Asylpolitikk mellom håp og fortvilelse

Engasjementet for asylpolitikken vokser, og regjeringen er under økende press.

Odd Arild Viste
Om Odd Arild Viste (4 artikler)
Odd Arild Viste er utdannet førskolelærer og jobber som pedagogisk leder i en barnehage. Han er bystyrerepresentant for Rødt i Bergen.

foto: Darcy Adelaide

Det har vært mye fokus på asylpolitikken de siste månedene og årene. Hovedlinjene i utviklinga har vært ganske nedslående sett i fra et menneskerettighetsperspektiv. Rune Berglund Steen beskriver i boka ”Svartebok over norsk asylpolitikk” et skifte i løpet av de siste årene. Fra å være et instrument som skulle hjelpe folk på flukt, er asylpolitikken i stadig større grad blitt noe som skal hindre folk fra å komme.  Barns liv settes på vent i årevis, folk sendes tilbake til fengsling og tortur, enslige mindreårige tvangssendes ut av landet den dagen de fyller 18 og ”innvandringsregulerende hensyn” settes stadig foran barns rettigheter og hensynet til barns beste. Lista er lang, og stortingsbehandlinga av meldinga om barn på flukt ga ingen synlig forbedring, bare en fortsatt ansvarsfraskrivelse. Regjeringa skylder på byråkratene og omvendt.

 «Akkurat som Marie Amelie prøvde å sette lys på alle papirløse gjennom sin sak, har Nathan blitt et symbol for de mange hundre andre barna som lever i en lignende situasjon»

Det fins likevel en del grunner til optimisme. Det ser ut som stadig flere på grunnplanet ser at den norske asylpolitikken ikke er til å leve med. Mange av disse er folk som har naboer, kolleger eller venner som skal kastes ut av landet, og som organiserer aktiv motstand mot utkastelse i de konkrete sakene. Slike aksjoner har imidlertid oppstått i lokalmiljøer i årevis. Det er ikke noe nytt at folk reagerer når de ser hvordan asylpolitikken rammer virkelige mennesker. Det nye er at de lokale aksjonene vokser ut av sine egne rammer, og drar med seg langt flere mennesker i en bredere kamp. Et godt eksempel er Nathan, gutten fra Arna. Tusenvis av bergensere har engasjert seg i saken, som ikke lenger bare handler om Nathan. Akkurat som Marie Amelie prøvde å sette lys på alle papirløse gjennom sin sak, har Nathan blitt et symbol for de mange hundre andre barna som lever i en lignende situasjon. Det har blant annet resultert i at Jens Stoltenberg møtte en skog av håndplakater til støtte for ”asylbarna” da han talte på Torgallmenningen 1. mai 2012, og at et samlet bystyre i Bergen ba om at Nathan må få bli. Nathan ble av Bergensavisen kåret til årets bergenser i 2012.

Asylpolitikk i valget 2013

Andre lyspunkt er den oppmerksomheten om de enslige mindreårige som Margreth Olin har greid å skape gjennom dokumentarfilmen ”De andre”. Denne filmen har avledet en egenorganisering blant de det gjelder, som i første omgang resulterte i debatt og et fakkeltog i Bergen i desember. På Katedralskolen i Bergen ble det i november på kort tid av elevene selv organisert støtteaksjoner da politiet kom og hentet en 17 år gammel elev midt på natten sammen med sin mor for å bli sendt til Trandum asylfengsel i påvente av utkastelse. Også her fikk jenta støtte av et samlet bystyre. Mange krefter på grunnplanet organiserer og mobiliserer nå på dette området, og summen av det hele gir grunn til å håpe på at asylpolitikk for første gang på lenge i en valgkamp kan bli diskutert på en konstruktiv måte i 2013. At det ikke er FrP som skal legge premissene for debatten, men en grunnplansbevegelse som presser på for mer menneskelighet. Fra internasjonalt hold får kampen for en human asylpolitikk støtte fra FN, som gjentatte ganger har kritisert Norge for sin praksis, og en viktig seier kom i slutten av november da den Europeiske menneskerettighetsdomstolen avsa en dom i favør av søskenparet Abbas og Fozia Butt

Den norske regjeringa er presset på flere fronter. Dessverre fikk ikke saken noen drahjelp fra høyesterett, som like før jul ga grønt lys for å fortsette forvaltningens praksis med å sette såkalt innvandringsregulerende hensyn foran barns beste. Dermed ser det ut som at det hele faller tilbake på politikerne igjen, og på den folkelige bevegelsen som ser ut til å være det eneste som kan presse politikerne til å ta grep.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned