George Orwells anmeldelse av Adolf Hitlers ”Mein Kampf ”

Et fascinerende innblikk i utviklingen av synet på Hitler i Tyskland og Storbritannia fra mars 1940, og et innblikk i hvordan forleggeren hans ble tvunget til å endre hvordan de markedsførte boken.

Det er et tegn på hvor raskt utviklingen skjer, at forlaget Hurst og Blacketts opprinnelige utgave av Mein Kampf, utgitt for bare et år siden, langt på vei var positivt innstilt til Hitler. Det åpenbare formålet med oversetterens forord og kommentarer var å nedtone bokens råskap og fremstille Hitler i et så positivt lys som mulig.

For på den tiden ble Hitler enda oppfattet som respektabel. Han hadde knust den tyske arbeiderbevegelsen, og derfor var de eiendomsbesittende klasser villig til å tilgi ham nesten hva som helst. Den politiske venstre- og høyresiden var samstemte i den svært overfladiske oppfatningen at nasjonalsosialismen bare var en variant av konservatismen. Så viste det seg brått at Hitler slett ikke var respektabel i det hele tatt. Som en følge av dette ble Hurst og Blacketts utgave gjenutgitt i en ny drakt, og det ble forklart at fortjenesten fra salget ville gå til Røde Kors.

Uansett, ved rett og slett å studere selve innholdet i Mein Kampf, er det vanskelig å se at det har funnet sted noen vesentlig endring i Hitlers synspunkter og mål. Sammenligner man uttalelser han kom med for rundt et år siden med dem han kom med femten år tidligere, er hans tilstivnede synspunkter, og hvordan verdensbildet hans ikke har utviklet seg, slående. Vi ser den monomanes fastlåste visjoner som neppe lar seg påvirke noe særlig av maktpolitikkens kortsiktige manøvrer. I Hitlers egen forestillingsverden representerer sannsynligvis den tysk-russiske pakten ikke mer enn en endring av timeplanen. Planen som ble fastsatt i Mein Kampf var å knuse Russland først, med den uuttalte hensikt å knuse England etterpå. Slik dette har utviklet seg siden, må han nå først forholde seg til England, fordi Russland viste seg lettere å bestikke. Men det er ingen tvil om at Hitler ser det slik at Russlands tur vil komme straks England er ute av bildet. Om det så vil utvikle seg på denne måten er selvfølgelig et annet spørsmål.

La oss anta at Hitlers program kan settes ut i livet. Det han ser for seg, hundre år fram i tiden, er en sammenhengende stat befolket av 250 millioner tyskere med overflod av «Lebensraum» (dvs. med en utstrekning til Afghanistan eller deromkring), et hjernetomt og fryktelig imperium der det stort sett ikke skjer noe annet enn krigstrening av unge menn, og en endeløs oppfostring av frisk kanonføde. Hvordan kunne han være i stand til å omsette denne uhyrlige visjonen til handling?

Det er lett å hevde at Hitler på et stadium i karrieren ble finansiert av tungindustrien, som i ham så mannen som ville knuse sosialistene og kommunistene. De ville likevel ikke ha støttet ham, hvis han ikke gjennom virksomheten sin allerede hadde skapt en livskraftig bevegelse. Forholdene i Tyskland, med sine syv millioner arbeidsledige, var åpenbart gunstig for demagoger. Men Hitler kunne ikke ha lyktes mot de mange rivalene hans hvis det ikke hadde vært for hans egen tiltrekkende personlighet, som man bare kan ane i den klossete språkføringen i Mein Kampf, men som uten tvil overvelder en når man hører talene hans…

Det er et faktum at det er noe grunnleggende attraktivt ved ham. Man aner det også når man ser bilder av ham, og jeg anbefaler spesielt fotografiet i begynnelsen av Hurst og Blacketts utgave. Bildet viser Hitler i hans tidlige dager som Brunskjorte, og vi ser et patetisk, hundeaktig ansikt, ansiktet til en mann som lider under en utålelig urett. På en nesten menneskelig måte gjenskapes uttrykket fra utallige bilder av den korsfestede Kristus, og det er liten tvil om at det er slik Hitler ser på seg selv.

De opprinnelige, dypere årsakene til hans klagesang mot verden kan man bare gjette på. Men klagene er utvilsomt til stede. Han er martyren, offeret, Promethevs lenket til steinen, den selvoppofrende helten som kjemper med en hånd og mot håpløst dårlige odds. Skulle han drepe en mus ville han vite hvordan han skulle få den til å framstå som en drage. Man aner, som tilfellet var med Napoleon, at han kjemper mot skjebnen, at han ikke kan vinne, men at han på en eller annen måte likevel fortjener nettopp det.

Appellen som ligger i å ha en slik posisjon er selvfølgelig enorm; Halvparten av filmene
som vises dreier seg om slike tema. Han har virkelig tatt inn over seg det falske i en hedonistisk livsholdning. Nesten all vestlig tenkning siden siste krig, og ganske sikkert også all «progressiv» tenkning, har forutsatt stilltiende at mennesker kun ønsker seg et enkelt liv, sikkerhet og unngåelse av smerte. I et slikt syn på livet er det ikke rom for for eksempel patriotisme og militære dyder. Sosialister som finner barna sine lekende med lekesoldater blir oftest opprørt, men er ute av stand til å tenke på en erstatning for disse tinnsoldatene.
”Tinnpasifister” er liksom ikke helt det samme.

Hitler selv føler dette eksepsjonelt sterkt i sin gledesløse tilværelse. Han vet at mennesker ikke bare ønsker seg komfort, sikkerhet, kortere arbeidstid, hygiene, familieplanlegging og generell sunn fornuft. Folk ønsker også, i det minste midlertidig, slit og selvoppofrelse, og ikke å forglemme trommer, flagg og opptog der de får uttrykke sin lojalitet. Uavhengig av hvordan fascisme og nazisme fungerer som økonomiske teorier, treffer de psykologisk sett langt mer grunnleggende enn noen hedonistisk livsoppfatning. Det samme er sannsynligvis tilfelle med Stalins militariserte utgave av sosialismen. Alle de tre store diktatorene har utvidet sin makt ved å pålegge folk utålelige byrder. Der sosialismen, og noe mer motvillig også kapitalismen, har fortalt folk at «Jeg tilbyr deg et godt liv», har Hitler sagt «Jeg tilbyr deg strid, fare og død». Resultatet har vært at en hel nasjon kaster seg ned ved føttene hans.

Kanskje vil de etterhvert gå lei og ombestemme seg, som ved slutten av siste krig. Etter noen år med nedslakting og sult blir kanskje «Størst lykke for flest mulig» igjen et godt slagord, men for øyeblikket er «En skrekkfylt avslutning er bedre enn endeløs skrekk» en vinner. Nå som vi kjemper mot mannen som skapte skrekken, bør vi ikke undervurdere slagordets emosjonelle appell.

George Orwell (Mars, 1940)

Fra George Orwells samlede essays, journalistikk og brev, Volum 2. Redigert av Sonia Onvell og Ian Angus, copyright 1968 Sonia Brownell Onvell. Trykt med tillatelse fra Harcourt Brace Jovanovich, Inc.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.