Det året jeg ble voldtatt

Foto: Beshef

Fokuset på falske voldtektsanmeldelser og gradering av voldtekter er det siste jenter og gutter i samme situasjon som meg trenger.

anonym
About anonym (33 Articles)
Denne skribenten har, i samråd med Radikal Portal, valgt å være anonym.

*Advarsel: Teksten inneholder triggere for overgrepsofre*

2014 har ikke vært som forventet. Jeg startet året med å bli utsatt for et seksuelt overgrep av en som jeg stolte på, var glad i og som var min venn. I snart fire måneder har jeg bært på og slitt med en sterk skam- og skyldfølelse fordi jeg inviterte han hjem, fordi jeg var dum nok til å stole på ham, fordi jeg hadde drukket og fordi vi hadde kroppskontakt. Da jeg ville bryte kroppskontakten fikk jeg det ikke til, ettersom han tok kvelertak på meg. Hans handlinger frarøvet ikke bare fra meg friheten min, men han tok fra meg tryggheten og tilliten. I dag er sviket det vanskeligste, og det stikker dypt.

I snart fire måneder har jeg bebreidet meg selv for hva som skjedde. Jeg har slitt og sliter fortsatt med angst og depresjon. Jeg har vært og er på mine dårlige dager selvdestruktiv, og det har vært øyeblikk hvor jeg bare har hatt lyst til å overgi meg til alt det vonde. Jeg har gått rundt og trodd at det var noe ved meg som fikk frem den voldelige siden i ham. Og jeg har vært livredd for at dette noe ville også vekke en voldelig reaksjon hos andre gutter og menn. Istedenfor å jobbe og studere, har overgrepet og frykten for menn ført til at jeg har isolert meg i et hjem jeg ikke har følte meg trygg i. Veien ut av mørket har vært ubehagelig og vanskelig; det er ikke noe særlig kjekt å måtte spørre bestekompisen sin om man kan ”bruke” ham til å øve seg på å bli trygg på en av det motsatte kjønn igjen. Overgrepet førte til at første gang jeg møtte bestekompisen min – mer enn en måned etter hendelsen – så var jeg så livredd i forkant av besøket, at jeg måtte sende ham en melding og si ifra om at når han kom så fikk han ikke lov til å klemme meg eller gjøre noen brå bevegelser. I tillegg måtte hun ene jeg bor med være tilstede.

Det har vært fire vonde og vanskelige måneder for meg og de rundt meg. Men fire måneder er ikke lang tid og hverdagen er fortsatt en evig berg-og-dal-bane, hvor bare det å komme seg opp av senga kan være krevende. Selv om jeg har kommet ett godt stykke på vei i riktig retning, sliter jeg fortsatt med en del etter-reaksjoner som påvirker hverdagen min. Midt oppi dette kaoset av tanker og følelser, er det også meningen at jeg skal ta ett valg; skal jeg anmelde eller skal jeg ikke anmelde?

Forsterker redselen

Tidligere i år kom rapporten Vold og voldtekt i Norge, hvor det kom frem at 1 av 10 kvinner i Norge har blitt voldtatt. 49 prosent av kvinnene som rapporterte voldtekt, hadde opplevd voldtekt før fylte 18 år. Kun 11 prosent anmeldte saken, og de aller fleste kjente overgriperen. Til NRK  sier forskerne at da de ringte «svarte også nesten 1 av 3 at de fram til da aldri hadde snakket om voldtekten med noen». Midt i påskeuka publiserte NRK ett par artikler om at statsadvokaten ba Oslo-politiet i 2012 om å prioritere etterforskning av falske voldtektsanmeldelser. Denne prioriteringen førte til at seks personer som anmeldte voldtekt i 2013, selv endte opp med å bli siktet. Jeg synes det er ufattelig leit at det finnes noen få mennesker som anmelder falskt, for ikke bare er det alvorlig for den som utsettes for dette – det er også utrolig ødeleggende for oss som faktisk har blitt utsatt for et seksuelt overgrep. For meg –  og sikkert andre jenter og gutter i samme situasjon som meg – var disse artiklene det siste jeg trengte, siden fokuset på dette bare er med på å forsterke redselen for å ikke bli trodd av politiet; det er ingen hemmelighet at sånne saker er vanskelige, ettersom det er ord mot ord. En mer skjult og ubehagelig sannhet er at i dag er det allerede mange som blir voldtatt som blir mistenkeliggjort; hvorfor skal vi da fokusere mer på å systematisere mistenkeliggjøringen?

Fortsatt vanskelig

I dag klarer jeg nesten ikke å snakke om hva som har skjedd. Ubehaget ved å måtte erindre er for stort og for vanskelig. Dette har ført til, for å sitere behandlerne mine, at ”jeg bærer på all skammen og ansvaret” – ettersom jeg ved å ikke kunne snakke om det er med på å beskytte ham. Sist jeg snakket om selve hendelsen så detaljert som mulig, var med bistandsadvokaten for en måned siden. Situasjonen var så stressende og belastende, så alt kom ut i hulter og bulter. I tillegg tok det meg nærmere fire dager før jeg klarte å hente meg inn igjen, satt på meg masken jeg har bært overfor de som ikke vet og levd som om ingenting har skjedd. Sammenlignet med et eventuelt politiavhør var det ”avhøret” veldig mildt kunne advokaten min fortelle; hvor mye tøffere vil da et politiavhør være?

Overfor NRK uttaler advokaten til en kvinne som opplevde å selv bli dømt for falsk forklaring, etter å ha anmeldt en voldtekt, «at politiet møter voldtektsofre på gale premisser med den nye praksisen, […og at hun] frykter at fokuset på falske anmeldelser kan føre til at færre ofre våger å oppsøke politiet og anmelde voldtekten». Videre påpeker hun noe som jeg òg har kvernet en del på; hvor objektive er egentlig politiet i slike saker?

Slag i trynet

Rett over påske fikk jeg et nytt og ett desto hardere slag i trynet – denne gangen av psykiater Synnøve Bratlie. Bratlie mener voldtekter må graderes mer nyansert, enn hva som allerede er praksis i dag, fordi hun mener at «det er veldig stor forskjell på en overfallsvoldtekt og på noe som skjer med en mann du kjenner, etter at du har drukket og hatt kroppskontakt». Jeg kan si meg enig i at det kan være en forskjell, men det handler om det sviket som ligger i handlingen når det er en du stolte på som står bak. Graderingen Bratlie foreslår er krenkende å lese, spesielt siden jeg føler at hun – en psykiater som jobber med jenter og gutter som har vært like uheldige som meg – bagatelliserer det som jeg har opplevd, og det gjør det veldig mye vanskeligere for meg å finne ut av hva jeg skal gjøre for å komme meg videre. Jeg definerer meg selv som feminist, og feministen i meg skriker at så klart skal jeg anmelde – det er jo mitt ansvar for å unngå at dette skal skje med noen andre. Hadde han som frarøvet meg min trygghet og verdighet vært en fremmed, så hadde jeg ikke nølt med å anmelde. Men ettersom vi var venner, er valget så mye mer vanskelig og jeg tar meg selv i å føle omsorg og ansvar overfor ham. Og jeg hater meg selv for det.

Tydeliggjør begrepet

Behandlerne mine og advokaten har fortalt meg at for mange er det å anmelde en del av prosessen for å finne tilbake til den man var, og den beste måten å få sendt et signal til overgriperen sin om at det som skjedde ikke er greit. Det holder ikke å bare si ”din jævla drittsekk” – selv om det òg kan føles bra. For meg handler det om å ta et valg om å stå opp for meg selv og unngå at det jeg opplevde vil skje noen andre. Bratlie, politimesteren i Vestfold og de andre som er enige med hennes forslag om gradering, er ikke med på å gjøre avgjørelsen jeg står overfor noe særlig lettere for meg. Derimot rippet de heller opp i alt det vonde og er heller med på å skremme meg fra å ta et valg. Vi trenger ikke en mer nyansert gradering av voldtekt, som den Bratlie foreslår. Det vi trenger er å tydeliggjøre hva begrepet innebærer. Jeg hadde vanskeligheter med å finne ut av hvor jeg skulle henvende meg for fire måneder siden, ettersom jeg ikke klarte å definere det som hadde skjedd meg. Jeg klarer fortsatt ikke å definere det som skjedde meg med v-ordet, selv om menneskene på overgrepsmottaket, psykologen min og bistandsadvokaten jeg har snakket med definerer det som det. Som følger av omstendighetene, at det var en venn av meg og at jeg stolte på ham, er skam- og skyldfølelsen fortsatt veldig sterk, og jeg føler derimot at det som skjedde meg ikke gjør meg til et verdig offer. Istedenfor å hjelpe meg med å komme meg ut av offerrollen og ta tilbake livet mitt, er Bratlie & co kun med på å forsterke denne følelsen.

Til tross for at fokuset på falske voldtektsanmeldelser og Bratlies forslag om en mer nyansert gradering av voldtekter er godt ment, oppfatter jeg det som et ubehagelig mistillit fra autoritetene til meg og andre som er i samme situasjon som meg. Det er for eksempel lite trøst å hente i politiets uttalelse om at den som forteller sannheten har ingenting å frykte, for tvilen er allerede sådd. Videre er Bratlies forslag kun med på å legitimere visse ”milde-former” for voldtekt. Jeg klarer ikke å se hvordan en systematisk mistenkeliggjøring av henlagte voldtektssaker eller Bratlies gradering vil kunne hjelpe og få flere til å anmelde. Derimot opplever jeg dette som forslag som er med på å beskytte overgriperne fra å måtte stå til ansvar for sine handlinger.

2014 har ikke vært som forventet. Jeg skulle i disse dager ha vært super stresset for eksamen, istedenfor går mesteparten av overskuddet mitt til å mestre hverdagen og finne tilbake til den personen jeg var; ta tilbake friheten min, trygghetsfølelsen og tilliten som han tok fra meg. Jeg kjenner fortsatt ikke igjen jenta som stirrer tilbake på meg i speilet, og jeg vet at veien dit fortsatt er lang. Men til tross for at jeg enda sliter med skammen, skyldfølelse og selvbebreidelse, vet jeg at jeg har kommet ett godt stykke på vei. Selv om jeg føler at det som skjedde meg ikke gjør meg til et verdig offer, så ønsker jeg heller ikke å være ett offer eller føle meg som ett; aller helst kunne jeg ønske det var mulig å hviske ut hendelsen og de siste fire månedene. Eller bare glemme. Jeg synes det er ubehagelig å tenke på at handlingen til han som var min venn, gjorde meg til ett offer. Fordi han var min venn, synes jeg det er veldig ukomfortabelt å bruke v-ordet om det jeg har opplevd. Men det er dessverre et ubehag jeg må lære meg å leve med. For uansett hva, så vil 2014 alltid være det året jeg ble voldtatt

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*