Harald Eia, klassekamp og kapitalisme – om hvorfor det er godt i Norge

Harald Eia, røde faner, en vekstgraf og det norske flagg. Foto: Bjarne Thune (Bildet er kutta og illustrasjoner er lagt til). Publisert under lisens (CC BY-SA 3.0)

Det er klassekamp og revolusjonære krav som har gitt relativt like samfunn, sjøl under kapitalismen. Ikke lure løsninger og moderasjon, slik Harald Eia synes å mene.

Joakim Møllersen
About Joakim Møllersen (174 Articles)
Joakim Møllersen er redaktør for Radikal Portal.

5. januar skriver økonom og seniorforsker ved Frischsenteret, Eric Nævdal, i Klassekampen om hvordan økonomien i Norge og andre vestlige land har vokst langt mindre de siste 40 årene enn hva som var tilfelle de 40 foregående. Han sier at dette er noe vi må bli vant til og at vi ikke bør narre oss sjøl til å tro at det finnes noen politiske løsninger for å komme på gamle nivåer.

«Veksten bremser opp, og veksten i de rikestes formuer er frikoblet fra den realøkonomiske utvikling. Dette er to forskjellige prosesser som best forstås separat,» skriver han. Hvorfor disse utviklingene ikke bør sees i sammenheng gir han ingen god forklaring på. Det skal imidlertid jeg gjøre, men med forståelsen av at de absolutt må analyseres sammenheng, både med hverandre og produksjonssystemet som setter de viktigste forutsetningene for deres utvikling. 

LES OGSÅ av Joakim Møllersen om kapitalisme: Ekspander eller dø

Fordelingens harmoni
Nævdal har helt rett i at kaka ikke vil vokse som den gjorde i de spesielle tiårene etter andre verdenskrig og inntar utvilsomt et sympatisk ståsted når han ber oss innse dette og skape ei framtid basert på at «vi må lære oss selv og våre barn at et harmonisk samfunn er bygget på å dele rettferdig.»

Teksten ble først publisert i Klassekampen 9. februar.

Advarende maler han opp et scenario hvor ulikheta fortsetter å vokse, «Klassekamp blir den nye olja, og hele den norske modellen rakner.» For å illustrere dette forteller han om NHOs strategi for styrking av næringslivet, som under forutsetninga av lav vekst utvilsomt vil føre til økende forskjeller. 

Bildet av at klassekamp i liten grad eksisterer i dagens Norge er i tråd med inntrykket gitt av LO-topper og ledelsen i et stadig mindre populært Arbeiderparti. Andre deler av fagbevegelsen vil nok være uenige, for eksempel Heismontørenes Forening som nylig gikk vinnende ut av en konflikt med Schindler etter at bedrifta sparka to tillitsvalgte. Vi kommer tilbake til klassekampens betydning. 

LES OGSÅ: Civitas trangsynte forsvar for kapitalismen: Tilbake til fortida eller fast i nåtida

Det er lurt å være lur
Først skal vi nemlig en svipptur innom Harald Eia som sammen med sin faste makker, Ole-Martin Ihle, ser ut til å ha en lignende forståelse for klassekamp og hvordan man skaper et godt samfunn. Som en reaksjon på at boka deres fikk en heller kjølig mottakelse av Jonas Bals i Bokmagasinet spør de retorisk om vi trenger kapitalismekritikk (12. januar). I svaret til seg sjøl heter det at de håper «fagforeninger i andre land en dag blir like mektige og samkjørte som de norske, så de slipper å kaste bort tiden på de maktesløses ineffektive syssel: kapitalismekritikk». 

Bevisene på dette finner vi i Latin-Amerika og Norge. Det er nemlig mange marxister der borte, særlig i fagbevegelsen, og få her hjemme. Vi er rike, de er fattige og i Norge er det langt mindre sosial ulikhet. Kanskje kunne Colombia vært Latin-Amerikas Sverige om bare de organiserte arbeiderne hadde moderert seg? 

I tilsvaret til Bals, samt andre tekster og TV-programmer er Eia og Ihles budskap at det er lurt å være lur og nå skal de fortelle oss hvordan det gjøres. I Norge har vi det godt så derfor må det vel være lurt å gjøre sånn som oss. Jeg skal ikke underslå at det har blitt gjort noen lure grep her til lands, men jeg vil påstå at det er årsaker som er langt viktigere for å forstå hvorfor vi har det såpass behagelig. Her skal jeg holde meg til den jeg mener er desidert viktigst: maktforholdet mellom arbeid og kapital. 

Kamp, ikke moderasjon
Det nordiske modellen, med sentral lønnsdannelse, sterke fagforeninger organisert under landsorganisasjoner, relativt flatt lønnsnivå med et høyt gulv og solide velferdsstater, er resultat av revolusjonære krav, ikke at arbeiderbevegelsen «respekterer kapitalismens logikk». Åttetimersdagen spredtes i Vesten som følge av den russiske revolusjon og frykten for at om ikke arbeiderne fikk noe, så ville de ta alt. I 1918 sikra arbeidere i Notodden kortere arbeidsdag med våpen i hand. I 1919 kom den til resten av Norge sammen med loven om arbeidervern, i dag kalt arbeidsmiljøloven. Hovedavtalen av 1935 kom mens kimen til revolusjon fremdeles spiret. LO ga opp kampen for styringsretten og slik frasa organisasjonen seg formelt sine revolusjonære etterstrebelser. For eiersida var dette viktig, ikke fordi det så flott ut på papiret, men fordi de faktisk var redde for å bli jaga fra sine egne produksjonslokaler. Til gjengjeld fikk fagbevegelsen rett til å eksistere og organisere med mer. 

Mye har skjedd sia den gang. En fantastisk økonomisk vekst etter andre verdenskrig gjorde at den hardt tilkjempa makta til norsk arbeiderbevegelse ga arbeiderklassen ei forbedring av levekår de neppe hadde drømt om. Sjøl om Arbeiderpartiet allerede hadde begynt å gli mot høyre var det klart at staten i all hovedsak skulle ha kontroll over ressursene og produksjonen da man fant olje i norsk farvann. Dette sikra Norge en fortsatt høy vekst mens den flata ut i mange andre europeiske land. 

Da radikalismen og glapp og ulikheta vokste
Da Jens Stoltenberg kom til makta i 2000 var den nyliberalistiske vendinga til Arbeiderpartiet komplett. Dessverre var også fagbevegelsen ramma og LO ga tommelen opp til privatisering av Statoil, pensjonsreform, frislipp av vikarbyråer og new public management i helsevesenet. Disse reformene og andre privatiseringer Stoltenberg kasta landet inn i bidro alle til økende ulikhet, men ser ut til å ha passert fordi man litt etter litt har gått bort fra den radikalismen som ga oss gode dager under kapitalismens gullalder og enda litt lenger. Det er ikke bare ledelsen som har gått til høyre, men de radikale foreningene og fraksjonene har blitt færre og svakere. Vi har fått en arbeiderbevegelse som i større grad «respekterer kapitalismens logikk» og er «opptatt av at bedrifter skal gå med overskudd», for å si det med Eia og Ihles ord. At det har økt kløftene mellom de som har mye og lite er én ting, men det har også svekket arbeiderbevegelsens egen makt.

Årtusenskiftet er også utgangspunktet Nævdal velger når han skal vise oss både den nye vekstnormalen og den økende ulikheta. Børsen — som er et bilde på kapitalens tilstand — går langt bedre enn den beskjedne gjennomsnittsveksten på 0,6 prosent per år. Det Nævdal beskriver i Norge fra år 2000 er langt på vei det samme som Thomas Piketty viser at er tilfelle gjennom hele kapitalismens historie i Kapitalen i det 21. århundre. Det finnes noen unntak hvor den nevnte etterkrigsperioden ligger nærmest i tid. Også den franske økonomen mener denne perioden er prega av ei eventyrlig vekst vi ikke kan forvente å se igjen. Piketty påpeker imidlertid at den høye veksten ga mulighet for at kapitalen kunne få ei avkastning den var fornøyd med samtidig som at arbeiderklassens lønninger blei stadig større.

Kapitalismens lov og økonomifagets blindsone
Bokas hovedtese er at kapitalavkastninga er høyere enn den økonomiske veksten, eller r > g, som han skriver det. Dette er ikke bare en tendens, det er en lov: kapitalismens andre lov. Da inntekt i en økonomi fordeles mellom kapitalinntekt og arbeidsinntekt følger det at om kapitalavkastinga er større en den økonomiske veksten vil arbeidsinntektens andel av økonomien minke. Da man — som Piketty utførlig forklarer — må være ganske rik for å leve på kapitalinntekter, skjønner vi at kapitalismens andre lov fører til økende ulikheter. 

Etter utgivelsen av Kapitalen i det 21. århundre fulgte det en omfattende debatt og til den dag i dag er jeg fremdeles overraska over at kapitalismens andre lov knapt blei kritisert, men derimot akseptert. Den slår jo fast at kapitalismen i sin natur fører til større sosial ulikhet og Piketty argumenterer boka gjennom med at økende ulikhet ikke er bærekraftig da det vil føre til undertrykkelse og vold, og kanskje systemets bråe avslutning i form av revolusjon. Grunnen til aksepten er kanskje at han i siste del av boka — som han sjøl innrømmer er den svakeste — skisserer ei løsning, og det er skattlegging av de rikeste. 

Mens Nævdal ser ut til å tro at vi kan fordele oss til harmoni i kapitalismen er det samme tilfelle hos Piketty, om enn mer halvhjerta. For hvis alt som skal til for å oppheve en systemlov er å justere noen skatter, da er det ingen lov det er snakk om. Svaret ligger nok heller i at Piketty er en skarpere observator enn analytiker, og bedre til å framstille nyskapende statistiske sammenhenger enn å gi politiske løsninger for hvordan grafene hans kan snu. Dette har han til felles med mange økonomer.

Det er heller ikke så snodig at en økonom hopper bukk over kapitalismens grunnleggende lover når han skal legge fram hvordan vi best bør manøvrere innafor systemets rammer. Slikt lærer man nemlig ikke om man tar en mastergrad i samfunnsøkonomi i Norge. Man lærer ikke en gang hva kapitalisme er. 

Hadde man lært det ville man neppe implisert at kapitalen kan ta til takke med ei avkastning lik de 0,6 prosentene vi har hatt i årlig vekst de siste 20 årene. For på sikt kan de ikke få noe mer om vi skal stanse veksten i ulikhet. Skal vi minke forskjellene må de akseptere enda mindre. Det er en aksept som kun kan komme gjennom tvang. 

LES OGSÅ: USA og Latin-Amerika: Det gode eksempels trussel

Når avkastninga uteblir
Erfaringa fra andre land hvor myndighetene har innskrenka profittmulighetene er i det aller minste at investeringene har uteblitt med påfølgende uønska konsekvenser for produksjon og dermed også den generelle økonomien og arbeidsløsheta (f.eks. i Frankrike under Francois Mitterrand). Andre steder har vi sett at kapitalkrefter har brukt sin makt for å få i stand regimeskifte, gjerne ved bruk av vold (f.eks. i nesten alle land i Latin-Amerika). 

Skal villdyret temmes er det helt sikkert at det ikke vil skje uten motstand. Jeg tilhører den politiske fløya som ikke tror det kan temmes og uansett ønsker å se dets endelikt.

Det er ikke lett å se sporene av det i dag, men Karl Marx anses faktisk for å være en av de klassiske økonomene. I Harald Eias sosiologifag er han også en av klassikerne, men der er han langt viktigere. 

«Hele samfunnets historie fram til nå er historien om klassekamper», skriver han sammen med Friedrich Engels i første linje, i første kapittel, i Det kommunistiske manifest. 

Når Nævdal sier NHO vil betale mindre skatt, gjøre større innhogg i naturen, redusere arbeidskraftskostnader og ta over oppgaver fra det offentlige (privatisering) er det eiernes klassekamp han forteller oss om. De over nevnte heismontørene står langt bedre stilt enn de fleste av sine kollegaer i Europa, dette er basert på aksjonsvilje og sterk organisering. Dette gjør rett og slett at arbeidermakta deres gjentatte ganger har kunnet tøyle kapitalen. Dette er også klassekamp. Den kommer ikke av deres ønske om overskudd for bedriftene, men derimot av kapitalismekritikk. Det har vist seg å være alt annet enn «de maktesløses ineffektive syssel», men har derimot fremma heismontørenes sjølbestemmelse og styrka hele fagbevegelsen i Norge.

Hvilken side står du på?
Men kanskje kan kapitalismen holdes i band. Kanskje bommer både Marx, Engels og jeg når vi hevder det motsatte. Det vi ikke bommer på er at eier og arbeider står i et motsetningsforhold til hverandre. Ei krone mer i lønn gir ei krone mindre i profitt og vice versa. Motsetningsforholdet, men også deres gjensidige avhengighet, baserer seg på partenes klassetilhørighet. Hvor mye som går til lønn og hvor mye som går til profitt bestemmes i stor grad av styrkeforholdene mellom de to klassene. Styrkeforholdet avhenger av hvordan det går i kampen, og kampen den er kontinuerlig. 

Man trenger ikke være spesielt radikal for å skjønne dette, ei heller for å kjempe på arbeidernes side. Dessverre er det slik i dag at forståelse for klassekamp i all hovedsak holdes i live blant oss som bedriver kapitalismekritikk. 

Fagforeningsveteran og samfunnsdebattant Asbjørn Wahl sier at det ikke finnes noe klassekompromiss uten klassekamp. Når vi i dag ser at det historiske kompromisset er i ferd med å forvitre er det fordi vi i alt for stor grad overlater denne kampen til NHO med venner. De kjemper, mens vi peker på en avtale som alltid har hatt vår styrke og kampvilje som forutsetning, i stedet for å kjempe tilbake. 

Om man vil stagge ulikheten, tøyle kapitalismen eller erstatte den med noe annet bør man innse at man står på samme side i klassekampen.

En lettere redigert versjon av teksten ble først publisert i Klassekampen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned