Med kniv på bussen

La meg fortelle deg om en episode som fikk meg til å tenke på hvordan inkludering og integrering er store ord som kan være vanskelige å leve etter i praksis.

Julie Odner Sigurdsen
Om Julie Odner Sigurdsen (1 artikler)
Julie Odner Sigurdsen er feminist og utdannet retoriker. Har tidligere sittet i redaksjonen til Feministisk forum og vært redaktør av magasinet Føniks.

Se for deg at du står på en bussholdeplass. En fremmed mann begynner å snakke til deg. Plutselig drar han frem en stor samekniv. Hva tenker du da?

Han har sosial angst

Det er helg. Vi har øl og vin i vesken. Jeg og kjæresten min skal ut til foreldrene mine for å spise middag, og vi venter på bussen ved en ikke så altfor travel busstasjon. Mannen ved siden av oss spør om Vinmonopolet er åpent nå? Dessverre sier vi. Det var jo synd, svarer mannen. Han skulle så gjerne ha kjøpt en flaske vin. Han skal på en slags matfestival. Mange folk. Flotte grønnsaker. Mye moro. Han legger til at han har sosial angst. Han er sjelden ute. Vi ser på klokken. Litt diskré. Så titter vi nedover veien for å se etter bussen.

Han smiler skjevt. Fingrene på den ene hånden rykker til litt ukontrollert.

Det er noe spesielt med denne matfestivalen sier han. De har helt ferske grønnsaker, dyrket i en hage i nærheten. Han smiler skjevt. Fingrene på den ene hånden rykker til litt ukontrollert. De har furer med skitt, og mørkt støv har tredd ned i sprekkene. Store arr fra en voldsom fortid titter frem på hårløs skalle. Men dressen, den har han på. Og den er fin og sort.

En stor samekniv

Plutselig holder han den i den ene hånden. Det er en stor samekniv. Det var en gave fra trofaste kamerater i militæret, sier han stolt. Han trekker den ut av sliren. Solens stråler får metallet til å gnistre. Det iler kaldt. Det virker ikke som om de rundt oss har sett det. Den er voldsom, og hadde noen kjørt den gjennom magen min, hadde den stolt tittet ut bakpå ryggen. Han har den med i tilfelle han må kutte noen grønnsaker, sier han.

Han trekker den ut av sliren. Solens stråler får metallet til å gnistre.

Tankene knaker. Vi sier at kniven er fin. Han får jo bare putte den ned igjen. Må passe godt på den. Forsiktig bruker han den ene armen for å legge den ned igjen. Den andre rykker til med små bevegelser. Og bussen kommer.

Han er en fremmed

Vi går på samtidig, men jeg og kjæresten min setter oss bakerst. Han står igjen foran. Plutselig kommer han gående mot oss. Igjen tar han noe opp fra vesken. Denne gangen er det et kamera. Ryggen svaier litt i utakt med bussen. Han vil vise oss bilder av grønnsaker han fant i fjor. Kameraet blingser frem rader av bilder. Nei, så stilig, sier vi. I sidesynet ser jeg at hans stopp er neste. Stoppet vi rådet ham å gå av på. Han reiste jo tross alt ikke så ofte, og var usikker på hvor han egentlig skulle. Når han snur seg et kort øyeblikk, og titter ut av vinduet, løfter jeg hånden opp og trykker på den røde knappen.

Plutselig kommer han gående mot oss. Igjen tar han noe opp fra vesken.

Så stopper bussen. Her skal du gå av, sier jeg og smiler. Han putter kameraet i lommen og takker for seg. Du får kose deg, sier vi idet han går av. Vi sukker begge to. Jeg tror kanskje han har blitt overfalt en gang, sier jeg. Slått ned på en slik måte at man ikke kan unngå å våkne opp i en sykehusseng. Men det er jo bare noe jeg tror. Jeg vet jo ikke. Han er jo fremmed. Jeg kjenner ham ikke.

Hva om jeg var alene?

Han smiler når han går over veien. Jeg skulle gitt ham vinen vår, tenker jeg. Inn smyger det seg en annen tanke som ikke går på anger og små undringer om man egentlig burde ringe politiet eller ikke. Hva om vi ikke hadde forstått hva han hadde sagt?

Hva hadde vi tenkt om en fremmed mann på gebrokken, uforståelig engelsk, eller et fullstendig ukjent språk, hadde dratt frem en kniv på en bussholdeplass?

Hva hadde vi tenkt om en fremmed mann på gebrokken, uforståelig engelsk, eller et fullstendig ukjent språk, hadde dratt frem en kniv på en bussholdeplass? Hadde vi fortsatt samtalen, fortalt ham om veien, tatt frem mobilen for å sjekke rutetider og åpningstider på Vinmonopolet, og til slutt geleidet ham av på riktig stopp? Hva hadde vi gjort om det hadde vært mørkt? Hva hadde jeg tenkt om jeg hadde vært alene?

Noen mennesker er farlige

Episoden har brent seg fast, og jeg kan ikke la være å tenke på hvor vanskelig det må være for ensomme mennesker som er utenfor samfunnet, å bli kjent med nye mennesker. Vi er lært opp til å ha fordommer; de beskytter oss. Derfor stirrer vi ned i mobilen når ukjente går mot oss, og når alkoholikere og narkomane går på bussen, står tiden stille helt til vi skal av. Vi vil ikke møte blikket deres. For da legger de kanskje merke til oss. Kanskje sier de noe til oss som vi må ta stilling til, og vi må faktisk se dem. Og alle vet at det vi ikke ser, har vi ikke vondt av.

Vi er lært opp til å ha fordommer; de beskytter oss.

Men noen ganger er mennesker farlige. Noen ganger griper de til våpen og går til angrep. Og du har ingen steder å gjemme deg. Men hvordan skal du vite om fremmede er farlige eller ikke? For hva om de ikke er farlige, men bare ensomme? Hvor går grensen mellom å oppføre seg litt spesielt, og å være psykisk ustabil? Samfunnet vårt er som et lukket rom. Du er avhengig av at noen slipper deg inn. Men det hjelper ikke om samfunnet åpner døren om ingen viser deg hvordan du skal gå inn.

Noen timer senere den kvelden gikk jeg inn på VG.no. Bare for å sjekke. Ingenting. Men han sa det jo selv. Han skulle bare ha den til å kutte grønnsaker.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.