstnok «inkludere», et fantastisk buzzword som kan brukes om alt vi liker: mobbeoffer, asylanter, psykisk syke.
Men hva skal vi gjøre med mobbere som ikke slutter å mobbe? Skal vi ta konfrontasjonen med dem? Skal vi gi dem ultimatum. Skal vi si «hvis du ikke slutter, så…» – og følge truslene opp med kontant handling, når nødvendig? Skal vi be uforbederlige mobbere bytte skole? Skal vi utvise dem? Først for en dag, så for to? Eller skal vi ha samtaler hvor offeret og overgriperne stiller som var de på likefot?
Slike spørsmål svarer ikke Opstad på. Men ut fra det hun ikke sier, utleder jeg hva hun sier. Og det er den samme gamle inkluderingsvisa hvor overgriper stakkarsliggjøres langt inn i det uansvarlige. And everything stays the same. Som Odin sa.
NB! I Opstads feministisk-antirasistiske verden så er det Freddy, Petter og Bjørnar som mobber «hun» – til tross for at vi vet at jenter er like mobbende som gutter, og at innvandrerelever i fullt mon mobber den norske minoriteten ved sine minoritet-majoritetskoler.