En epidemi av pandemier

Illustrasjonsfoto: Creative commons

Vaksineringen går framover, samfunnet åpner, og vi kan etterhvert leve mer normalt. I vår del av verden synes Covid-19-pandemien å gå mot slutten. Vi ser lys i tunnelen, sier helseministeren – men går veien videre gjennom nye tunneler?

Ole-Jacob Christensen
About Ole-Jacob Christensen (11 Articles)
Ole-Jacob Christensen er småbruker og styremedlem i Vestre Slidre Miljøpartiet dei Grøne.

På rekordtid har vi klart å utvikle vaksiner, vi har satt i verk effektive smitteverntiltak og omstilt helsevesenet. Men vi har ikke engang begynt på diskusjonen om hvorfor pandemien oppsto og fikk det omfanget den fikk. Vi vil sikkert ha flere munnbind parat når neste influensa kommer, men langt viktigere er det å endre de mekanismene som ligger bak smittsomme sykdommer. Den prisbelønte journalisten Marie-Monique Robin har intervjuet fremragende forskere inne flere fagfelt for å finne ut hva som gikk galt, og hvordan vi kan unngå at det skjer igjen. I boka La fabrique des pandemies (februar 2021), som hun har skrevet i samarbeid med Serge Morand, parasittolog og helseøkolog ved CIRAD (Det internasjonale senteret for agronomisk forskning og utvikling) og CNRS (Det nasjonale forskningssenteret), advarer hun mot en «epidemi av pandemier» hvis vi stopper ved symptombehandling, og ser bort fra årsakene til at vi får stadig flere «framvoksende infeksjonssykdommer»: avskoging og landbrukets monokulturer (oljepalmer, sojaplantasjer og rapsåkre til «biodrivstoff», ensidige kornområder osv.), industrielt husdyrhold, globalisering (økt transport av mennesker, varer og dyr), samt økende forskjeller mellom rike og fattige.

Biologisk mangfold

Forskerne som Robin intervjuer, er samstemte: Vi må forstå hvordan enkeltarter av dyr, insekter og planter fungerer i økosystemer, og hvordan vi mennesker griper inn og endrer disse systemene. Utviklingen de siste hundre årene har gått mot redusert mangfold og derved destabilisering av økosystemene. Byer, infrastruktur og monokulturer fortrenger både natur (skog, savanner osv.) og mer allsidige jordbrukslandskaper. Antall arter, både lokalt og globalt, blir redusert. Jean-François Guégan, leder for Instituttet for utviklingsforskning ved Universitetet i Montpellier, sier:» Krisen i biologisk mangfold følges av en epidemikrise, som nettopp kommer av sammenbruddet i mangfoldet av dyrearter som spiller en bufferrolle mot spredningen av patogener». Biologisk mangfold skaper det som på fagsprøket heter uttynningsseffekt, smitten vannes ut og skaden begrenses.

Et eksempel er utbredelsen av sykdommen borreliose som smitter gjennom flåttbitt. I USA er hvitbeinte mus en viktig vert for borrelioseførende flått, mens andre verter er kaniner, firfisler, fugler, piggsvin og harer. Disse andre vertene er «ikke-kompetente», det vil si at flått som biter seg fast i disse dyra, ikke vil bringe smitten videre. Når økosystemene bryter sammen og disse dyra blir færre eller blir borte, blir musene igjen som hovedvert, og borreliosen får spre seg raskt.

Matproduksjon
Den samme utviklingen ser vi også inne landbruket. Konkurransen om å produsere billig mat, landenes jordbrukspolitikk, og uniformeringen av matvaner favoriserer dyrking av få vekster, og et fåtall sorter innen hver vekst. Lokale, tilpassete husdyrraser må vike plassen for høyproduktive og sterkt spesialiserte kyr, griser, høner osv. I Norge er den gamle landgrisen for lengst forsvunnet, vi har bare et par tusen kyr igjen av våre gamle storferaser, den allsidige Jærhøna er erstattet av spesialiserte kjøttraser og eggraser osv.

Siden 1960 har antall storfe i verden økt fra 500 millioner til 1,6 milliarder, svin fra 500 millioner til 1,5 milliarder og høns fra 5 milliarder til 20 milliarder. Samtidig er 35% av alle svineraser utryddingstruet, 37% av alle hønseraser og 31% av alle storferaser. Det paradoksale er at en rekke tiltak for økt biosikkerhet i praksis forserer denne utviklingen ved å favorisere innendørs industrielt dyrehold.

Allerede i 1873 bemerket legen Charles Blackley at høysnue nesten ikke forekommer “hos dem som er mest utsatt for pollen, nemlig bøndene”. “Samliv med biologisk mangfold gir en betydelig mindre risiko for utvikling av allergier som høysnue”, skriver Serge Morand, og legger til at det samme er tilfelle for autoimmune sykdommer og astma. Professor (allergolog) ved universitetssykehuset i Helsingfors, Tari Haahtela, bruker begrepet hypotesen om biologisk mangfold om dette fenomenet: “kontakten med et naturlig miljø beriker det menneskelige biom, fremmer immunitær likevekt og beskytter mot allergier og betennelser”. En av hennes kolleger, Tiina Laatikainen har vist hva dette betyr i praksis ved å sammenligne beboere av russisk Karelen (stor grad småbønder) med beboere av finsk Karelen som i langt mindre grad har kontakt med husdyr og upasteuriserte melkeprodukter: “Alt tyder på at dysbiose (manglende balanse i et bakteriesystem) er utgangspunkt, ikke bare for allergier, men også for kroniske betennelsestilstander som Crohns sykdom, diabetes type 1, og selv psykiske lidelser som depresjon.

Dette er bare ett av flere eksempler på at vi prøver å løse ett problem ved å skape et nytt. «Fraværet av mangfold i åkeren er den fremste årsaken til sykdom», sier Christian Lannou, sivilagronom og epidemiolog, leder av avdelingen for plantehelse og miljø ved INRAE (Det nasjonale instituttet for landbruk, mat og miljø).

En omlegging av landbruket er derfor nødvendig hvis vi skal unngå en «epidemi av pandemier». Matproduksjonen må bli mer allsidig, og jordbruket – som resten av samfunnet – må slutte å drive rovdrift på de ressursene vi skal leve av. Det industrialiserte husdyrholdet er i seg selv en smittebombe med tusenvis av dyr samlet på et lite areal, høyt produksjonspress og langtransport av avlsdyr, kjøtt, melk og egg. Dessuten legger det beslag på enorme arealer med sitt fôrbehov, og er hovedårsaken til avskoging (jfr. vår egen import av soja og andre kraftfôringredisenser). Direkte og indirekte fører også denne former for matproduksjon til store klimagassutslipp. Klimaendringer fører i neste omgang til ødeleggelse og endring av økosystemer, vandring av planter og ville dyr samt økt stressnivå og sykdomsmottakelighet i den ville faunaen – osv. osv.

Planetær helse
Alt henger altså sammen med alt, og flere av forskerne som Marie-Monique Robin har intervjuet, argumenterer for begrepene en helse og planetær helse. «Planetær helse betyr helsa til den menneskelige sivilisasjon og de natursystemene som den er avhengig av», heter det i en artikkel i det prestisjetunge medisinske tidsskriftet The Lancet, skrevet av 22 forskere i 2015. Professor Johan Rockstrøm ved miljøinstituttet i Stockholm, konkluderer presist: «En planet er et komplekst, men begrenset system».

UNESCOs biosfæreområder kan være en modell for hva vi bør gjøre. Disse «setter av et ‘sentralt område’ hvor dyr og planter er strengt vernet, deretter en ‘buffersone’ hvor det utvikles ‘økologisk bærekraftige’ aktiviteter, slik som økologisk landbruk, eller utdanning og forskning, og til slutt en ‘overgangssone’ der alle typer aktiviteter som bidrar til økonomisk og sosial velvære for befolkningen er tillatt.

Vi må bedre kommunikasjonen mellom ulike forskningsmiljøer for å forstå dette systemet. Leger, veterinærer, agronomer, biologer, økologer – men også økonomer (ikke minst de!), sosiologer, og humanister etc. må snakke sammen, og se hvordan det som skjer på et område innvirker på de andre (slik det er spirer til bl.a. Innen Global Science Forum i OECD). Samtidig må forskerne kommunisere med allmenheten og økonomiske og politiske beslutningstakere.

Vi må våge å endre på det som truer framtida vår. Rovdriften på naturen. Teknologiske nyvinninger og naturreservater er ikke nok. Menneskene må lære å leve i harmoni med naturen og med hverandre. Vaksineringen har vist oss at «ingen er trygge før alle er trygge». Marie-Monique Robin viser oss at vi mennesker ikke er trygge før også våre medskapninger er trygge.

Og hvis noen skulle tvile: Dette handler om politikk, om kjernen i politikken: vår rovdrift på naturen, veksten i vår økonomiske aktivitet og ulikhet i fordeling av goder og makt.

Tør vi håpe på en diskusjon om dette – i en tid da forskerne teller tellekanter, mediene opplagstall og likerklikk og politikerne synes mer styrt av pr-rådgivere enn fakta? Til syvende og sist er det de beslutningene våre folkevalgte tar, som legger eller ikke legger grunnlaget for nye pandemier.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned