Ingen takk til Siv Jensen!

Siv Jensen. Foto: Rune Kongro/Finansdepartementet

Siv Jensen har tatt fra de fattige og gitt til de rike, hun har leda den største krafta for rasisme i Norge i 15 år, hun har skjult overgrep i partiet, og dratt ei norsk regjering ned på et nivå få trodde var mulig. Det finnes ingen grunn til å takke henne for innsatsen.

Joakim Møllersen
About Joakim Møllersen (175 Articles)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

Det finnes ingen grunn til å takke Siv Jensen for hennes innsats i norsk politikk de siste tiårene. Jensen har i 24 år på Stortinget, 15 år som partileder og seks år i regjering vært en av de fremste skikkelsene i organisasjonen som er den største krafta for et mer rasistisk Norge. Sammen med sitt Fremskrittsparti har hun også jobba for ta fra de fattige og gi til de rike, skambelagt syke og uføre, begravd gjentatte beskyldninger om og beviste tilfeller av seksuelle overgrep, og satt svake grupper opp mot hverandre for å bane vei for sine søkkrike sponsorer skamløse berikelse. Man kunne unnet seg en skål for at Jensen tar sin hatt og går, hadde det ikke vært for at det er høyst sannsynlig er Sylvi Listhaug som tar over.

LES OGSÅ: Siv Jensen har fått akutt hokummelsestap — eller så skjuler hun overgrep i FrP for fjerde gang

Med mål om regjeringsmakt
Jensen blei parlamentarisk leder i 2005 og tok over lederskapet av partiet året etter. Hun blei FrPs andre leder etter Carl I. Hagen og fortsatte hans politiske prosjekt. Det blei imidlertid tidlig klart at Jensen hadde et mål i sikte og målet var å komme i regjering. Hun hadde fått hjelp av ei utrensking noen år tidligere av partiets sprøere og mer ytterliggående fløy — representert ved Vidar Kleppe, Øystein Hedstrøm og Jan Simonsen — som gjorde jobben hennes enklere da partiet skulle gjøres så stuereint at de kunne inviteres inn i det gode selskap.

Arbeiderpartiets høyrevridning, kombinert med økende sosiale forskjeller, gjorde at deler av arbeiderklassen befant seg i et politisk limbo utover 1980-tallet. Høyre er og har alltid vært partiet til rikinger eller de som tror de kommer til å bli rike. FrP, i likhet med andre europeiske partier på ytre høyre, klarte å vinne over deler av arbeiderklassen med identitetspolitikk og en svært selektiv elitekritikk. Kulturkrig mot muslimer, den finkulturelle hovedstadsfiffen, politiske eliter og presumptive latsabber (samer, finnmarkinger, aleinemødre, trygdemottakere m.f.) som snylta på ærlige, hardtarbeidende nordmenn blei et alternativ for arbeiderklassevelgere som følte seg svikta av Ap og venstresida. Dette blei tydeligere utover 1990-tallet og da Jens Stoltenbergs første regjering (2000-2001) privatiserte, slapp fri bemanningsbransjen, avfyrte startskuddet for pensjonsranet og innførte markedsmodeller for styring av helsevesenet var det enda flere som fikk opp øynene for at Arbeiderpartiet ikke kunne stoles på for å ivareta deres klasseinteresser. Det var FrP som støtta Bondeviks andre regjering (2001-2005) og kom seg dermed et steg nærmere posisjon. Det blei styrka av at sentrum døde i 2005 da venstresida igjen tok makta samtidig som FrP gjorde et rekordvalg.

Siv Jensens første stortingsvalg som leder styrka partiet ytterligere. 22,9 prosent og 41 representanter til tross beholdt de rødgrønne makta i 2009, men alle skjønte at høyresida i regjering ville være umulig uten FrP som deltaker. Så blei også tilfelle i 2013. FrP gikk tilbake, men Høyre gikk tilstrekkelig fram og Siv Jensen fikk sitt store ønske oppfylt.

LES OGSÅ: Da Siv Jensen mente det var like ille å knytte Anders Behring Breivik til FrP som terroren på Utøya

En rasistisk konspirasjonsteori
I åtte år hadde FrP gjort seg lekre for resten av høyresida, men partiet hadde aldri slutta å være seg sjøl. Carl I. Hagen sørga for at partiet krøyp over ti prosent for første gang i 1987 ved hjelp av Mustafa-brevet. Brevet var etter alle solemerker forfattet av Hagen sjøl. Der populariseres den rasistiske konspirasjonsteorien om at muslimer er kommet til Norge for å ta over landet. Den ekte Mustafa, som naturligvis mottok enorme mengder hets og trusler fra FrPs tilhengere, fikk erstatning av Hagen. Denne rasistløgnen, til forveksling lik antisemittisk propaganda fra mellomkrigstida, blei igjen framsatt av Siv Jensen, men da under navnet snikislamisering. Jensen ville overbevise oss om at Norge var i ferd med å bli islamistisk da skjulte krefter sneik inn en fremmed religion i alle kriker og kroker av samfunnet. Et eksempel på dette var da hun mente Mulla Krekar hadde politisk vern av Stoltenbergs regjering fordi han ikke blei sendt ut av landet. Det er verdt å nevne at han forblei i Norge så lenge FrP satt i regjering.

Denne absurde påstanden er kjerna i det som seinere blei kjent som Eurabia-teorien. Fullstendig ukjent for de fleste i Norge før Anders Behring Breivik lot seg inspirere av den da han tok livet av 77 mennesker 22. juli 2011. Terroristen hadde vært medlem av FrP og Fremskrittspartiets Ungdom i elleve år, noe Jensen mente man slettes ikke kunne nevne.

— Jeg syns det er avskyelig det som har skjedd, men jeg syns det er like avskyelig at enkelte medier forsøker å trekke en kobling mellom denne mannens udåd og Fremskrittspartiet, uttalte Jensen, mens hun bedyret at FrP var blitt et uskyldig offer for terroraksjonen.

Seinere beklaget hun, ikke uttalelsen, men at noen kan ha “oppfattet dette som galt”.

LES OGSÅ: Hvorfor er høyresida så underdanig overfor rikingene?

Temmet i regjering, men bare midlertidig
To år seinere var FrP i regjering. Jensen fikk pepper for begrepet snikislamisering. Hun tok ikke sjølkritikk, men lovte at hun og partiet hennes ikke skulle bruke det mer — et løfte hun ikke kom til å holde.

Utenlandsk media gjorde det norsk media var for feige til å gjøre. De kobla terroristen på Utøya opp mot partiet han hadde vært en del av nesten hele sitt voksne liv. Det gjorde også den sosiologen Alf Gunvald Nilsen da han i The Guardian brukte FrPs inntreden i regjering som eksempel på hvor lite det norske samfunnet egentlig hadde lært av 22. juli. Som for å understreke Nilsens poeng blei det kort tid etter retta en bombetrussel mot instituttet hans ved Universitetet i Bergen. Og som for å understreke medias grenseløse feighet brukte Hilde Sandvik, da i Bergens Tidende, anledningen til et frontalangrep på Nilsen. Kommentatoren syntes å mene at hun og alle andre moderate var ofre da de hadde havna “mellom venstresida, som forfektar å ha moralen på si side – og dei som set fram trugsmål på den andre”, som om de to kan sidestilles.

Sjøl om FrP hadde sine krumspring også tidlig i regjeringsperiode blei de fort grå. Som finansminister måtte Jensen være avmålt og rolig. Det så ut som partiet ville bevise at de ikke var de samme villbassene de hadde vært i opposisjon. Problemet var bare at Høyre så ut til å styre mesteparten av politikken. Noe krydder var det, som Anders Anundsens skattefinansierte propagandavideo, men for det meste førte partiet platt høyrepolitikk og måtte gå tilbake på gamle uttalelser som Sylvi Listhaugs påstand om at landbruket var “kommunisme på norsk”. Lokalvalget i 2015 så FrP under ti prosent, en klar tilbakegang fra 16,3 i 2013. Grep måtte tas. Liv måtte lages.

FrP viser sitt sanne ansikt
Sylvi Listhaug blei fort en joker. Hun fikk sitt helt egne departement for saker som hun bare ville motarbeide da hun blei innvandrings- og integreringsminister i desember 2015. Dette skjedde samtidig som Per Sandberg, han som mente Arbeiderpartiet hadde spilt offer etter 22. juli, blei fiskeriminister. Per Willy Amundsen, mannen som mente Norge trengte “et nytt korstog” i 2011 og holdt fast ved uttalelsen, blei justisminister ett år seinere. Terje Søviknes, ja han Terje Søviknes, blei henta inn som olje- og energiminister.

Apropos Terje Søviknes. De fleste husker skandalen rundt da han først hadde skjenka en 16-år gammel jente full på moderpartiets arrangement for så å ha samleie med henne. Jenta sjøl karakteriserte det som et overgrep. Færre er det som husker at Siv Jensen skjulte saken fra offentligheta, at partiet ba jenta holde kjeft og at Jensen løy gjennom hele prosessen. Det er ikke ulikt Trond Birkedal-saken. I motsetning til Søviknes blei han både etterforska skikkelig, tiltalt og dømt. Han måtte sone for å ha tilegna seg nakenbilder av gutter på internett og ha snikfilma en 19-åring i dusjen som han kjente gjennom FpU. Jensen var klar over anklagene, men holdt det hele skjult og var med på å gi Birkedal viktigere verv og mer tillit i partiet, blant annet som leder for partiets skole- og oppvekstutvalg. I 2013 anmeldte en kvinne i FrP to partikollegaer for voldtekt. Jensen hadde blitt varslet, men valgte å ikke svare henne. Da det blei avslørt at FrPs stortingsrepresemtant Ulf Leirstein hadde sendt porno til en 14-åring i ungdomspartiet kom også en eldre sak om. Jensen påsto da at hun ikke kunne huske om hun hadde hatt et møte om Leirsteins eksplisitte planer om å ha sex med en 15-åring. Det er i strid med forklaringa til en partikamerat og står ikke til troende. Det er langt mer nærliggende å tro at hun har skjult nok en potensiell overgriper av hensyn til partiets ve og vel.

Om noen var i tvil burde man skjønt at skinnet av et mindre uanstendig FrP var et middel heller enn et mål for Siv Jensen. Ved hjelp av flyktningkrisa i 2015 klarte FrP å få valgkampen til å handle om innvandring og FrP kunne bruke skremselspropaganda for å nøre opp om rasisme. Hadde de måttet snakke om egen politikk kunne det gått ille, da verken tobakk, bensin eller sprit hadde blitt billigere. Bomstasjonene blei det flere av og avgiftene økte. Skattelettene kom i hovedsak de aller rikeste til gode. De hadde ministre for fiskeri, helse og landbruk, men førte for de meste Høyres politikk. Det var bare på innvandringsfeltet de kunne vise til resultater.

LES OGSÅ: Så lite bryr regjeringa seg om ytringsfrihet

Etter valget
Mens Erna Solberg fortsatte med å snakke så lite om politikk som overhode mulig starta FrP brann etter brann for å avlede oppmerksomheta fra regjeringa faktisk foretok seg. Fra at vi hadde levd med fire års angrep på de svakeste, på fellesskapet, på et anstendig arbeidsliv mens regjeringas rike sponsorer kunne le hele veien til banken. FrP kara seg opp til 15,2 prosent og det blåblå prosjektet redda seg med hårfin margin.

Men syriske flyktninger kan ikke dominere mediebildet til evig tid. PR-dronninga Sylvi Listhaug blei derfor forfremma og fikk utvida ansvar da hun tok over justisministerposten. Fullstendig hekta på facebook-likes gikk Listhaug av hengslene da hun beskyldte Arbeiderpartiet for å bry seg mer om terroristers rettigheter enn nasjonens sikkerhet. Det følger i en rekke lignende uttalelser fra partiet, men slikt høver seg ikke for en justisminister Som den gode FrPeren hun er mestrer naturligvis også Listhaug den edle kunsten å si unnskyld uten egentlig å beklage noe som helst. Opposisjonen på Stortinget, leda an av Rødts Bjørnar Moxnes, beit imidlertid ikke på og Listhaug trakk seg for å slippe ydmykelsen å bli kasta av et mistillitsvotum.

Jensen måtte igjen gjøre omrokkeringer og med Erna Solbergs velsignelse fikk vi norgeshistoriens første voldsdømte justisminister i Per Sandberg. Mens deler av grunnplanet i partiet ville ha det ubehøvla inn i regjering blei det stadig klarere hvor lite egna dette segmentet av partiet var til å inneha ministerposter. Da man til slutt kapitulerte ved å hente nok enn lobbyist fra First House inn som justisminister var det mange som mente at skandalenes tid var over i FrPs justisdepartement. Så viste det seg at et smalt teaterstykke skulle få det til å tippe over for noen og enhver. Tor Mikkel Waras samboer, Laila Bertheussen, starta et rabalder uten like etter at hennes mann med flere hadde blitt kritisert av teaterkunstnerne. Norsk media viste seg på ny som servile overfor makta og lite omsorgsfulle overfor både ytringsfrihet og den frie kunsten. I stedet for å se forestillinga og skrive om dens faktiske innhold gjentok de løgner skapt av ytre høyres propagandaapparat. Erna Solberg gikk langt i å forhåndsdømme kunstnerne i å ha skyld i angrep på justisministerens bolig og kjøretøy. Men det hele viste seg å være nok et Mustafa-brev. Det var Bertheussen som hadde tagga ned huset, tent på bilen og sannsynligvis sendt trusselbrev til Ingvild Smines Tybring-Gjedde og Christian Tybring-Gjedde. Hun forsøkte å legge skylda på antifascister og innvandrere. Det var fryktelig mye oppstyr så lenge FrP kunne sette seg sjøl i den yndede offerrollen. Det har vært stille som i grava etter at det blei klart hva som egentlig skjedde.

LES OGSÅ: Sylvi Listhaugs horror show

PR-dronninga
Sylvi Listhaug skifter ministerpost som andre skifter truse. Det tok ikke lang tid før hun var tilgitt for sin blemme og et år etter at hun måtte gå i skam var hun tilbake som helse- og omsorgsminister. Denne gangen fungerte hun ikke som et ess i ermet. Det var mer et siste desperasjonstrekk da Siv Jensen hadde spilt alle sine gode kort og var dømt til tape uansett hva hun foretok seg. Hun satt et drøyt halvår i posten for hun blei olje- og energiminister. Der prøvde hun å gjøre oljeproduksjon om til identitetspolitikk, men det tok bare en måned før FrP gikk ut av regjering.

Siv Jensen har alltid tilhørt den liberalistiske fløya av FrP, men i sin kynisme har hun aldri skydd unna å bruke rasisme som politisk våpen. Som da hun ville kaste alle utenlandske romfolk ut av Norge og nekte alle romfolk adgang til Norge. En slags jødeparagraf. Dette fortsatte mens partiet satt i regjering hvor de ville forby tigging. De fikk resten av høyresida med seg på at den enkelte kommune kunne innføre et slikt tiltak. I et av sine siste krampetrekk i regjering gjeninnførte Jensen bruken av snikislamisering. Dette var etter at hun med glød i øynene hadde brølt fra FrPs landmøtes talerstol at hun og partikameratene skulle “dundre ut og knuse disse jævla sosialistene”.

Vel ute av regjering har nok et Mustafa-brev dukket opp. Partikollega Christian Tybring-Gjedde har brukt en lang løgn av ei “bekymringsmelding” i forbindelse med utkastingen av en barnefamilie fra ei kommunal bolig på Tøyen i Oslo. Løgner spredd om både den utkastede barnefaren og hans behjelpelige nabo har ført til trusler og hets en masse. Gjedde ser naturligvis ingen grunn til å beklage og partileder Jensen ser ingen grunn til å reagere. Slike løgner en partiets modus operandi, med eller uten Jensen.

Enda mer identitetspolitikk
Det har nylig vært utrenskninger av “nasjonalkonservative” elementer fra lokallagene i Oslo og Bergen FrP. Sannsynligvis som et ledd i en planlagt avgang var det Sylvi Listhaug som måtte fronte utkastinga av sine egne. Listhaug måtte svekke sin egen fløy og utpekinga av Ketil Solvik-Olsen gjøres for at dette tospannet kan gi en slags balanse.

Mer enn en politiker er Listhaug PR-aktør og mediemanipulator. Hun har utretta svært lite som politiker, men vært en mester når det kommer til å få oppmerksomhet mot sin egen person og de sakene hun ønsker. Bakgrunnen hennes som lobbyist fra First House passer fint inn i en slikt bilde.

Jo lengre FrP satt i regjering jo klarere blei det at de hadde for få strenger å spille på. Innvandring var det eneste de virkelig satt igjen med. Den nye lederduoen, som sannsynligvis vil ta over etter høstens valg, vil se på hvordan de skal utvide repertoaret. FrP er fremdeles avhengig av et grunnfjell av arbeiderklassevelgere om de skal komme opp på gamle høyder. De har et troverdighetsproblem etter å ha kasta penger etter rikfolk i over seks år. Vi har sett konturene av hvordan dette kan se ut med norsk flagg, hjelm på hodet og oljeplattform. Det passer fint inn når FrP vil gjøre også miljø- og klimapolitikk om til identitetspolitikk, noe Senterpartiet også har fått ferten av. Det er sannsynlig at vi vil se et FrP som opportunistisk utnytter kritikk av EU og EØS når de antakeligvis blir å finne i opposisjon etter valget. De vil fortsette å bruke de sosiale problemene de sjøl har vært med på å skape for å sette folk opp mot hverandre, da de later som om det ikke har med arbeid og fattigdom å gjøre, men at det heller er et spørsmål om moral og etnisitet. Det kan komme en ny krig, en flyktningkrise, en ny mulighet for FrP til å spre hat mot nyankomne.

På venstresida skal vi alltid være kompromissløse antirasister, men har vi lært noe av de siste årene må det være at vi skal være det på egne premisser, ikke på Sylvi Listhaugs. Den beste kontringa på en rasistisk identitetspolitikk er ekte samhold skapt gjennom et arbeidsliv, en velferd og ren økonomisk politikk som tar vare på alle. Og så skaper vi likeverd ut i fra det.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned