Kropotkins praktiske sosialisme

Den russiske filosofen Peter Kropotkin.

100 år etter Kropotkins død har tekstene hans en fornyet aktualitet. De demonstrerer vår kapasitet til å samhandle i revolusjonær praksis i selv de tøffeste og mest undertrykkende situasjoner.

Torvald Sudmann Therkildsen
About Torvald Sudmann Therkildsen (3 Articles)
Torvald Sudmann Therkildsen er politisk filosof med utdanning i europeisk styring fra Masaryk og Utrecht.

Forleden dag var det 100 år siden den store filosofen Peter Kropotkin døde. Begravelsen hans var en parade av svarte og røde flagg, solidariske trosfrender og støttende sosialister fra hele Europa som ønsket å uttrykke sin respekt for den evige anarkisten og hans bidrag til arbeiderkampen verden over. 

I lys av ytterligere restriksjoner, økonomiske tap og politisk uro nå som vi går inn i pandemiens andre år, burde denne dagen markeres med å besøke filosofens tekster, som den dag i dag demonstrerer vår kapasitet til å samhandle i revolusjonær praksis i selv de tøffeste og mest undertrykkende situasjoner.

LES OGSÅ: På tide med en venstrevridd byråkratikritikk

I mars 1889 gikk Peter Kropotkin med på å holde seks foredrag for William Morris’s Socialist Society i Hammersmith, London. Han navnga foredragene “Social Evolution” og utforsket gjennom dem selve grunnmuren til sosialismen. Foredragene ble aldri holdt, men de la grunnlaget for en serie med essay og bøker knyttet til et konsept som han mente var kjernen av det sosialistiske idealet. Kropotkin sa en gang på et møte i Aberdeen at for mange arbeidere som egentlig var tiltrukket av sosialisme fremdeles mente den var upraktisk. Som svar på denne kritikken, formulerte Kropotkin beretningen om en «sosial evolusjon» han skisserte i sin nå mest anerkjente bok: «Mutual Aid: A Factor of Evolution». 

Begrepet «mutual aid», som kanskje best kan oversettes til gjensidig hjelp, skisserte Kropotkin i åtte essays. Den første, “Gjensidig hjelp blant dyr”, ble publisert i 1890 i tidsskriftet The Nineteenth Century. I 1896 hadde Kropotkin fullført de andre. Essayene ble samlet og resulterte i boken som ble utgitt i 1902. Kropotkin fortsatte å utvikle konseptet, særlig i “Anarchism: Its Philosophy and Ideal” (1897), “The State: Its Historic Role” (1898) og “Modern Science and Anarchism” (1912). Omtrent 30 år etter at han hadde startet undersøkelsene, utstedte han sin endelige, ufullstendige uttalelse, som posthumt ble publisert som «Ethics, Origin and Development» (1924).

Leser en disse tekstene i dag, særlig i lys av pandemien og dens negative sider, blir en overrasket over hvor tidløs og vedvarende kampen for frihet har vært. Hvert essay videreutviklet Kropotkins teorier: den moderne europeiske statens undertrykkende karakter; impulsene som driver eksemplarisk atferd; grunnlaget for moralsk handling; rettferdighetsprinsipper, og ikke minst strukturelle mekanismer for å realisere denne rettferdigheten. Den røde tråden som binder disse strengene sammen, var Kropotkins mening om at sosialisme utnyttet en medfødt tendens til å samarbeide felles for alle levende ting. Sosialisme var verken utopistenes godterifjell eller frelsesmannens kake i himmelen. Det var et potensielt alternativ.

LES OGSÅ: Er staten det motsatte av markedet?

Kropotkins argument var at eksisterende disiplinære, utnyttende ordrer hadde institusjonalisert konkurranse og individuell kamp, ​​og presentert feilaktig denne oppførselen som naturlig. Mot dette viste teorien om gjensidig hjelp at det ikke var noe uunngåelig, forhåndsbestemt, mye mindre moralsk eller bra ved disse ordningene. Naturen var plastisk og derfor formbar for krefter som var i stand til å bygge empatiske, libertarianske sosiale systemer.

Gjensidig hjelp støtter seg til flere tolkninger. Dette er delvis fordi Kropotkin teoretiserte det ved å gripe inn i en langvarig debatt om de sosiale og etiske implikasjonene av Charles Darwins «Artenes Opprinnelse». Ved å gjøre dette adopterte han entusiastisk viktorianske tverrfaglige konvensjoner, og leste på tvers av kunst og vitenskap fra zoologi, historie, kunst og nyere disipliner, særlig sosiologi, etnografi og antropologi, som var like mangesidige. Ironisk nok, siden Kropotkin avviste spesialisering, har den syntetiske kvaliteten til begrepet gjensidig hjelp og mutualitet siden gjort det mulig for lærde innen humaniora, naturvitenskap og samfunnsvitenskap å bringe sine spesielle disiplinære perspektiver til videre studier av begrepet.

Gjensidig hjelp har også en svært aktuell relevans nå om dagen. Pandemien har demonstrert nok en gang den enorme forskjellen mellom statlig ansatte, kapitalister og den alminnelige borger, samt hvordan strukturell ulikhet opprettholdes av fundamentalt urettmessige regimer. Dem det går sterkest utover er de som allerede anstrenger seg for å holde seg unna fattigdom. Over hele verden vil mellom 20 til 35 millioner nye mennesker havne i absolutt fattigdom på grunn av viruset. 

Pandemier avslører grunnleggende feil i verdensøkonomien, og understreker hvor nødvendig det er å kjempe for arbeideres rettigheter. Selv om mange i Norge opplever en enorm velstand og rikdom, må ikke dette blinde oss fra vårt ansvar å vise solidaritet med dem som sliter mest. Det vi ser nå er er ikke riktig. Krisesituasjoner som dagens globale pandemi viser oss hvem det er vi har sviktet. Verdens arbeidere fortjener bedre enn dette. 

Men det finnes håp i alt dette. På bare en måned har Mutual Aid UK satt opp over 200 støttegrupper for å dele ut mat til vanskeligstilte grupper i Storbritannia. Det finnes et Google Docs-dokument som lister hundrevis av lignende grupper som spontant over hele verden organiserer seg selv i solidarisk samarbeid for å hjelpe hverandre med mat, helse, medisiner, lufte hunden eller tilby støtte for dem som sliter med psykiske problemer. 

Over hele verden har gater blitt fylt med løfter om samhold. PAME i Hellas holdt god avstand fra hverandre i demonstrasjonstoget. I Libanon kjempet demonstranter for frihet. I Soweto, Sør-Afrika ropte helsearbeidere om rettigheter. Fra Korea til Portugal, fra Pakistan til Tyrkia. Mennesker tok til gatene for å vise hverandre det som kanskje best ble oppsummert av banneret til den tyske handelsforeningen DGB utenfor Brandenburg-porten i Berlin: En er ikke alene i solidaritet. 

Kropotkins vedvarende relevans demonstreres ved den åpenbare sannheten om naturlig, spontan gjensidighet blant mennesker der stater og andre institusjoner svikter. Så lenge det er behov for at vi stiller opp for hverandre, vil den russiske filosofen aldri slutte å være en aktuell skikkelse i arbeiderkampen og veien mot total frihet.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned