Demningen og bristepunktet – norsk vannkraft og EUs energiunion

Storvassdammen mellom Rogaland og Agder er Norges største demning. Foto: Martin NH/Wikimedia under lisens (CC BY-SA 3.0)

23 døde anleggsarbeidere er del av den kollektive innsatsen og prisen lagt ned i den norske vannkraftutbyggingen og er med å skape forestillingen om at 'krafta er vår'. EUs reindyrkede markedslogikk står i sterk kontrast til dette og i neste stortingsperiode vil det avgjøres om den fjerde energipakken ytterligere underlegger oss Brussel eller om Stortinget sier nok er nok!

Idar Helle
About Idar Helle (8 Articles)
Idar Helle er historiker med norsk og europeisk arbeidsliv som spesialfelt. Han jobber som utreder i De Facto - Kunnskapssenter for fagorganiserte.

Langt inne mot nordøst i Ryfylkeheiene, 1055 meter over havet, ligger Storvassdammen. Den er en steinfyllingsdam som er med på å demme opp det veldige Blåsjø-magasinet mellom Rogaland og Agder. På det høyeste er demningen 90 meter høy, damkronen på toppen 1400 meter lang. Med et
volum på 9,7 millioner kubikkmeter steinmasse og betong er den landets største.

Hjemfylket mitt Rogaland var det landskapsområdet som fikk de største naturinngrepene knyttet til vannkraftutbyggingen i Norge. Fra jeg var liten husker jeg familiefortellingene og fotoene i svarthvitt fra turistforeningshyttene som forsvant, om mytiske Undeknut og Lysebu som fant sitt Atlantis under mektige Blåsjø. Alt dette var en del av Ulla-Førreverkene, det største kraftanlegget i Nord-Europa, bygget ut i 14 lange år og med opptil 1500 anleggsarbeidere i sving mellom 1974 og 1988.

LES OGSÅ av Idar Helle: EU i stormens øye

Den norske vannkraftutbyggingen var bærebjelken i den sosialdemokratiske etterkrigsstatens store løfte om strøm og varme i husene, om industrireising som skulle gi velstand og offentlig velferd. Prisen å betale var de mange naturinngrepene og de lange anleggsperiodene som kostet mye, noen ganger altfor mye. Utbyggingen av Tokke-anlegget i Vest-Telemark kostet 23 anleggsarbeidere livet i årene 1956-72. «De omkom under ras, de ble drept i sprengningsulykker, de druknet, eller ble klemt til døde under borebukker og tunge anleggsmaskiner», skrev forbundsbladet Arbeidsmanden. Minnesteinen over de 23 ble etter lang tids vente reist i Dalen våren 1978.

Det var et kollektivt mål og en underliggende samfunnskontrakt om betydelige ofre til fellesskapets beste som lå til grunn for kraftutbyggingen. El-krafta var ingen vare det skulle tjenes mest mulig penger på. For denne viktigste av alle innsatsfaktorer gjaldt det tvert imot å holde kostnadene lavest mulig. Slik er det fortsatt for smelteverkene og metallindustrien som bruker nær en tredel av all norskprodusert kraft. Erfaringene med utbygging, forsakelser og muligheter som satsingen på vannkraft har brakt med seg, til industrien og hos folk flest en generasjon og to tilbake, har skapt en sterk felles forestilling om at ‘krafta er vår’.

Kontrasten mellom dette historiske tilbakeblikket, og formål og virkemidler som ligger til grunn for oppbyggingen av EUs energiunion, er enorm. Hovedmålet med energiunionen, som Norge tilsluttes gjennom EØS, er at strømmen skal flyte fritt i et samlet europeisk hovednett. EU-kommisjonen og energibyrået Acer sørger for dette ved å legge til rette for nye strømkabler og mellomlandsforbindelser. EU utvikler også et kraftfullt regelverk for å sikre at strømmen fordeles ut fra reine markedsbetingelser. Å se bort fra reindyrkede markedshensyn, for eksempel ved å åpne for lokal elektrisk kraft levert med lav produksjonspris til den kraftintensive industrien, bryter fundamentalt med hva EUs energiunion og frie flyt står for. I stedet skal en tilpasse seg en energiunion som for Norges del med nødvendighet vil innebære at overskuddet av elektrisk kraft i strømnettet gradvis forsvinner ut av landet. På veien ut blir til vannkraften omgjort fra innsatsfaktor til superprofitt for norske og utenlandske energileverandører.

LES OGSÅ: Kampen mot NorthConnect

EUs energiunion er resultatet av uhyre nitid unionslovgivning over mange år. Etter å ha ligget klar fra Brussels side i årevis, kom energipakke 3 kom opp til behandling i Stortinget våren 2018. Den inneholdt den eksplosive Acer-forordningen, der embetsverket i EUs energibyrå i Ljubljana (Slovenia) fikk tildelt en viss overnasjonal makt over strømkabler, mellomlandsforbindelser og flaskehalsinntekter i det norske kraftmarkedet. Reaksjonene da dette begynte å bli kjent var usedvanlig sterke, og utløste alvorlig husbråk innad i Arbeiderpartiet. Ledelsen og stortingsgruppa endte med å støtte opprettingen av Acer og energipakken. To og et halvt år etter dette har partiet ennå ikke kommet seg opp på hesten og oppover på meningsmålingene.

I løpet av de neste årene kommer EUs siste energipakke, den fjerde i rekken, til Norge og Stortinget som del av EØS-avtalen. Denne pakken er enda mer omfattende enn den forrige. Pakke 4 inneholder i alt fire forordninger og fire direktiver som enten er nye eller reviderte versjoner av de som allerede eksisterer. Blant disse er en revidert og utvidet Acer-forordning. Her skal Acer få økt myndighet til å fastsette retningslinjer for hvordan kapasiteten i kraftkablene skal fordeles, hvordan inntektene skal brukes, og til å treffe avgjørelser i saker hvor medlemsstatene i EU og EØS ikke er enige.

På sett og vis er EUs energiunion en imponerende politisk-juridisk konstruksjon. Dette er føderal maktutfoldelse og imperiebygging på avansert nivå, og antakelig noe av det mer storslåtte i unionsarkitekturen siden Jean Monnet og kull- og stålunionen. Men fra et norsk samfunnsperspektiv er det vanskelig å finne et unionsprosjekt som står fjernere både når det gjelder mål og metode.

LES OGSÅ: Det norske sosialdemokratiet — fra revolusjonær bevegelse til kapitalisme med et menneskelig ansikt

Energiunionens mål om maksimal markedsinnretning bryter med at elektrisk kraft bør være en samfunnsmessig innsatsfaktor her i landet. Demokratiet som beslutningsmetode skyves til side ved at embetsverk i EU-kommisjonen, Acer og den norske reguleringsmyndigheten RME får makt over politiske beslutninger til Stortinget og folkevalgte organer. Norges suverenitet over et helt avgjørende politikkområde for å utvikle fornybar energi, industri og samfunn er i ferd med å bli satt på spill.

Før eller siden kommer det til å bli et avgjørende oppgjør om dette sakskomplekset, mest sannsynlig i det nye Stortinget som skal velges neste høst. Enten fortsetter ferden mot full oppgivelse av nasjonal styring og kontroll på et så sentralt område som vannkraften og energipolitikken. Eller så sier Stortinget nok er nok og tar tilbake suvereniteten som er oppgitt til Acer og energiunionen gjennom EØS-avtalen. Det er like før solsnu nå, også langt der inne på høyfjellet over Storvassdammen.

Teksten ble først publisert i Klassekampen.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned