Kvenfolkets dag

Kvenfolkets flagg.

En forsinket gratulasjon til en av Norges nasjonale minoriteter. Kvener har blitt utsatt for fornorskingspolitikk og assimilering. Framover kan dagen brukes til å bygge trygghet og stolthet.

Henrik Madsen
About Henrik Madsen (4 Articles)
Henrik Madsen er historiestudent, fagforeningsaktivist og Rødt-medlem.

Som mange feiringer man skulle ha hatt, og gratulasjoner man skulle ha sendt en nær venn før midnatt, kommer denne gratulasjonen også dessverre noe sent. 16. mars var det Kvenfolkets dag. Den har offisielt blitt feiret hvert år siden 2014, men også flere ganger før det, på forskjellige dager. Dessverre er ikke jeg den eneste som har vært sent ute med gratulasjon. Dagen ser ut til å ha gått mange partier, organisasjoner, kommuner og offentlige organer hus forbi.

For de som ikke er kjent med det, så er kvener en av Norges fem nasjonale minoriteter. Navnet brukes hovedsakelig om etterkommere av finner som bosatte seg i Nord-Norge og Nord-Sverige på 1500-tallet, men brukes også om finner som senere bosatte seg i Troms, Finnmark, og i områdene rundt Tornedalen og Bottenvika. I Sverige er kven mindre brukt som begrep, og man bruker gjerne heller Tornedaling eller bare finner.

LES OGSÅ: Naturforvaltning som fornorsking — naturgrunnlaget for samisk kutur

Kvenene og tornedalingene har frem til nylig vært en relativt usynlig minoritet, men de siste 20 årene har det skjedd mye spennende. Det har kommet en kvensk folkedrakt basert på klestradisjoner fra Tornedalen, kvensk og meänkieli har blitt anerkjent som minoritetsspråk i Norge og Sverige, og det har blitt laget flagg for kvenene og tornedalingene. I tillegg til et økt samarbeid mellom de norske kvenene og de svenske tornedalingene, holder man nå på med å etablere felles flagg og demonym for folket.

Selv om dette er en festdag, kommer vi dessverre ikke unna undertrykkelsen kvenene og tornedalingene har vært ofre for. På begge sider av grensen hadde man opp til nylig en statlig assimileringspolitikk, som tok sikte på å utrydde alt av språk og kultur som ikke var «norsk». Sammen med samene ble de omtalt som en del av «den finske fare», og sett på som en mindreverdig rase. Det ble foretatt skallemålinger, og man ble omtalt som «mindre vakre». Voksne ble internert i «arbeidsstuer», barn ble satt i internat. På skolen skulle man lære norsk og svensk, og all undervisning ble ført på disse språkene, uavhengig av om barna forstod hva som ble sagt. Greide man ikke å følge med, eller snakket meänkieli eller kvensk i timen eller i friminuttene, risikerte man å få bank av lærerne.

Kunne man ikke norsk, kunne man fra 1902 ikke kjøpe jord. Formelt var det norsk lov frem til 1965. Hetsen og rasismen gjorde at mange begynte å skamme seg over språket og kulturen sin, og «valgte» å ikke føre den videre. Offisielt stanset denne politikken på 1950-tallet, men mye av diskrimineringen fortsatte uformelt både sosialt, i arbeid, og i skolen. Den dag i dag lever mange av stereotypene videre. I Sverige har lederskikkelser fra det nest største partiet uttalt at tornedalinger og jøder ikke er svenske, og på Karolinska Institutet står det fremdeles stjålne skjeletter merket «finner» på utstilling i glassmonter.

LES OGSÅ: Arbeiderbevegelsens rolle i unionsoppløsningen

Frem til for noen få år tilbake var dette noe jeg hadde et noe relativt distansert forhold til, men i senere tid har jeg lært at dette også er en del av min families historie. På svensk side kommer størsteparten av min familie fra et område som heter Erkheikki i Pajala, hvor det i dag bor under 200 mennesker. Dette er et tettsted i det svenske Tornedalen. Familienavnene til mine forfedre var Aumaaho, Soutujärvi og Rantatalo. Frem til min oldemor var meänkieli det vanligste morsmålet. Når jeg blar opp i kirkebøker og folketellinger fra 100 år tilbake, står det merket «finner» i margen på familien min. Nå som jeg vet dette, blir det ekstra ubehagelig å tenke på den behandlingen kvener og andre finske minoriteter har opplevd. Det blir enda verre når jeg får høre at forsvenskningspolitikken skal ha vært enda verre enn den norske, og at ingen i min nære familie lenger snakker det språket som ble snakket i hundrevis av år.

Når det er sagt, så er det fint å få lære mer om historien til tornedalingene og kvenene, og at den er en stor del av min slekts historie. Selv om det er mye trist, så er det også masse flott. Det er masser av vakker kunst og musikk å oppdage – og folkedraktene er noen av de flotteste jeg har sett!

Det ser ut som at ting går riktig vei. I 2018 satt Stortinget ned Sannhets- og forsoningskommisjonen, som skal klarne opp i overgrepene som har blitt gjort mot samer, kvener og andre finske minoriteter på begge sidene av grensen. I tillegg gjør mange en fantastisk innsats for å gjenopplive kulturen og språkene, noe denne dagen er et bevis på. 

Folk som historisk har blitt undertrykt legger ofte en større stolthet i å få feire seg selv og sin nasjon. Det være nordmennene under den danske og svenske stat, de amerikanske urbefolkningene, eller samene og kvenene. Med en ny kunnskap om min arv, kommer en trygghet og stolthet. Nå ser jeg frem til å få feiret dagen på skikkelig vis de kommende årene. 

Hyvin pietty kväninkansanpäivä! Gratulerer med overstått!

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned