Neppe like klikkvennlig som en naken pupp

Foto: National Geographic Magazine

Skal feminismen være mer enn en kredvennlig merkelapp må bevegelsen ta tilbake debatter om økonomiske strukturer, om fattigdom, om fred og om ideologi.

Linn Stalsberg
About Linn Stalsberg (11 Articles)
Linn Stalsberg er sosiolog, journalist og aktivist. Hun har sittet i juryen til Radikal Portals skrivekonkurranse 2014.

Det er neppe like klikkvennlig som en naken pupp. Men skal feminismen være mer enn en kredvennlig merkelapp må bevegelsen ta tilbake debatter om økonomiske strukturer, om fattigdom, om fred og om ideologi.

«Å klatre i gamle maktstrukturer er noe helt annet enn å skape strukturene selv» skriver Lena Lindgren i Morgenbladet i dag, 8. mars. Så enkelt kan det sies, om noe som kan virke så komplisert, når man skal forsøke å finne ut hvordan feminisme kan bli en virkelig kraft for endring. Og det å skape strukturer selv, betyr samtidig å skape konkrete visjoner om et annet samfunn, og andre typer friheter, enn dem som tilbys oss gjennom å forbruke som vi vil og jobbe og reise så mye vi vil. Begge deler er forresten typer av frihet for de få. Den glansede og glade kapitalismen er som regel et annet sted. For eksempel i et glanset magasin.

Er vi fri nå?
Utgangspunktet for mitt egen bok, Er jeg fri nå?, som kom i 2013, var dette: Hva skjedde da kvinnekampen møtte markedsideologien tidlig på 80-tallet? Hva skjedde med den radikale bevegelsen fra 70-tallet, da kvinnefrigjøringsbegrepet samtidig forsvant, og ble erstattet med kravet om likestilling mellom kjønn?

For der kvinnefrigjøringen var systemkritisk, er likestillingsprosjektet ikke nødvendigvis det. Og da blir problemet, litt karikert, slik: Dersom vi erkjenner at markedsideologiens evige krav om vekst bidrar til jordklodens ødeleggelse, hvilken rolle skal dagens kvinnekamp da spille i møte med dette systemet? Skal kvinner tjene, eie, reise og forbruke like mye som velstående menn? I så fall har vi ikke mye jordklode igjen å være frie på etter kort tid.

Samspillet mellom kvinnesak og markedsideologi, eller nyliberalisme, er ikke forstått godt nok. Men tidene vi lever i krever av oss at vi forsøker, fordi den økende ulikheten mellom folk i land, og mellom land, vil ramme kvinner og barn mest. Det vil også klimaendringer, særlig i andre deler av verden enn vår. Moderne feminister, altså, av dem som er kritiske til forbrukersamfunnet og den veien utviklingen går, må finne en form på sin kritikk som tar alt dette innover seg når vi kjemper for kvinnesak.

Det betyr selvsagt at det er reelle politiske uenigheter mellom ulike kvinner og menn som kaller seg feminister. Det er også dette som ligger under den årlige tradisjonen med å krangle om 8. mars-toget og hvem som skal gå den under hvilken parole.

LES OGSÅ: Kvinnekampen er også språklig

Myter i det moderne samfunn
Noen argumenter i et samfunn hører man så mange ganger at de går inn i vår kollektive hukommelse som en slags sannhet. For eksempel den om at vi må jobbe mer for å beholde velferdsstaten i fremtiden. Eller myten om at vi nordmenn er late og jobber lite, særlig damer i deltidsstillinger.

På tross av at fakta er omtrent dette: I Norge jobber vi mer enn snittet i EU på grunn av kvinners yrkesdeltakelse, de eldres innsats og fremdeles nokså lav arbeidsledighet.

Men som arbeidssstokk jobber vi mer i lønnsarbeidet enn før. Det er sant at jeg har en halv time kortere normalarbeidsdag enn generasjonen før meg, og to og en halv time kortere arbeidsdag enn industriarbeidere for 100 år siden. Likevel: En typisk etterkrigsfamilie bidro med 45 timers arbeid utenfor hjemmet i uken. Etter at kvinnen kom ut i lønnet arbeid bidrar nå en norsk familie med rundt 70 timers lønnsarbeid uken. Det er 25 timer mer på en generasjon.

Dette forteller meg et par ting:

Det er ikke rart mange opplever en slags tidsklemme når vi stadig jobber flere timer i lønnsarbeid, uten at det ulønnede arbeidet hjemme har gått opp i røyk av den grunn.

Det forteller meg også at det er krefter i sving som ønsker at vi skal se på velferdsstaten som et luksuriøst overforbruk, og som ønsker at vi skal ville jobbe mer, at vi skal anse det som det eneste fornuftige å gjøre, uten å yte motstand eller stille vanskelige spørsmål. Men det er akkurat i slike tider vanskelige spørsmål trengs aller mest.

Friheten til å være en vare på arbeidsmarkedet
Norske kvinner jobber i stadig i høyere prosenter i lønnsarbeidet. Det finnes ingen god forskning som sier noe om hva deltidsarbeidende kvinner i ulike prosenter bruker de resterende prosentene til. Men man kan anta mange av dem avlaster velferdsstaten med ulønnet omsorgsarbeid, for eksempel.

At kvinner skulle få eget arbeid og egen lønn, var av den største viktighet for feminister i mange tiår. På 70-tallet ble kampen sakte, men sikkert vunnet. Hvor viktig det var å kunne disponere egne penger, er ikke vanskelig å forestille seg. Det kan ikke ha vært enkelt for de kvinnene som måtte be ektemannen om lommepenger dersom de trengte noe.

Men kunne noen på 70-tallet forutse at dette snart skulle bli friheten til å ta den jobben markedet tilbyr for øyeblikket, og friheten til å få den lønnen markedet mener du er verdt? Var dette den friheten man drømte om?

I boken Feminism Seduced fra 2009 spør den amerikanske feministen og professoren Hester Eisenstein om det er en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingens triumf? Bruker kapitalismen i dag feminismens ideer som brekkstang for sine mål? Eisenstein er en venstreradikal feminist som toget seg gjennom 1970-tallet og innrømmer at det ikke er lett for henne å stille slike spørsmål. Men, skriver hun, det er likevel en plikt å peke på alternativer til dagens system. Særlig i økonomiske krisetider som denne burde kapitalismens sjarm for lengst være gjennomskuet og avslørt, ikke minst av feminister, skriver hun. Kanskje er det vanskelig, når så mange av dem selv gjør karriere i systemet? Og nettopp da, er det man kan ende opp som mest klasseblind. Det kan være vanskelig for selv den beste å erkjenne at egen suksess kan ha kommer på bekostning av andres frihetskamp.

LES OGSÅ: Ikke min feminisme – Jaquessons utspill snevrer inn kvinnebevegelsen

Arbeid for enhver pris?
For eksempel: I vår iver etter å få kvinner ut i arbeid og i å promotere likestilling, overser vi da hva slags arbeidsliv som venter våre medsøstre, både i Norge og andre land? Som usikre jobber, minstelønner umulige å leve av, at vi produserer grupper av såkalte «working poor», at folk lever med stadig høyere gjeldsbyrder livet ut, at vi som arbeidsstokk stadig vekk bidrar med flere timer i lønnsarbeidet uten at det blir nok for kravet til produksjon, etc. Når vi snakker om arbeidslivet som kun frigjørende, er vi samtidig med på å ødelegge mange kvinners drøm om virkelig frigjøring? Kan vi snakke om frigjøring gjennom arbeid, uten samtidig å arbeide for å frigjøre arbeidslivet fra den anmasende kravet om stadig mer og raskere profitt?

Kvinner verden over gjør fremdeles det aller meste av det ulønnede arbeidet i hjemmene og overfor barna. Vi skal være litt varsomme med å eksportere våre egen tro på frihet gjennom arbeid, uten å ta innover hva slags arbeid som tilbys der ute, og hvilken arbeidsdag nummer to som venter når hun kommer hjem.

I vår tid i vår kultur regnes ikke det vi gjør i hjemmene våre, eller omsorgen for barn, syke og eldre, som arbeid. Arbeid er det samme som lønnsarbeid utenfor hjemmet. Det er noe vi tar for gitt.

Det ulønnsomme arbeidet lønner seg
Lønnsarbeid i dag er så viktig i seg selv at vi ikke engang reflekterer rundt samfunnsnytten i det. Mange jobber med ting som samfunnet strengt tatt ikke trenger, innen reklame, i konsulentbransjen, deler av underholdningsbransjen eller med flytting av penger som ikke engang finnes.

Merkelig nok tjener de fleste av disse mye mer enn folk som jobber med ting samfunnet aldri i verden kunne klart seg uten, som renhold, sykepleie, hjemmepleie, barnepleie, veiarbeid, kollektivtransport, fiske, forskning, bygging, undervisning, matproduksjon, jordbruk og så videre.

En rekke kvinner ønsker å delta i karrierebygging og yrkesliv på lik linje med menn. De vil ikke særbehandles. Særlig ser man slike utspill blant kvinner som jobber innen juss, medisin, arkitektur, næringsliv eller i akademia – med andre ord innen statusyrker. De er utdannet, selvsikre, har jobber i statusyrker, tjener godt og har makt over sin egen arbeidshverdag.

En feministisk motoffensiv
Men arbeiderklassekvinner – og menn – lenger nede på stigen har aldri hatt makt til å slå i bordet med sin «unike kompetanse» i forhold til kolleger eller sjefer.

De kan sjelden «selge seg selv» og argumentere frem gode individuelle avtaler, dersom man er for eksempel rengjører, hjemmesykepleier eller assistent i barnehage.

Fra deres ståsted er det opplagt at de trenger beskyttelse i form av et generelt lovverk og rettigheter, spesielt når de er gravide eller har småbarn. Derfor har angrepet på arbeidsmiljøloven som regjeringen har begynt på, for eksempel ved å åpne for at flere kan ansettes i midlertidige stillinger, har et opplagt klasseperspektiv og kvinneperspektiv. Dette angrepet er ideologisk, og som feminister kan vi godt gå inn for en motoffensiv og argumentere for et annet syn på verden.

I den nye boken Lean Out går den prisvinnende journalisten Dawn Foster ut mot Sheryl Sandbergs businessfeminisme i Lean in. For å lene seg inn, det var i følge Sandberg en metode kvinner skulle benytte for å få sin rettmessige plass og karriere i styrer og i store selskaper. Men denne form for feminisme, hevder Foster, avpolitiserer feminismen i en tid hvor ulikhetene mellom fattige og rike øker, både mellom land og i land. Tjener kvinner flest på denne Lean in-feminismen, eller hvitvasker den i stedet feminismen for alt som er sterkt, krevende og farlig i den, spør hun. Når det å kalle seg feminist blir noe å smykke seg med, fremfor å invitere til reelle ønsker om endring, er begrepet allerede utvannet.

Foster, sammen med andre feminister som Nina Power, eller Nancy Fraser, ønsker å ta feminismen tilbake, eller fremover, til det som virkelig gjelder: klasse, økonomi, fattigdom, antikapitalisme, rasisme, vold, arbeidsliv, barns beste og spørsmål rundt hva som skal være statens rolle.

LES OGSÅ: En feminisme også for vaskehjelpen

Gründerfeminisme
Nancy Fraser, som nettopp har hatt et gjesteprofessorat ved UiO, er på linje med Eisenstein, og mener det er en skjebnens ironi at kvinnefrigjøringsbevegelsene inngikk en pakt med det frie marked. Hun peker på hvordan dette skjedde samtidig som individet ble viktigere å fremheve, også i radikale miljøer – kanskje helt berettiget – men det kan jo samtidig ha skjedd på andres banehalvdel enn ens egen. For der hvor feminister en gang kritiserte karrierisme, ble man nå oppfordret til å «lene seg frem». En bevegelse som en gang oppfordret til solidaritet, oppfordret nå til gründervirksomhet. Et perspektiv som hadde fremhevet omsorg og avhengighet, promoterte nå individuell karriere og uavhengighet.

Å fremme denne type feminisme gjør deg kanskje litt mer uspiselig. Sannsynligvis mister man likes på Facebook og invitasjoner til morsomme debatter på Kulturhuset eller en karriere i arbeidslivet. Det kan være fristende å styre unna, men det er smartere å holde fast i rattet og ikke vike unna de vanskelige spørsmålene som reises i vår tid.

For hva mister vi, hvis feminismen mister systemkritikken?

For eksempel at feminister på den ene siden krever krisesentre for voldsutsatte kvinner og statsstøttede barnehager, mens de på den andre siden kan ende opp med å støtte en økonomisk politikk som bidrar til større ulikheter i samfunnet. Og et samfunn med store ulikheter blant folk er en type samfunn forskere godt vet bidrar til mer kriminalitet, uro og vold i hjemmet, for eksempel.

Feminismen som grunnleggende samfunsskritisk kraft
Eller at en feminist kan hevde viktigheten av egen inntekt, slik at kvinner skal kunne tre ut av et dårlig parforhold eller leve alene. Men dersom man samtidig støtter opp under en markedsstyrt boligpolitikk som gjør at hun på tross av egen lønn ikke har råd til et eget bosted men havner på det nådeløse og svært ufrie leiemarkedet, så er blir det mest av alt en lek med ord, eller en feminisme for de aller mest ressurssterke i blant oss.

Radikale feministers prosjekt har vært, og skal fortsette å være, en bevegelse som jobber for en verden uten fattigdom og utnyttelse av folk.
Man skal være stolt av denne utopien og nekte å la den fare, tross en endeløs rekke av forsøk på latterliggjøring. I et system som jakter på individuelle vinnere vil kvinnene alltid stå i fare for å bli de største taperne, ikke minst fordi de fleste kvinner i deler av livet må sette andres behov foran sine egne.

Når vi tror at feminisme er noe som kan brukes litt hist og her i samfunnet, av ulike grupper for å vinne en sak eller to, da har vi glemt at feminismen kan være en grunnleggende, samfunnskritisk kraft.

Denne teksten ble framført som en tale i dag, 8. mars, ved markeringen på Vinstra i Gudbrandsdalen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*