«Vi er for mange på jorda! Det er umulig å gjøre noe med miljøødeleggelsene dersom folk skal fortsette å få så mange barn!»
Vi har alle sett slike responser på artikler som omhandler klimaendringer eller miljøødeleggelser. Argumentet går gjerne slik: vi blir flere og flere mennesker i verden, og veksten skjer primært i fattigere deler av verden. Følgelig er det fattigfolk i Afrika og Asia som må ta ansvar og få færre barn. Underforstått: vi som får få barn kan slappe av og fortsette som før.
Det kan virke smått komisk at folk i Norge, som trolig er mer opptatte av å unngå fedme og overvekt enn sult, skal belære folk i fattige land om konsekvensene av å leve på en planet med begrensa ressurser. For det første er utgangspunktet gjerne grunnleggende rasistisk, all den tid det baserer seg på forestillinga om at det bare er folk i fattige land som bidrar til overbefolkninga, all den tid også befolkningsveksten i den såkalte «tredje verden» har stupt minst like fort som i rike land de siste tiårene. For det andre underkjenner det komplett at de fleste mennesker i verden knapt har noe forbruk å snakke om, mens de rikeste på planeten lever i grenseløs overflod.
Likevel er det en innstilling vi må ta seriøst. Det er ingen tvil om at befolkningsveksten representerer store utfordringer. Om utgangspunktet vårt er at alle mennesker i verden har rett på gode liv uten fattigdom og nød, krever dette enorme omlegginger. Dette behovet vil også uunngåelig kunne komme i konflikt med hensynet til miljø og natur. FNs siste rapport om biologisk mangfold var graverende lesning. Menneskelig aktivitet utrydder allerede økosystemer i et forrykende tempo, og verre vil det bli om vi ikke snart endrer kurs.1
Arealbruk og matproduksjon
Vi lever i en paradoksenes tid. Allerede produserer vi mat nok til 10 milliarder mennesker.2 Samtidig er 821 millioner mennesker underernærte.3 De har ikke mat nok til å overleve. For nordmenn forholder det seg motsatt. I fjor var om lag 70 % av den voksne befolkninga overvektige.4 Hos barna har andelen stabilisert seg på om lag 20 %.5 Samtidig kaster vi om lag 357 000 tonn mat her til lands, årlig.6 Det er ingen grunn til å tro at Norge er blant de verste i vesten på dette. Når det kommer til mat står vi altså overfor et ekstremt sløseri- og fordelingsproblem i verden – ikke et knapphetsproblem.
Mye av dette handler om arealbruken. FNs klimapanel kom nylig med en rapport som tydelig problematiserer hvordan vi produserer mat i verden.7 Moderne matproduksjon baserer seg på mye bruk av fossilt drivstoff, store arealer avsatt til å produsere fôr til husdyr. Dette legger beslag på enorme arealer som kunne ha blitt brukt til å produsere menneskemat. Det er for eksempel estimert at mellom 61 og 75 % av regnskogødeleggelsen i Brasil skyldes landets produksjon av storfekjøtt for eksport.8
Norske matvaner spiller også en rolle her. Norsk oppdrettsnæring legger gjennom sitt forbruk av soya beslag på 1 506 kvadratkilometer med arealer i Brasil. Den norske kjøttindustrien legger på sin side beslag på 377 kvadratkilometer.9 Dette tilsvarer 9 414 brasilianske småbruk.
Mesteparten av dette kunne selvsagt heller blitt brukt til å produsere menneskemat direkte. Så lenge det er etterspørsel i Norge og andre rike land etter soyabasert kraftfôr for å holde i gang egen industriell kjøttproduksjon, vil naturen og sjølforsyninga i andre land bli skadelidende.
Befolkningsveksten stagnerer – hva mer kan vi forvente?
Selv med dagens enorme overforbruk av mat i vestlige land, produserer vi som nevnt fortsatt mat til 10 milliarder mennesker. Sjøl uten en strukturell omlegging av matproduksjonen slik FNs klimapanel anbefaler, vil det altså i teorien være helt mulig å utrydde sult gjennom en endring av fordelinga.
Likevel veit vi at vi vil bli flere mennesker. Estimatene varierer, men de fleste prognosene lander et sted mellom 10 og 14 milliarder mennesker en gang i framtida.10 Befolkningsveksten har dermed allerede stagnert. Økninga kommer ikke av folk får mange barn. Tvert imot vil antall barn i 2100 være ca. det samme som i dag, om lag to milliarder. Den generelle befolkningsøkninga kommer fordi flere folk lever lengre, og fordi de enorme generasjonene som ble født for 20-30 år sia skal ha ca. 2 barn per kvinne.
Her vil enkelte innvende: «dette er umulig, vi må bli enda færre!». Spørsmålet mitt blir da: hvordan? Hva skal man gjøre for å bremse befolkningsveksten utover dette? Det globale gjennomsnittet for antall barn per kvinne ligger på ca. 2,4 barn. I mesteparten av den rike delen av verden er tallet under 2, og indikerer derfor en negativ befolkningsvekst.
Så hvordan skal en ytterligere begrensning foregå? Skal bevisst sulte i hjel mennesker gjennom kutt i nødhjelp og bistand og stenging og militarisering av grensene? Flere kriger? Hvor mange hundre millioner vil man drepe før det er «nok»?
De fleste er sjølsagt ikke så gærne at de åpent forfekter slike standpunkt. Derimot ser jeg flere ta til orde for en global ettbarnspolitikk. Her kan man spørre hvordan dette skal foregå i praksis. Å oppnå enighet om dette globalt i dag, med de enorme forskjellene i hvor mye hvert menneske legger beslag på, er rett og slett rein drømmetenkning. Dessuten vil det trolig ikke ha mye å si for det globale forbruket engang. Befolkningsveksten vil uansett bli formidabel med tanke på hvor mange mennesker i fruktbar alder som foreløpig lever uten barn. Fortsetter vi med dagens kurs, uten å endre måten vi lever på, men samtidig på magisk vis klarer å overtale alle verdens 193 land til å innføre ettbarnspolitikk, vil vi fortsatt fortsette mot kollaps akkurat som i dag.
Konklusjon: mange land vil trolig ha godt av å begrense egen befolkningsvekst, men dette er langt ifra tilstrekkelig om vi ønsker at alle mennesker skal leve gode liv, uten at vi ødelegger planeten vår. Stadig mas om at fattige mennesker får for mange barn, er som oftest bare en hvilepute for rike folk i vesten som lukker øynene for hvordan vår egen livsstil ødelegger planeten vår.
Økologisk fotavtrykk – mer enn bare mat
Man ser for eksempel lett at de fleste rike land jamt over har høyere økologisk fotavtrykk per person enn fattige land. Norge har for eksempel et betydelig høyere økologisk fotavtrykk per person enn både Kina, og ikke minst India.11
For Norges del, siden vi har latt den skitneste industrien flagge ut til fattigere land, er det største problemet vårt private forbruk.
En gjennomsnittlig europeer forbruker fire ganger så mye ressurser som en gjennomsnittlig afrikaner, og tre ganger så mye som en gjennomsnittlig person i Asia. Norge stiller i en særklasse med et forbruk 37 % høyere enn gjennomsnittet i Europa.12 Skulle resten av verdens allerede 7 milliarder innbyggere levd som oss i Norge, ville vi trengt tre jordkloder for at ressursgrunnlaget ikke skulle ha gått i minus.
Sagt annerledes: en gjennomsnittlig nordmann veier opp for svært mange gjennomsnittlige folk i den fattige del av verden. Fattigfolk i Afrika skal altså få temmelig mange barn før de veier opp overforbruket til en rik nordmann.
Et godt eksempel som angår noe vi alle bruker, er klær. I 2016 eide hver nordmann i gjennomsnitt 80 kg. klær hver, tilsvarende 359 plagg.13 Hver av oss kaster ca. 23 kilo av klærne våre årlig.
Dette har mer betydning enn vi kanskje tror. En rapport fra FN viste for eksempel at den globale klesindustrien står for større utslipp enn både fly- og skipstrafikken.14 I tillegg står moteindustrien i dag for 20 % av alt avfallsvann – noe som bør være en tankevekker, all den tid vi veit at om lag halvparten av menneskeheten opplever årlige perioder med vannmangel.15
Eksemplene er uendelige. Alt vi kjøper av materielle ting, eller til og med tjenester, har et økologisk avtrykk.
Poenget er altså klart: gjennomsnittsnordmannen har et skyhøyt personlig forbruk og legger dermed beslag på store deler av jordas areal og ressurser sammenligna med folk i andre land. Det er komplett umulig at resten av menneskeheten får leve som oss. Spørsmålet er dermed: skal vi slåss for å opprettholde denne skeivheten, eller skal vi prøve å møtes på halvveien?
Industrialisering i fattige land – en forutsetning
Mesteparten av befolkningsøkninga er forventa å komme i Afrika sør for Sahara. Dette er en region som i stor grad fortsatt er prega av svak økonomisk utvikling, mangel på industrialisering, og med et svært lite intensivt landbruk. Skal disse landene være i stand til å bære denne uunngåelige befolkningsveksten, vil de bli nødt til å industrialisere. Det er nemlig en kjent sak at industrialisering er en forutsetning for å øke produksjonen i landbruket, hvilket blant annet forklarer at land som Nederland og Belgia, som etter alle solemerker er klart mer «overbefolka» enn noe afrikansk land, klarer å brødfø befolkningene sine gjennom en kombinasjon av sjølforsyning og import. Industrialisering er en forutsetning både for å kunne håndtere store befolkninger, samtidig som at det er det beste verktøyet for å få ned befolkningsveksten.
Spørsmålet blir da om rike land er interesserte i at Afrika skal få industrialisere. De siste tiårene har rike lands politikk gjennom både FN, WTO, IMF og Verdensbanken heller gått ut på det motsatte: tving fattige land til å åpne markedene sine for sterkt subsidierte vestlige produkter som dermed slår beina under lokal produksjon, den såkalte «Vanek-Reinert-effekten». Dette har blitt rettferdiggjort gjennom argumenter om at de fattige landene kan bli rike bare de får eksportere landbruksprodukter og mineraler gjennom såkalt «fri handel». At ingen land i verdenshistoria har blitt rike gjennom en slik strategi, har man oversett.
Konsekvensen var forutsigbar: de fleste land i Afrika sør for Sahara, i takt med avindustrialiseringa i den «nyliberale æraen» i tiårene fra 1980, opplevde fallende reallønninger.16
Konklusjon: skal fattige land klare å bære befolkninga si i framtida, er rike land nødt til å la dem bygge opp egne industrier gjennom proteksjonistisk tollpolitikk, slik alle andre land som har industrialisert har fått gjøre.
System og personlig moral
Sosialister vegrer seg normalt imot å legge ansvar over på vanlige arbeidsfolk. Tross alt er det ikke vanlige arbeidsfolk som sitter med enorme bilparker og flyr privatfly flere ganger i uka. De 10 % rikeste i Norge slipper ut hele tre ganger så mye CO2 som de fattigste 10 prosentene.
Dette er en viktig innvending. Det er dessuten en kjent sak at 100 av verdens selskaper står bak 71 % av verdens totale klimautslipp.17 Et systemskifte, og ikke bare flikking på folks vaner og forbruk, er altså nødvendig.
Likevel kamuflerer denne statistikken noe vesentlig. Storselskapene har nemlig ikke bare milliardærer til kunder. Også helt vanlige folk med «vanlig» inntekter kan oppgi «shopping» som en naturlig fritidssyssel, og inneha et kvantum av personlige eiendeler som det overveldende flertall av jordas befolkning bare kan drømme om.
Dette er aldeles ikke alltid et spørsmål om valg. Skal man fungere i dagens samfunn er man stort sett nødt til både å ha egen datamaskin, mobiltelefon, og også ofte egen bil. Ofte er det også billigere å kjøpe nytt enn å reparere, hvilket gjør det absurd ugunstig for folk å ta vare på eiendelene sine framfor bare å kjøpe noe flunkende nytt om det gamle går i stykker.
Dessuten er det opplagt at en politisk strategi for å forskyve ansvar og skyld mot vanlige folk både er usedvanlig råtten, men også destruktiv. Se for eksempel på Frankrike, hvor hele staten knaker i sammenføyningene på grunn av usosiale miljøavgifter som rammer vanlige folk.
Det bør være åpenbart for alle som kaller seg sosialister at en miljøpolitikk som tar sikte på å ramme overforbruket i vesten må være retta først og fremst mot storkapitalens herjinger. Regninga kan ikke sendes til folk flest. En karbonavgift til fordeling (KAF) kan for eksempel være et godt utgangspunkt. En slik ordning har i det minste potensial til å få ned utslippene drastisk, og samtidig gjøre at de fleste av oss vil kunne gå i pluss. Venstresidas løsninger må være tydelige systemkrav – ikke individuelle oppfordringer.
Det handler om å redde vår jord
Jeg håper at jeg gjennom denne teksten har vist hvordan overbefolkning i seg sjøl er et mindre problem enn overforbruk. Det økologiske fotavtrykket i rike land er alt for høyt, og det økologiske fotavtrykket til mange i fattige land er så lavt at de ikke er i stand til å leve fullverdige liv som mennesker. Fattigdom og skeivfordeling er de største problemene. Om den fattigste halvdelen av menneskeheten forsvant over natta, ville fortsatt de globale utslippa og det ekstreme overforbruket i den rike delen av verden være mer enn nok til å skyve oss videre utafor stupet.
Det er viktig at de politiske krava likevel ikke begrenses til å handle om personlig moral og individuell livsstil. Kjerna i problemet ligger tross alt i det kapitalistiske systemet som fordrer evig akkumulasjon og vekst – ikke bærekraft og menneskelige behov. Uten en demokratisk kontroll over økonomien, vil vi stå uten de nødvendige verktøyene for å stanse ødeleggelsen av planeten vår. Det var ikke uten grunn at en rapport fra FN i fjor konkluderte med at «markedet tar livet av planeten vår» og at vi trenger «et nytt økonomisk system».18
Dette systemet kan ikke være noe annet enn et grønt sosialistisk folkestyre.
1 https://www.nrk.no/natur/ny-rapport-om-naturens-tilstand-far-fn-til-a-sla-alarm_-_-vanvittig-skummelt-1.14538875
2https://www.researchgate.net/publication/241746569_We_Already_Grow_Enough_Food_for_10_Billion_People_and_Still_Can’t_End_Hunger
3 https://www.vg.no/nyheter/utenriks/i/a2QGAA/ny-fn-rapport-flere-mennesker-i-verden-sulter-naa-enn-foer
4 https://www.nrk.no/trondelag/fedmeproblem-i-norge_-70-prosent-av-folket-er-overvektige-1.14244273
5 https://www.fhi.no/nyheter/2017/overvekt-fedme-i-norge/
6 https://www.framtiden.no/201810107348/aktuelt/mat/nei-det-er-ikke-forbrukerne-som-kaster-mest-mat.html
7 https://www.nrk.no/urix/fns-klimapanel-slar-matalarm-1.14648124?fbclid=IwAR3wU6vbQ3xPvz6khhq3AW4Svm5pWFw7AQUW0VBSDiKFatisBo-YSwi1oX4
8 https://www.regnskog.no/no/om-regnskogen/derfor-forsvinner-regnskogen
9 https://www.dagsavisen.no/innenriks/norsk-laks-spiser-opp-brasil-1.1235611
10 https://www.sbs.com.au/topics/science/article/2016/07/13/four-reasons-global-population-will-level-soon
11 http://data.footprintnetwork.org/#/
12 https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/8w0Ad/Befolkningsvekst-i-fattige-land-er-ikke-problemet
13 https://forskning.no/miljo-historie-naeringsliv/vet-du-hvor-mange-klesplagg-du-har/406500
14 https://www.aftenposten.no/norge/i/9vrE8d/FN-rapport-Klesindustrien-star-for-storre-utslipp-enn-fly-og-skip
15 https://www.nrk.no/urix/fn_-3_6-milliarder-rammes-av-vannmangel-1.13969250
16 Erik Reinert, How rich countries got rich and why poor countries stay poor, 2008: 63
17 https://www.aftenposten.no/viten/i/MVqoo/Rapport-100-selskaper-star-bak-71-prosent-av-verdens-totale-klimautslipp-Statoil-er-ett-av-dem
18 https://www.dn.no/utenriks/klima-og-miljo/okonomi/fn-rapport-markedet-tar-livet-av-planeten-var-pa-tide-med-et-nytt-okonomisk-system/2-1-423574