Fornuft og følelser – tilbake til Marx

Når vi utkjemper klassekampen nedenfra vil borgerskapets premissleverandører si at vi bryter med den rådende fornufts orden. Det må til for å skape en annen verden.

Torbjørn Monsen
About Torbjørn Monsen (20 Articles)
Torbjørn Monsen er renholder og medlem av Rødt Bergen.

Med tanke på senere tids debatter, i avisen Klassekampen og i forbindelse med Human-Etisk Forbunds utfall mot partiet Rødt, er jeg sikrere enn noen gang på at det er riktig å kalle seg selv kommunist. Ikke fordi jeg ikke er klar over skadene diverse regimer har gjort på dette begrepet, og ikke fordi det øyeblikkelig medfører store strategiske fordeler (jeg tror ikke noe på at det nødvendigvis skal være så lurt å være lur), men fordi det fanger inn noe som den etablerte historieforståelsen har lagt lokk på og fordreid. Dette innebærer imidlertid et ansvar hos den radikale venstresiden som bevegelse. Det er behov for en avklaring om hva visse begreper fra den marxistiske tradisjonen faktisk innebærer. 

LES OGSÅ: Kan en fiks idé få klassekampen til å fordufte?

La oss begynne med selve ordet «kommunisme». Etymologisk kommer det av communis, altså «felles». Når det snakkes om sterkere fellesskap er dette altså ganske nært beslektet med kommunismens grunntanke. Begrepet «kommunisme» impliserer en form for holdning og stillingtagen som ikke nødvendigvis impliseres på samme måte i begrepet «sosialisme», som innebærer sosialisering av produksjonsmidlene, men ikke sier noe om sosialiseringen foregår ovenfra eller nedenfra. Samtidig må begrepet «fellesskap» konkretiseres fordi en borgerlig forståelse av fellesskap godt kan bety «videreføring av status quo, hvor alle gjør sin del og kjenner sin plass». Snarere enn et samfunn bygget nedenfra og opp, med utgangspunkt i folk nederst på rangstigen kan det da gjerne handle om en videreføring av et samfunn fundert på øvre middelklasses premisser og hvor proletariatet og prekariatet igjen må nøye seg med smuler fra det rikes bord og strengt tatt heller ikke blir innrømmet så mye medbestemmelse. Bunnsjiktet av folket utestenges fra maktens møterom, og kan tro at det skal være slik fordi de rådende premisser for makt og styring innprentes i selvbevisstheten og medfører en følelse av skam og uverdighet. Dette påvirker sliterens habitus (fremtoning, væremåte), og forsterker gjeldende hierarkier.

Her blir det betimelig å komme nærmere inn på begrepet «proletariatets diktatur», som ser ut til å virke avskrekkende på folk, og ved første øyekast er jo det forståelig. Forstått på feil måte bringer dette tankene til ettparti-stater, og som floskelen går «regimer vi ikke liker å sammenligne oss med» (i motsetning, formodentlig, til monetokratier — pengevelder — vi «liker å sammenligne oss med»). Forstått på den marxistiske måten derimot vil proletariatets diktatur få en helt annen betydning. Karl Marx satte nemlig denne formen for diktatur opp mot borgerskapets diktatur som både på Marx’ tid og nå var den rådende styreformen. Med det menes ikke (gudskjelov) at vi lever i en ettparti-stat med Høyre i førersetet, men at de gjeldende premissene for styringen av samfunnet legges av borgerskapet. De herskende tanker er de herskende klassers tanker. Dette gjør at arbeiderne som utgjør samfunnets infrastruktur (renholdere, bussjåfører, butikkarbeidere, m.m.) vil ha vanskeligere for å komme til orde. 

LES OGSÅ av Torbjørn Monsen: Revolusjonsåret 1917 — i etterpåklokskapens lys

Det er altså ikke sant, som det gjerne hevdes, at det som er relevant hos Marx har gått inn som et slags felleseie, og at resten er historie. Klassekampen Marx beskriver er absolutt aktuell i dag, samtidig som tradisjonen etter ham både har vært gjenstand for intern kritikk og kommet med nye innsikter. Gjennomgående er kritikk av kapital- og maktkonsentrasjon og samfunnsanalyse med utgangspunkt i arbeiderklassens situasjon. Dette er alt annet enn anti-demokratisk, men det er klart det kan virke truende for overklassen og borgerlige premissleverandører. Dette er strengt tatt intet nytt, og den klassebaserte epistemiske maktkampen er eldre enn Marx. 

I boken Abnormal beskriver Michel Foucault konflikten mellom jakobinsk og anti-jakobinsk litteratur i forbindelse med den franske revolusjonen i 1789 (må ikke forveksles med den mer demokratiske februarrevolusjonen i 1848, som inspirerte både Marx og Marcus Thrane). Sympatiene hos de to leirene lå åpenbart hos motstridende lag i befolkningen, og reflekterte frykten disse lagene hadde for hverandre. De revolusjonære massene så med frykt og avsky på suverenens overskridende makt, og kongefamiliens evne til å ta seg til rette (særlig ble Marie-Antoinette ansett som et glupsk rovdyr). Overklassen så med en blanding av forakt og frykt på de rasende masser i samfunnets bunnsjikt som truet med å rive det bestående overende og gjøre vold på maktens representanter. Med Foucaults utgreiinger i bakhodet blir det altså klarere både hvorfor arbeiderklassens krav om medbestemmelse kan tolkes som voldsforherligende barbari og hvorfor problematisering av rådende sannheter er så viktig for praktisk klassekamp. Det er sant at poenget med politikk er å forandre verden, men dette fordrer altså en forståelse av rådende ideologiske prinsipper og forutsetningene for forandring. Teori og praksis må virke sammen. Det samme må fornuft og følelser (den klassiske dikotomien mellom disse er både destruktiv og ulogisk). Som Metallica har påpekt, kan sinne være en konstruktiv kraft, men det må ha en retning. Det blinde raseriet er skadelig. 

Om den grunnleggende klassekampen er eldre enn Marx (som Marx også påpekte), mener jeg at Marx er det beste utgangspunktet for moderne klassekamp i dag, siden han baserte seg på observasjoner relatert til den industrielle revolusjon som har vært så definerende for både utviklingen av produksjonsmåte og klasseforhold frem til våre dager. Han la grunnlaget for en vitenskapelig analyse av klasseforhold og kapitalens funksjonsmåte som fremdeles er høyst aktuell. For å forstå hvordan både ideologi og samfunnsstruktur fungerer i vår tids verden kommer man rett og slett ikke utenom innsiktene Marx brakte til bords. Verdensøkonomien bæres fremdeles på skuldrene av et overarbeidet og underbetalt verdensproletariat, og de gamle koloniene fortsettes å plyndres. Kampen mot den kapitalistiske verdensorden fortsetter å være en dyd av nødvendighet, og den vil fortsette å saboteres av både fagforeningsknusing og borgerlige fantasmer om proletarisk kannibalisme. Når borgerskapets premissleverandører beskylder oss for å bryte med den rådende fornuftens orden vil et rimelig svar, basert på det foregående, stadig være dette: «Vi vet det, men en annen verden er mulig».

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned