Kontrære drømmer

De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende. 

Linn Stalsberg
Om Linn Stalsberg (10 artikler)
Linn Stalsberg er sosiolog, journalist og aktivist. Hun har sittet i juryen til Radikal Portals skrivekonkurranse 2014.

Vi blir ikke hørt! Ingen vil trykke min kronikk eller ta akkurat denne debatten jeg så modig har lansert! Åh, nok et medieoffer, meiet ned av den venstrevridde pressen som nekter sine motstandere å ytre seg. På tross av at bevisene om det motsatte er sterke, har denne retorikken blitt en naturlig del av facebookhøyres image. Dette er vel også en del av premisset når deres brave våpendrager Jon Hustad får leke seg på TV: Endelig skal også disse meningene komme ut til vanlige folk, som ellers er fanget i et slags venstrevridd uvitende univers der staten sløser bort skattepenger på pakistansk plingplong uten at vi – folket – er denne skandalen bevisst. Men nå skal vi opplyses. Det er de kontrære mot de politisk korrekte. Det er realisme mot naive utopier. Det er effektivitet mot treg materie. Det er det moderne mot historiens skrot.

Det rare er, at virkeligheten jo er helt motsatt. Det å stå på venstresiden i dag, altså bortenfor Arbeiderpartiet, det er det som er å være kontrær. Å snakke om et annet økonomisk system eller fredsarbeid, eller ville diskutere kortere normalarbeidsdag og gratis kollektivtransport. Å kreve respekt for verdier som omsorg, langsiktighet, økologisk dyrket mat og rettferdig fordeling.

Jeg vet det sies at pressefolk en venstrevridde, men man kan ikke akkurat si at det er så veldig påtrengende i dagens medieflora. Tvert i mot, samfunnet og mediene gjennomsyres av nettopp de verdier facebookhøyre og andre så desperat etterlyser: Vekst, konkurranse, effektivitet, krig for fred, et sted det kapitalismen skal reddes av mer kapitalisme. Å være kritisk til velferdsstaten og mistenkeliggjøre menneskene som bruker den er også svært tidsriktig. De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

 

«Men om du av prinsipp kjører kollektivt og gladelig skatter av din gjennomsnittslønn fordi du mener fordeling av goder er et gode og at et annet samfunn basert på mer gjenytelser mellom folk burde være mulig, da er man plutselig politisk koko»

 

Tjener man en absurd sum i årslønn, i en jobb som til og med kan vise seg å være direkte samfunnsnedbrytende, ankommer festen i en ny bil og forteller om den nye, store hytta familien akkurat har kjøpt i strandsonen mens du klager over det høye skattenivået, da regnes man som politisk nøytral. Vellykket. Men om du av prinsipp kjører kollektivt og gladelig skatter av din gjennomsnittslønn fordi du mener fordeling av goder er et gode og at et annet samfunn basert på mer gjenytelser mellom folk burde være mulig, da er man plutselig politisk koko. Har du aldri opplevd dette har du kanskje venner som er uvanlig likesinnede deg selv. Men vi andre lever i dette hele tiden. Vi feirer og roper hurra for venners rådyre merkeveske og hinsidige lønnsøkning i det private, mens vi jo egentlig mener at det er galskap å tjene slike summer. Joda, klart vi kan ytre oss fritt, men det koster, både privat og i forhold til en karriere i arbeidslivet. Ikke alle vil ha en uttalt kritiker i sine rekker, ytringsfri er det ingen av oss som er helt uten kostnader.

I sin nye bok skriver svenske Nina Björk om akkurat dette. Lyckliga i alla sina dagar – om pengar och människors värde er fortsettelsen av en kronikk hun skrev i svenske DN i 2007. Drittdrømmer, skrev hun da, om at vi dagdrømmer oss inn i interiørmagasiner, konstant misfornøyde med huset vi har, lengtende etter det perfekte. Hun skrev: ”Det är skitdrömmar. Bara skitdrömmar. Världen brinner! Och vi ska drömma om nya köksbord. ”Vi skal forbruke stadig mer for å holde hjulene i gang, for slik er kapitalismens logikk, skriver antikapitalisten Björk. Vi sitter fast i strukturen alle sammen, med heltidsjobber og forbruk og drømmer om en Thailandtur som vi innerst inne vet ikke bringer lykke. Men fordi vår økonomi er bygget rundt troen på evig vekst, må vi ha slike drømmer for at den skal gå rundt; reise mer, handle mer, drømme om et nytt og vakkert kjøkken vi ikke trenger. Vi dyrker disse drømmene hos hverandre og applauderer dem som oppnår dem.

Å drømme kollektive drømmer er ikke lenger mulig, skriver Björk, de skal bare drømmes på individnivå. Og da skal de handle om å berike seg selv. Et nytt spisebord. Større hus. Men å drømme om fellesskap, det kollektive, en verden som tar hensyn til miljøet, som ikke undertrykker fabrikkarbeidere i andre land så vi kan handle billige klær vi ikke trenger, det er ikke lovlige drømmer i dag.

Systemkritiske stemmer er fremdeles uhørte i allmennheten. Er det noe som er kontrært i dag, finnes det her.

 

Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen 22.09.2012

 

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned

Diskusjon

DEBATTREGLER:

  • - Respekter dine meddebattanter og utøv normal folkeskikk
  • - Vær saklig og hold deg til tema
  • - Ta ballen – ikke spilleren!

Vi fjerner innlegg som er diskriminerende, hetsende og usaklige, spam og identiske kommentarer.