Foto: Rødt Nytt
For over hundre år siden var kampen for 8-timersdagen (seks dager i uka, altså 48-timersuke) et internasjonalt reformkrav. Den sosialistiske revolusjonen i Russland i 1917 utløste at dette kravet ble innfridd i vår del av verden.
Under den store depresjonen og massearbeidsløsheten på 1930-tallet, fikk kravet om 40-timersuka gjennomslag blant annet med et vedtak i den Internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i 1936. Men kravet ble først innfridd lenge etter krigen, Norge fikk lovfesta 40-timersuka i 1972.
Kravet om sekstimersdagen (30-timersuka) fikk vind i seilene i Vesten på 1980-tallet. Og arbeidstidsforkortinger har blitt gjennomført enten tariffmessig, som i Norge med 37,5-timersuka, eller ved lov, som i Frankrike.
Støtte for 6-timersdagen
Men den internasjonale bevegelsen for arbeidstidsforkorting mangler trykk og ledelse. Kravet blir kjørt fram i ulike situasjoner av ulike deler av den folkelige bevegelsen. Både sentrale deler av kvinnebevegelsen, fagbevegelsen, miljøbevegelsen og den revolusjonære bevegelsen reiser kravet med ulik styrke til ulik tid, og det er mulig å utvikle brei støtte for kravet. Det viser blant annet en undersøkelse gjort av Fagbevegelsens forskningssenter (Fafo) i mars i år. Der går det fram at 59 prosent av de kvinnelige og 47 prosent av de mannlige tillitsvalgte stiller seg bak påstanden om at ”6-timersdagen er viktig for at kvinner med små barn skal kunne delta i arbeidslivet på linje med andre”. Å avgrense en arbeidstidsforkorting til kun småbarnsforeldre vil svekke kampen, men undersøkelsen viser at det er et godt grunnlag for 6-timersdagen.
Et viktig krav
Etter min mening bør sekstimerskravet fremmes med større styrke enn det som har skjedd hittil. Innføring av 6-timersdagen peker mot et samfunn der lønnsarbeid spiller en mindre rolle. Kravet om 6-timersdagen møter den økende arbeidsløsheten som et offensivt krav. Sekstimersdagen fremmer likestilling mellom kvinner og menn og er et konkret skritt vekk fra forbrukshysteriet drevet fram av kapitalen som løsning på folks problemer (kjøp en dings og få større sjøltillit!)
Når det gjelder den norske partifloraen er det kun Rødt som konsekvent har prioritert seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon som et sentralt reformkrav. I Rødts arbeidsprogram står det: ”En arbeidstidsreform som innfører 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon.”
Systemet
Kapitalismen er et samfunnssystem som stadig øker produktiviteten i bedriftene, men denne økte produktiviteten fører til økende samfunnsproblemer, siden målsettingen med den økte produktiviteten i den enkelte bedrift er å øke overskuddet, ikke at folk skal få et bedre liv. Den økte produktiviteten fører altså til massearbeidsløshet og økonomisk stagnasjon. Det er ikke arbeidsfolks skyld at arbeidsløsheten er massiv og økende i verden. Det er systemets.
Et revolusjonært parti som vil gjøre det av med kapitalismen og bygge et demokratisk samfunn der folket kontrollerer ressursene i fellesskap, bruker naturligvis valgkampen til å forklare hvorfor nettopp en sosialistisk revolusjon er en nødvendighet. Men samtidig viser historien at revolusjoner ledsages av konkrete reformkrav.
Ved å gjøre kortere arbeidstid til et av de mest sentrale reformkrava i Norge og internasjonalt, hjelper det oss å utvikle den bevegelsen som er nødvendig for å nedkjempe kapitalismen. For det er kapitalismen som er den viktigste hindringen for en positiv utvikling av menneskesamfunnet.
