Kan vi slutte å sykeliggjøre barna og heller rette fokus mot et sykt samfunn som er mer opptatt av å finne feil ved enkeltmennesket enn å fremme mestring, glede og tilfredshet over de nære og små ting i livet?
Aftenposten har den siste tida hatt fokus på unge og selvmord. A-magasinet som kom 19. mars fortalte historiene om ni unge som døde i selvmord. Sønnen min Vetle var en av dem. Han ble kun 15 år gammel.
Hensikten med fokuset på unge og selvmord er opplysning, forebygging og å fjerne stigma. Fortsatt idag i 2021 er det knytta mye skam og tabu til selvmord. De fleste som lever såkalt normale og vanlige liv aner ikke at selvmord rammer i alle samfunnslag og at det kan skje brått og uventa. Mange mener også selvmord er en egoistisk handling der forståelsen for smerten til den døde er fraværende. Selvmord er heller ikke en psykisk sykdom, men mer å regne som et symptom. Mange er riktignok deprimerte eller sliter med andre ting. Hvorfor de sliter er det derimot ikke like mye fokus på, men hvordan skal vi da klare å forebygge og ha forutsetninger for en nullvisjon mot selvmord? Spør mer og gjør mer, sies det. Vel og bra det, men må vi vente til folk blir suicidale før vi gjør noe?
Det er på tide å se nærmere på faktorer som fører mennesker inn i en så dyp fortvilelse at døden virker som den eneste muligheten til å unnslippe livssmerten. Etter min mening er det ikke de som dør i selvmord som er syke, det er samfunnet som støter ut de som ikke passer inn i et urealistisk A4-samfunn der det forventes at selv barn tilpasser seg en allerede definert form. For barn og unge er det ekstra vanskelig å leve opp til slike krav. De kan utad virke tilfredse og ha et tilsynelatende godt liv med gode framtidsutsikter.
LES OGSÅ av Kine Larsen: Ikke gjør det værre for syke — gjør det bedre å være i jobb
Så mister vi dem likevel og står forvirra og rådløse tilbake. Sorgen og savnet er bunnløst, og vårt eget liv står også i fare for å ta slutt. Å miste et barn er grusomt uansett, men når det selv «velger» å dø føler man seg ikke bare forlatt, men også mislykka som forelder. Vår oppgave er jo å beskytte barna våre. Vi kjenner også på et voldsomt sinne som både kan være berettiga og irrasjonelt samtidig. Men det er normalt og å være sint er en like akseptabel følelse på lik linje med andre følelser som oppstår når verdens avgrunn åpner seg.
La meg forsøke å forklare litt om hvordan der er å være etterlatt mor.
«Ikke rør meg,» sa jeg til Vetles far da riene kom tettere og kroppen kokte av sinne og smerte. All sjenanse forsvant som dugg for sola. Alt fokus var retta mot å vente på neste rie og at pressriene omsider kunne sette i gang. Tankene kretsa kaotisk i hodet og fortalte meg at det her klarer jeg ikke. Er det mulig å bli så sliten? Det er jo litt seint å angre når ungen er på vei ut selv om jeg neppe er den eneste som midt i fødsel lurer på hva i all verden jeg har begitt meg ut på. Hvordan klarer kvinner å tenke tanken på å få flere barn? Og hvordan orker jordmødre dag etter dag å høre vordende mødre hyle av smerte som sprenger tillatte grenser på desibelskalaen?
Svaret er så enkelt og innlysende når fødselen er over. Da ligger det en perfekt liten baby på brystet som føler våre hjerteslag slik vi har lytta til deres på hver kontroll i ni måneder. Et nytt menneske som vil trenge vår omsorg og beskyttelse resten av livet. Når vi blir eldre og etterhvert gamle har kanskje denne babyen ført slekta videre og gitt nye gleder i livet, som barnebarn man kan få låne.
Men noen ganger overlever man sine barn. Årsakene kan være mange, men å gi slipp klarer vi aldri. De vil være med oss til dagen vi dør og kan følge etter.
LES OGSÅ: Bry deg Erna, ikke bare snakk om det
Mitt eneste barn klarte ikke å leve lenger. Kun 15 vintre gammel så han ingen mening med tilværelsen og øyna ikke håp om bedring. Hvordan kan barn føle på en så stor fortvilelse og smerte før livet knapt har begynt? Og hvorfor klarer vi ikke å redde dem? Mange ber om hjelp direkte, andre sender ut subtile tegn. I ettertid ser vi ofte alt så mye klarere. Og da kommer selvbebreidelsene som nesten tar livet av oss etterlatte foreldre også.
Det er snart tre år siden Vetle døde. Ofte tenker jeg med undring på hvordan jeg har overlevd så lenge uten mitt eneste barn. Er det bare flaks at jeg har blitt redda etter flere selvmordsforsøk? Er det selvoppholdelsesdriften eller frykten for døden?
Det er ikke til å fatte at barn klarer å dø for egen hånd. At døden er mer forlokkende enn livet. Enda vondere blir det hvis man får vite at de hadde tenkt lenge på døden som en utvei. Den langvarige og seige smerten de har holdt ut, helt til dagen det sa stopp og hjertet deres slo et siste slag.
Vetle ble etterlyst da jeg ikke fikk tak i ham. Jeg visste om selvmordstankene hans og hadde vært livredd hver eneste gang han var ute av døra, helt siden han ba om hjelp. For han ba om hjelp! Helt direkte fortalte han om selvmordstankene og meningsløsheten han følte på. Samtidig hadde han satt en dato, en dato han skulle dø. Hvorfor ba han da om hjelp?
Hjelpa kom ikke fram i tide. Å ringe politiet og etterlyse ham kunne heller ikke redda livet hans. Da uroen min ble så sterk at jeg begynte å ringe og tekste var han allerede død. Jeg tror kroppen min følte det. Som om en del av meg brått forsvant. Likevel forsvant ikke håpet før politiet kom med beskjed om at han var funnet død i skogen. Jeg hylte da han pressa seg ut av kroppen min, men da var det etterfulgt av den beste gaven man kan få i livet. Da politimannen satte seg i sofaen ved siden av meg og sa: «Kine, dette er veldig alvorlig!» hylte jeg ut min fortvilelse og satt ikke igjen med en gave. Kun en håpløshet som fortalte meg at jeg måtte følge etter ham. Jeg døde selv om jeg pusta og hjertet slo.
Da gutten min ble født ropte jeg: «ikke rør meg» på grunn av den fysiske smerten. Da han døde, ropte jeg det samme, men kun som et ekko inni meg. Armene som prøvde å holde rundt meg føltes kvelende og ga ingen trøst eller ro. Å få dø var det eneste jeg ville.
Jeg ble innlagt. Vetles bestemor, min mor sørga for det. Hun hadde mista sitt eneste barnebarn og ville ikke miste sitt eldste barn også.
Jeg overlevde.
Nå, tre år senere klarer jeg å smile og le, men det sorte inni meg, tomrommet etter Vetle gjør meg ofte sint på grensa til aggressiv. Sinnet retter seg ikke bare mot meg selv og systemet som ikke klarte å redde ham. Jeg blir også sint på Vetle. Hvorfor reiste han ifra meg på denne måten? Var han ikke glad i meg, og hvorfor sa han ingenting om smerten han bar på da jeg spurte når han kom tilbake fra tur og om vi skulle lage fisk til middag? Svaret jeg fikk var: «ja, kanskje». Det var hans siste ord til meg. Kan man tillate seg å bli sint på et barn som har så vondt at smerten er større enn det klarer å bære aleine?
Ja, man kan det. Det er normalt å bli sint samtidig som sorgen og savnet er mest dominerende. Vi som sitter igjen etter vårt livs verste mareritt veksler mellom gråt, panikk og hverdagslige reaksjoner som vi kan le av eller bli irritert over.
Sorgen opptrer ikke i lineære faser. Den veksler. Fra å befinne seg i det dypeste mørke der tanken om å følge etter er enerverende, klarer man neste dag, time eller minutt, plutselig å se framover. Etterhvert dveler man ikke over tapet som om livet ikke inneholder annet enn sorg. Tida leger ikke alle sår, men sårene blør ikke hele tida.
Men hvordan kan vi unngå å miste stadig flere barn og unge i selvmord? Hva er hensikten med en nullvisjon mot selvmord hvis ikke skole og samfunnet som helhet bidrar til endring? Barndommen blir stadig kortere fordi endel voksne lever i en urokkelig tro på at mindre lek, mer teori og flere tester vil gjøre våre håpefulle til mer vellykka voksne. Finnes det ikke snart nok utredninger og forskning som tilsier at barn trenger lek, tilknytning, omsorg og trygge voksne. Ikke å bli målt på hver minste lille ting de gjør? Kan vi slutte å sykeliggjøre barna og heller rette fokus mot et sykt samfunn som er mer opptatt av å finne feil ved enkeltmennesket enn å fremme mestring, glede og tilfredshet over de nære og små ting i livet?