Misforståelser og stereotypier i tiggerdebatten

Foto: Herman Neupert, Oslobilder.no

I debatten om romfolket vises det ofte til deres uforanderlige kultur og natur. Vi burde heller rette oppmerksomheten mot samfunnsforholdene som holder dem utenfor arbeidsmarkedet.

Chalak Kaveh
Om Chalak Kaveh (7 artikler)
Chalak Kaveh er historiker og har forsket på det norske politiets behandling av tatere og sigøynere i perioden 1900-1951. Kaveh er tidligere redaktør for Etter Lemkin - Tidsskrift for studier av folkemord og politisk massevold.

Debattene om tigging som har rast de siste årene er preget av en del stereotypier om sigøynere som i beste fall er misforståelser og i verste fall rasistisk tankegods fra en annen tidsalder. Talspersonene for et tiggeforbud argumenterer i hovedsak ut fra at tiggingen er en del av organisert kriminalitet som bakmenn profiterer på, og ikke minst at tiggingen er en uløselig del av sigøynernes kultur.

Sigøynerpolitikk

Det var på slutten av 1700-tallet at sigøynerpolitikk oppstod som en saksfelt. Myndighetene hadde riktignok også før den tid vedtatt lover og tiltak mot sigøynere. Eksempelvis besluttet Riksdagen i Freiburg i 1498 at sigøynere skulle utvises fra riket og at personer som angrep dem ville gå straffefri fordi de var spioner for det ottomanske riket. Slike bestemmelser var imidlertid ikke ment som en politisk løsning på et problem. Etter 1700-tallet derimot ble det i opplysningstidens ånd tatt til ordet for at sigøynere utgjorde ett eget folkeslag, og at de måtte oppdras til å bli fullkomne og siviliserte mennesker, derav behovet for en sigøynerpolitikk. Fra nå av ble den statlige politikkens mål å assimilere sigøynerne. Sigøynerpolitikken ble rettferdiggjort ved hjelp at stereotypier om gruppene. Mange av de gamle stereotypiene mot sigøynerne eksisterer fortsatt og blir i debattene om tigging anvendt som argumenter.

Arbeidsskyhet

En stereotypi om sigøynere er at de mangler arbeidslyst. Bonden fungerte lenge som et symbol på det motsatte av sigøyneren. Åkerbruket krevde et års arbeidsdisiplin før fruktene kunne innhøstes. Sigøynere manglet denne driften og disiplinen ifølge stereotypiene. Slik filosofen Kant hevdet, manglet sigøynerne tiltaksdrivet, og det som kjennetegnet dem som folk var at de aldri hadde tilegnet seg arbeidsevnen til tross for sitt århundrelange opphold i Europa. Følgelig har det lenge eksistert en allmenn stereotypi om at sigøynere er snyltere av natur, og at de høster det andre sår og slikt sett lever av andres arbeid.

De som ønsker en restriktiv linje overfor de rumenske tiggerne ser på dagens tigging nettopp som et synlig bevis for at sigøynere ikke gidder å arbeide, og at de heller ønsker å leve av fruktene til andres arbeid. Dessuten antar man feilmessig at det finnes massevis av jobber som sigøynerne lett kan påta seg, men at de ikke er villige til det.

Grupper som vanligvis går under betegnelsen sigøynere (”tatere, zigenare, sinti, manus, romanical, og kalo”) har historisk i europeiske samfunn livnært seg ved å utføre tjenester som krevde en viss mobilitet. Under kapitalismen har det heller ikke vært uvanlig at sigøynere har påtatt seg fabrikkarbeid som nettopp krever den disiplinen som stereotypiene mener gruppene mangler. Dersom fordommene stemte hadde sigøynere aldri tatt seg fast arbeid i fabrikker slik som tilfellet har vært i Romania under Ceauşescus styre. Den store arbeidsløsheten blant sigøynere i eksempelvis Romania er et bevis på manglene som et arbeidsmarked har og ikke uttrykk for sigøynernes kollektive arbeidsskyhet. Ifølge en studie fra 2012 svarte to tredjedeler av sigøynere fra Romania (og 86% av de fra Bulgaria) at de hadde emigrert til Italia for å finne seg en jobb. Tilsvarende mente over 50% at de kom til Spania for å finne seg en jobb.

Arbeidsløshet og tigging

Påstander i tiggerdebatten som legger til grunn at sigøynere er én homogen gruppe med uforanderlig kultur og væremåte, er ikke bare rasistiske i essens, men også feil. Det er mer fruktbart å snakke om hva kapitalismen har betydd for sigøynere og deres integrasjon i arbeidsmarkedet i Europa heller enn å snakke om deres såkalte uforanderlige kultur og natur. I land som Romania, Bulgaria og Tsjekkia er sigøynernes sjanser for å fullføre ungdom- og videregående skole mange ganger mindre enn den øvrige befolkningen. Én følge av dette er at de ufaglærte jobbene blir den eneste utveien for mange sigøynere, men disse er naturligvis svært dårlig betalte jobber. Dette er utfordringer som myndighetene må adressere og finne gode løsninger der det gjelder. Men når sigøynere i nåværende situasjon ikke når opp i konkurransen om jobbene i hjemlandet (eller i Norge), må det derfor være forståelig at de ikke nødvendigvis ser på tiggingen i Norge som det å høste av andres arbeid, men heller som en form for inntektskilde. Det finnes dermed en direkte forbindelse mellom arbeidsledighetsprosenten blant sigøynere i land som Romania og det faktum at de kommer til Norge for å finne arbeid eller tigge. Deres etnisitet og det faktum at de tigger, er imidlertid en falsk forbindelse som kun brukes av debattanter i sine argumenter for å forby tigging.

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.