Mytene om Amerikas fødsel

Under bakken på den delen av planeten som kalles USA, ¾ ”fra California … til Golfstrømmen” – ligger beina, landsbyene, jordene, og hellighetene til de amerikanske indianerne begravet. Disse levningene roper ut for at historiene deres skal bli hørt. De ber om at deres etterkommere, som viderefører minnene om hvordan USA ble grunnlagt og hvordan landet har utviklet seg til å bli det det er i dag, skal bli hørt.

Sivilisasjonene, som eksisterte på den vestlige halvkule, ja selv bevisene på at disse eksisterte, er hensynsløst blitt ødelagt. Den gradvise utviklingen av folkeslagene der ble avbrutt av grådighet. Enkelte valg som ble fattet, sikret et folkeslags undergang. Vi skylder forfedrene og etterkommerne til både ofre og overgripere, å lære oss historien om hvordan USA egentlig ble til.

Bosettingskolonialisme og hvit overlegenhet

Den amerikanske regjeringens møte med urbefolkningen blir ofte omtalt som ”rasistisk” og ”diskriminerende”, men aldri fremstilt slik det faktisk er: et klassisk uttrykk for imperialisme og en spesiell form for kolonialisme ¾ bosettingskolonialisme. Som antropologen Patrick Wolfe skriver, er spørsmålet om folkemord aldri langt fra diskusjonen om bosettingskolonialisme. ”Landområder er liv ¾ eller, i det miste, nødvendig for at liv skal eksistere”.

Historien om de forente stater er en historie om bosettingskolonialisme ¾ en stat som blir grunnlagt på en ideologi om hvit overlegenhet, en utbredt praksis av slavedrift, folkemord og tyveri. De som søker en historie med lykkelig slutt, forlatelse og forsoning, vil fort innse at en slik konklusjon ikke er oppnåelig i dette tilfelle, selv ikke i utopiske drømmer om en bedre verden.

Fortellingen om Amerikas grunnleggelse er mangelfull, ikke med tanke på fakta, datoer eller detaljer, men heller med tanke på kjernen i fortellingen. Sentralt i myten vi blir fortalt, er omfavnelsen av bosettingskolonialisme og folkemord. Myten vedvarer, men ikke på grunn av mangel på ytringsfrihet eller informasjon. Myten består heller på grunn av en mangel på spørsmål som utfordrer kjernen i Amerikas konstruerte skapelsesberetning.

Tiltrakk slaveeiere

Woody Guthries ”This Land is Our Land” hyller det faktum at de amerikanske landområdene tilhører oss alle, og reflekterer ideen om at USAs grunnleggelse var skjebnesvanger. Men landets grunnleggeres motiv var utvidelsen av De forente stater fra sjø til glitrende sjø.

Ideen om et ”fritt” land var magneten som tiltrakk europeiske bosettere. Mange av disse var slaveeiere som ønsket ubegrensede landområder slik at de kunne skape lukrative avlinger. Etter borgerkrigen, men før grunnloven, skapte kongressen ”the Northwest Ordinance” eller ”Den nordvestlige forordningen”. Dette var den første offisielle loven som ble vedtatt av den gryende republikken, og den uttrykte motivene til dem som ønsket selvstendighet. The Northwest Ordinance streket opp erobringen av de britiskbeskyttede indianske områdene (”Ohio Country”) på andre siden av Appalachia- og Alleghenyfjellene. Storbritannia hadde i en 1763-proklamasjon bestemt at bosettinger der var ulovlige.

Gave fra Gud

I 1801 beskrev president Jefferson treffende nybyggernes intensjoner om kontinental ekspansjon: ”Til tross for at våre nåværende interesser holder oss innenfor våre egne grenser, er det vanskelig å ikke se imot fjerne tider, hvor vårt økte folketall vil utvide disse grensene og etter hvert dekke hele det nordlige, om mulig også det sørlige kontinentet, med et helt folkeslag som snakker det samme språket og regjerer ut fra samme styresett”.

Opprinnelseshistorien utgjør den vitale kjernen i et folkeslags enhetsfølelse og verdisettet den følger. I USA innebærer opprettelsen og utviklingen av den angloamerikanske nybyggerstaten en fortelling om puritanske nybyggere som ble gitt de nordamerikanske landområdene av Gud. Denne versjonen av USAs opprinnelse støttes og forsterkes av Columbus-myten og ”læren om oppdagelsen”.

Columbus sitt land

Myten om Columbus antyder at koloniale nybyggere, etter at Amerika hadde blitt selvstendig, betraktet seg selv som del av et verdenssystem basert på kolonialisme. ”Colombia”, det poetiske, latinske navnet som ble brukt til å betegne USA fra landet ble grunnlagt til slutten av 1800-tallet, kommer fra Christopher Columbus sitt navn.

”The Land of Columbus” ble og blir fremdeles representert av et bilde av en kvinne i skulpturer og bilder, og tatt i bruk av institusjoner som universitetet Columbia, anvendt som stedsnavn i mange deler av USA, inklusive landets hovedstad, District of Columbia. Salmen fra 1798, ”Hail, Columbia”, var en av de første amerikanske nasjonalsangene, og blir fremdeles brukt når visepresidenten viser seg offentlig. Columbus Day er i tillegg en amerikansk merkedag til tross for at Columbus selv aldri befant seg på amerikansk jord.

Motstand ble møtt med vold

Det å anse USA som en kolonial nybyggerstat er ikke en anklage, men heller en historisk realitet. Ved at urbefolkninger har gjort opprør mot koloniherrene, har de overlevd og kan med det vitne om hendelsene som har funnet sted. Det grunnleggende problemet er imidlertid mangelen på et kolonialt rammeverk.

Bosettingskolonialisme, som institusjon eller system, innebærer bruk av vold eller trusler om vold for å oppnå visse mål. Mennesker gir ikke simpelthen fra seg landområder, ressurser, barn eller egen fremtid uten kamp, og motstand blir som oftest møtt med vold. Ved å realisere ekspansjonistiske mål ved hjelp av fysisk kraft, institusjonaliserer koloniregimet volden. Oppfatningen av at konflikten mellom nybyggere og urfolk var en uunngåelig konsekvens av kulturelle forskjeller og misforståelser, eller at utøvelsen av makt og vold mellom koloniherre og den koloniserte var en jevn kamp, tåkelegger historiens hendelsesforløp. Euroamerikansk kolonialisme kunne fra sin opprinnelse sammenlignes med folkemord.

Folkemord

Konseptet ”folkemord” stammer fra tiden etter Holocaust, og ble i 1948 nedfelt som forbudt i FNs konvensjon om forhindring og avstraffelse av forbrytelsen folkemord.

Konvensjonen er ikke tilbakevirkende, men gjeldende, i forhold til relasjoner mellom urfolk og USA i sin helhet, fra og med 1988, da det amerikanske senatet ratifiserte konvensjonen. Kriteriene for folkemordkonvensjonen er likevel nyttige verktøy i analysen av effektene kolonialisme har hatt i enhver epoke. Ifølge konvensjonen kan én av fem av de følgende punktene defineres som folkemord dersom de blir ”utført med den hensikt å utslette, i sin helhet eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasistisk eller religiøs gruppe”:

• Dersom man dreper medlemmer av en gruppe
• Dersom man påfører medlemmer av en gruppe alvorlige fysiske eller psykiske skader, og med det bevisst innskrenker gruppens livsbetingelser
• Dersom man bevisst går inn for å tilintetgjøre en gruppe, enten delvis eller i sin helhet
• Dersom man fatter lover som forhindrer reproduksjon innad i gruppen
• Dersom man med makt overfører barn som tilhører en gruppe, til en annen gruppe

Blir skrevet ut av historien

Bosettingskolonialisme er grunnleggende det samme som folkemord, sett i lys av FNs konvensjon. I tilfellet med de britiske nordamerikanske koloniene og USA, ble ikke bare utryddelse eller bortvisning av barn praktisert. Alle spor av urbefolkningens tidligere eksistens ble også forsøkt utslettet – og sistnevnte punkt blir fremdeles praktisert i lokalhistoriestudier.

Anishinaabe-historiker Jean O’Brien definerer forsøket på å fjerne indianerne fra historiebøkene som ”førsting og sisting”. Over hele kontinentet formidler lokalhistorie, monumenter og skilting fortellingen om den første bosettingen: Det blir lagt vekt på de første grunnleggerne, den første skolen, de første bebyggelsene og så videre, som om det amerikanske kontinentet var ubebodd før euroamerikanerne gjorde sitt inntog. På den andre siden forteller den nasjonale historien om de ”siste” indianerne eller de ”siste” stammene, som for eksempel ”Den siste mohikaneren”, ”Ishi, den siste indianeren” og End of the Trail, som er navnet på en skulptur av James Earle Fraser.

Høyt kulturelt nivå

Fra Atlanterhavet til elven Mississippi og sørover til Golfstrømmen lå en av de mest fruktbare landbruksområdene i verden, møtepunktet mellom store elver. Naturen sørget for at området ble regelmessig vannet, det krydde av plante- og dyreliv, klimaet var mildt og regionen huset utallige landbruksnasjoner. På 1100-tallet oppsto det en gigantisk bystat, Cahokia, og diverse andre store bystater i Mississippi Valley-regionen. Disse byene ble bygd på jordvoller, omtrent som pyramidene som fremdeles finnes i Mexico. Cahokia hadde en befolkning på titusener, altså enda større enn London var i den tid.

Landbruksmonumenter ble formet som store fugler, firfirsler, bjørner, alligatorer og til og med slanger på 1330 fot. Disse monumentale konstruksjonene vitner om nivået av human og sosial organisering. Medlemmene av disse sivilisasjonene ble kalt ”haugbyggere” av europeiske nybyggere, og selv om byene ble oppløst før den europeiske invasjonen, spredte handels- og jordbrukskulturen seg til den østlige delen av det nordamerikanske kontinentet.

Avansert organisering

Det som møtte europeiske koloniherrer i sørøst-regionen, var landsbyer med en økonomi basert på jordbruk, med mais som bærebjelke. Dette territoriet tilhørte stammer som Cherokee, Chickasaw, Choctaw, Muskogee Creek og Seminole, i tillegg til nasjonen Natchez, som befant seg i vest, i Mississippi Valley-regionen.

I nord fantes det en føderal statsstruktur, Haudenosaunee-konføderasjonen ¾ ofte referert til som De seks Iroquis-nasjonene. Dette forbundet besto av Senaca, Cayuga, Onondaga, Oneida, Mohawk-nasjonene og, fra tidlig 1800-tallet, Tuscaroras-stammen. Haudenosaunee-konføderasjonen innlemmet seks vidt spredte og unike nasjoner bestående av tusenvis av jordbrukslandsbyer og jaktområder fra the Great Lakes og St. Lawrence-elven til Atlanterhavet, og så langt sør som til Carolinaene, og innenlands til Pennsylvania.

Haudaneosaunee-folkeslagene unngikk sentralisert makt, og innførte heller et demokratisk klan-landsbysystem, som innebar en kollektiv forvaltning av landområdene. Mais, som var hovedavlingen, ble oppbevart i kornmagasiner og fordelt rettferdig i det matrilineære samfunnet av klanens mødre, de eldste fra hver storfamilie. Mange andre nasjoner blomstret i Great Lakes-regionen, som nå deles i to av landegrensen mellom USA og Canada. Blant nasjonene i regionen var Anishinaabe-nasjonen, også kalt Ojibwe og Chippewa, den største.

Uoffisielle og brutale angrep

Til å begynne med organiserte britiske nybyggere uoffisielle og brutale angrep på ubevæpnede kvinner, barn og eldre, hvor de anvendte ubegrenset vold og var nådeløse. I løpet av nesten to århundrer med britisk kolonisering opparbeidet generasjoner av nybyggere, hvorav mesteparten var bønder, seg erfaring som ”indianerbekjempere” utenfor noen som helst form for organisert militærinstitusjon.

Konflikten mellom britene og franskmenn kan oppfattes som en dominant motivasjon for europeisk kolonisering av Nord-Amerika på 1700-tallet. Mens store hærer kjempet for geopolitiske saker, førte britiske nybyggere en dødelig og uoffisiell krig mot den amerikanske urbefolkningen.

En heltemodig rasekrig

Det som kjennetegner uoffisiell krigføring er at det innebærer ekstrem vold mot sivile. Det som preget konflikten mellom amerikanske urfolk og nybyggere var sistnevntes ønske om å tilintetgjørelse urbefolkningen. Historiker John Greniew observerer at det ”I tilfeller hvor det var en skjev maktfordeling, og [motstanderen] til og med kunne oppfattes som dominant, tydde amerikanere raskt til ekstrem vold ¾ hvilket var tilfellet i praktisk talt enhver tofrontskrig fram til begynnelsen av 1800-tallet … Ved at amerikanere på 1600- og tidlig 1700-tallet gjorde bruk av ekstrem vold til standarden, og med det nøkkelen til det å være en hvit amerikaner, la de til rette for at senere generasjoner av ”indianerhatere”, som Andrew Jackson, kunne gjøre indianerkrigene om til en rasekrig”. Da dette tankesettet så ble etablert, ble urbefolkningens landsbyer, landbruksområder, byer, og hele nasjoner betraktet som siste hinder i veien for at nybyggerne kunne skaffe seg land og rikdom. Bosettingskolonialister definerte igjen vilkårene for erobringen. Kolonialistene blir ofte betraktet som helter, men det å drepe ubevæpnede kvinner, barn og eldre, samt det å sette fyr på hjem og jorder, vitner verken om heltemot eller selvoppofrelse.

Traumene har en forklaring

Amerikansk historie og traumene som er nedarvet i urbefolkningen, kan ikke forstås med mindre man omtaler hendelsene som rammet det amerikanske urfolket som folkemord. Fra kolonitiden til opprettelsen av De forente stater og helt inn i det tjueførste århundre, har den amerikanske urbefolkningen blitt utsatt for tortur, terror, seksuelt misbruk, massakre og systematisk militærokkupasjon. Urfolk har blitt fjernet fra sine forfedres områder, og barna deres er blitt overført til militærlignende internatskoler.

Da nybyggerne først fikk fatt i urfolkets landområder, var ikke områdene lenger hellige, slik de hadde vært for de forrige forvalterne. Tvert imot ble områdene privatisert, gjort om til handelsvarer som kunne anskaffes og selges. Da angloamerikanerne til slutt okkuperte det nordamerikanske kontinentet og urbaniserte store deler av det, ble søken etter land og forhelligelsen av privat eiendom redusert til kjøp og salg av en tomt og et hus. Som følge, ble ordet ”land” brukt til å omtale nasjonen, flagget, det militære, ”the land of the free”, ifølge nasjonalsangen, eller Woody Guthries ”This Land is Our Land”.

De som døde på fremmede marker, ble hyllet for å ha ofret livene sine for å beskytte ”hjemlandet” sitt, områder de første bosetterne hadde spilt blod for å få kloa i. Mesteparten av blodet som ble spilt, tilhørte imidlertid urfolket.

Teksten er tidligere publisert hos Jacobin.