Vektløftingens fenomenologi – proletarisk lidenskap

Illustrasjonsfoto: creative common

Løfting av tunge gjenstander vil gjøre det lettere å riste av seg nederlagene og holde blikket festet mot nye triumfer. Tunge vekter gjør det lettere å møte tunge dager.

Torbjørn Monsen
About Torbjørn Monsen (23 Articles)
Torbjørn Monsen er renholder og medlem av Rødt Bergen.

Som venstreradikal kroppsarbeider er det tre interesser som spesielt opptar meg utenfor arbeidstid: politikk, filosofi og vektløfting. De første to av disse virker generelt ukontroversielle for vår tids venstreside. Uten teori har man ikke særlig store sjanser i klassekampen. Jeg vil imidlertid hevde at teoriens verdi ofte kan overdrives, på bekostning av andre ting som kan være vel så viktige. I min erfaring, kan man tidvis på venstresidens intellektualistiske flanke observere en form for cartesiansk moralisme som i min oppfatning er mer til skade enn til gagn. Man opphøyer det åndelige og kan ha en tendens til å glemme kroppen, som da blir betraktet som status- og pyntegjenstand. Gandhi (og faktisk også Platon) visste bedre.

LES OGSÅ av Torbjørn Monsen: Fornuft og følelser — tilbake til Marx

Siden jeg betrakter undervurderingen av idrett og fysisk fostring som skadelig for den politiske tendensen jeg selv er en del av, og jeg ser det som maktpåliggende å rette opp i denne villfarelsen, bør jeg også ta ansvar for å ta til orde mot denne. Vektløfting er (stort sett) ikke teori, og en god del av dens verdi ligger i nettopp dette. Man trekker andre ressurser fra slike sysler, og andre former for lærdom. Når man likevel skal prøve å forklare hva denne lærdommen består i, er det hensiktsmessig å gripe til en tradisjon med utgangspunkt i subjektiv opplevelse – fenomenologien. Fra Husserl, via Heidegger, til Merleau-Ponty har fenomenologien beveget seg fra en form for cartesiansk opplevelsesvitenskap til undersøkelser av en mer kroppslig subjektivitet forankret i det verdslige. Den sistnevnte formen for fenomenologiske undersøkelser er både nærmere marxismen og mer relevant for mitt eget prosjekt her.

For å kunne si noe om hva man kan få ut av vektløftingen, bør man altså ta utgangspunkt i sporten som rent fenomen. Hva står vi egentlig overfor her? Selv om man begrenser seg til klassisk styrkeløft, er det åpenbart flere forskjellige måter å løfte på. Markløft, knebøy, benkpress og militærpress setter kroppen i ulike relasjoner både til grunnen og til vektstangen og fordrer til dels ulike mentale innstillinger. Til felles har de likevel at de (grovt sett) fokuserer konsentrasjonen til forholdet grunn/ kropp/ vektstang. Slik jeg opplever det blir da også selve livsverdenen konsentrert om dette relativt enkle forholdet i tiden en økt varer, samtidig som man blir flinkere til å se sammenhengen mellom helhet, deler og delenes gjensidige relasjoner. 

I en treningsøkt spiller vektstangen en svært tvetydig rolle. Den er samtidig en partner som du trenger for å fullføre økten, en motstander som du skal bryne deg på, og fortrinnsvis overvinne, og et mål på kroppens mulighetsrom når det gjelder kraftproduksjon. Når man griper stangen preges man av dette forholdet, som er en del av forberedelsen til utførelsen av et løft. I en serie (bestående av et vekslende antall repetisjoner) befinner man seg på grensen av, og prøver å utvide, kroppens mulighetsrom. Det stiller krav til både holdning og teknikk. Man må i større grad enn ofte ellers være bevisst om sin tilstedeværelse som kropp i en fysisk verden. Man blir på den måten mer bevisst seg selv, og ens forhold til en ytre verden som både i idrett og politikk kan forstås som en utfordring og en mulighet til utvikling av selvet. Som grekerne sa: «gnothi seauton» – kjenn deg selv. Løfting reder grunnen til en slik form for innsikt. 

LES OGSÅ: Sviket mot idrettens idealer

Dette er imidlertid ikke alt. En nybegynner i benkpress vil gjerne gjøre den feilen at hen konsentrerer seg for mye om forholdet vektstang/ overkropp og glemmer forholdet underkropp/ grunn. I likhet med andre løft (også i knebøy trenger man en sterk rygg) virker kroppen som et hele og fordrer en grad av koordinasjon som man bare kan tilegne seg gjennom praksis. Overbygningen er selvfølgelig viktig, men hvis man ikke tar innover seg basis er forholdet ufullstendig, og til en viss grad fåfengt. Som marxist tilegner man seg denne innsikten på et teoretisk plan, som vektløfter blir den en del av ens kroppslige væren. Det viktigste med løftingen er slik sett ikke resultater og antall kilogram man kan løfte over hodet (selv om det selvfølgelig er motiverende faktorer), men innstillingen man bygger og holdningen man genererer for møter med hverdagslivet.

Om resultatene ikke er et hovedpoeng, er de likevel viktige som mål. Som løfter vet man omtrent hvor man skal være på tyngdeskalaen og presser på for å komme seg hinsides ens aktuelle nivå. Dette lykkes ikke alltid, og gode og dårlige økter vil medføre respektivt frustrasjoner og triumfer i hverdagen, og selv om man skulle ha en dårlig dag kan man likevel se frem til bedre tider senere. Man biter tennene sammen og lover seg selv fremtidig forbedring, og tallene på vekstskivene gir deg en håndfast, enkel måte å måle denne fremgangen på. Det er realistisk, men kommer ikke gratis. For å si det med Mao: «Feil igjen, feil bedre!» Den innbitte insisteringen på å løfte, hale og skyve stadig tyngre gjenstander utvider på sikt ditt eget mulighetsrom, og gjør deg i stand til å møte stadig tøffere utfordringer. Slik bygger man samtidig både moral og en innstilling til utfordringer av ymist slag som man ikke kan få på samme måte gjennom bøker. En sunn oppbygging av kroppen er samtidig en robust oppbygging av sjelen. «Corpus sanum, mentem sanam».

Hvis man bare forholder seg til bøker og teori, og glemmer ens tilværelse som kropp i en fysisk verden, og kanskje spesielt hvis man aktivt undervurderer denne delen av livet, går man altså glipp av både fysiske og mentale ressurser som man kan tilegne seg gjennom fysisk fostring. I politikken og hverdagslivet, så vel som i vektløftingen, vil man møte gode og onde dager, triumfer og nederlag. Tro det eller ei, men løfting av tunge gjenstander vil gjøre det lettere å riste av seg nederlagene og holde blikket festet mot nye triumfer, som Rødts historiske bryting av sperregrensen. Tunge vekter gjør det lettere å møte tunge dager.

Avslutningsvis: En fascist har vært på trening i dag. Har du?

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned