Oljefondet gjør seg klar til å bli en av verdens største vindkraftkapitalister

Nicolai Tangen og sjef for Norges bank Øystein Olsen (t.h.). Stillbilde fra videooverføring av pressekonferanse fra Norges Bank 28. mai.

Vel så interessant som ansettelsen av finansakrobaten Nicolai Tangen som leder av oljefondet er planene til avtroppende leder Yngve Slyngstad: Å sørge for at oljefondet skal tjene penger på verdens strømforbruk.

Morten Johansen
Om Morten Johansen (31 artikler)
Morten Johansen er lønnsarbeider.

For den som har, til ham skal det bli gitt, og han skal ha overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt endog det han har. Matteus 13:12. 

For en kapitaleksportør av Norges kaliber har det blitt vanskelig å finne nok objekter å investere i. Avtroppende leder for fondet, Yngve Slyngstad, forteller i et intervju med E24-podden fra desember i fjor at fondet har som mål å eie én prosent av alt. Fondet eier allerede halvannen prosent av verdens børsnoterte aksjer. Norges bank har derfor i flere år bedt finansdepartementet om å få investere i nye, såkalt unoterte objekter.

Å eie én prosent av alt høres kanskje lite ut, men Norges 5,4 millioner innbyggere utgjør ikke mer enn ca. 0,07 % av verdens befolkning. Oljefondets mål er altså å eie 14 ganger mer enn det Norges folketall tilsier. Til sammenlikning: Befolkningen i USA, Frankrike, Storbritannia og Japan er på litt i underkant av 600 millioner til sammen. Dersom fond i disse landene hadde eid 14 ganger så mye som befolkningstallene tilsa, hadde de eid alt i hele verden. Alle kan ikke eie 14 ganger for mye, på likt. Så for at oljefondet skal nå sitt mål, må andre med nødvendighet eie mindre enn det befolkningstallet deres tilsier. 

https://www.flickr.com/photos/norgesbank/4638138621/
Avtroppende sjef for Oljefondet, Yngve Slyngstad, har lagt planer for norske investeringer i kraftproduksjon. Foto: André Klemetsen/Norges Bank

Størstedelen av norsk offentlighet har lullet seg inn i en eventyrfortelling om at oljefondet er en suksesshistorie andre land burde tilstrebe å etterligne. Dette er som vist over en logisk umulighet. Det staten Norge driver med nå er ikke å spare litt ekstra i gode tider og bruke litt ekstra i dårlige tider. Det er ikke å ta vare på fremtidige generasjoner, eller å drive nøkternt som en skogeier som bare hogger tilveksten. De banale metaforene som brukes for å rettferdiggjøre Norges vedvarende handelsoverskudd og enorme kapitaleksport blir ikke sanne bare fordi de gjentas mange ganger. For hver person som tror at norsk kapitaleksport er et eksempel til etterfølgelse finnes det minst 13 personer andre steder i verden som umiddelbart forstår at denne praksisen er et symptom på problemet. For å si det med Lenin:  

Kapitaleksporten, som er en av de vesentligste økonomiske vilkåra for imperialismen, isolerer rentenistene enda mer fullstendig fra produksjonen og setter snylterstemplet på hele det landet som lever av å utbytte arbeidet i flere oversjøiske land og kolonier.

Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen s. 141.

LES OGSÅ av Morten Johansen: Hvis sykepleierne går ned i reallønn i 2020 skyldes det økonomisk nasjonalisme

Stadig jakt på nye aktivaklasser 
Som sagt eier allerede oljefondet halvannen prosent av alle verdens børsnoterte aksjer og jakter stadig på nye aktivaklasser. Fra første innskudd i 1996 har oljefondet til nå investert i:

  1. Statsobligasjoner og rentepapirer som i grove trekk innebærer at oljefondet profiterer på nasjonalstater og selskapers gjeld. 
  2. Børsnoterte aksjer (fra 1998), som i grove trekk innebærer at oljefondet profiterer på arbeidet til lønnsarbeiderne som jobber i verdens børsnoterte selskaper. 
  3. Unotert eiendom (fra 2011), som i grove trekk innebærer at oljefondet profiterer på de som leier eiendommene oljefondet eier og økende boligpriser i disse områdene. 

Her er det verdt å legge til at av oljefondets verdi på over 10 000 milliarder kroner kommer kun 3200 milliarder fra Norges olje- og gassinntekter. Resten kommer fra avkastning på investeringene og endringer i kronekurs. Oljefondets kontantstrøm fra aksjeutbytte, husleie og renter er alene på over 200 milliarder i året. 

LES OGSÅ: Hvor lett kan man kjøpe seg innflytelse av det offentlige i Norge?

Unotert infrastruktur – fra politisk motstand til politisk omfavnelse
I 2019 stilte samtlige partier i finanskomiteen på stortinget seg positive til å åpne opp for investeringer i en ny aktivaklasse: Unotert infrastruktur for fornybar energi. 

Oljefondet har ønsket å investere i unotert infrastruktur siden 2006. Så sent som i 2017 avviste imidlertid finanskomiteen dette i følgende merknad i behandlingen av finansdepartementets fondsmelding

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Venstre og Sosialistisk Venstreparti, mener at vurderingene i årets fondsmelding ikke endrer bildet av at det er betydelig risiko knyttet til denne typen investeringer, og ønsker med bakgrunn i en helhetlig vurdering ikke å åpne for unotert infrastruktur nå.

Den betydelige risikoen det her vises til fremgikk av en rapport utarbeidet av McKinsey, som vurderte politisk, regulatorisk og omdømmemessig risiko knyttet til unoterte infrastrukturinvesteringer. Oljefondets mandat er å “søke å oppnå høyest mulig avkastning […]innenfor de rammer som gjelder for forvaltningen”. Risiko i denne sammenhengen er altså forhold som kan føre til at en investering blir ulønnsom. Som Mckinsey oppsummerer: “fellesnevneren for hele aktivaklassen [unotert infrastruktur, er] at interessenter har betydelig påvirkning på den realiserte avkastningen fra investeringene.” Skal man redusere risikoen ved å investere i unotert infrastruktur er man altså avhengig av å begrense muligheten for at “interessenter”, enten disse er organiserte arbeidere, naturvernere, venstreorienterte regjeringer eller lokalsamfunn, påvirker avkastningen på oljefondets investeringer. Hva vil det si i praksis?

LES OGSÅ: Vindturbinder: Grønn omstilling eller simpelthen profitt?

Hvordan tjene penger på unotert infrastruktur for fornybar energi i praksis?
La oss anta at oljefondet har investert i et anlegg for landbasert vindkraft. La oss videre anta at prosjektet møter motstand fra naturvernorganisasjoner og lokalbefolkningen. I denne situasjonen er det i oljefondets interesse at protestene nøytraliseres og prosjektet gjennomføres uavhengig av hva befolkningen måtte mene. Naturligvis med alle tilgjengelige midler. 

Eksempel nummer to. La oss anta at oljefondet har investert i et vindkraftanlegg til havs. Under konstruksjonen av anlegget organiserer arbeiderne seg, krever høyere risikotillegg og kortere utstasjoneringstid, og truer med streik hvis kravene ikke blir innfridd. I og med at kravene vil påvirke lønnsomheten i prosjektet er det i oljefondets interesse at arbeiderprotestene nøytraliseres og at prosjektet gjennomføres uten at kravene deres blir innfridd. Naturligvis med alle tilgjengelige midler.

Eksempel nummer tre. La oss anta at en ny regjering blir valgt i et land hvor oljefondet eier deler av den unoterte infrastrukturen for fornybar energi. La oss videre anta at regjeringen har blitt valgt på løfter om renasjonalisere landets energiproduksjon. I dette tilfellet er det i oljefondets interesse at regjeringen mislykkes i sitt forsøk på nasjonalisering. Naturligvis med alle tilgjengelige midler. Hva tilgjengelige midler vil si i praksis får vi en forsmak på i mandatets § 7-1 (6) “Anser banken søksmål mot andre stater som formålstjenlig for å ivareta fondets finansielle interesser, skal saken forelegges departementet i god tid før det eventuelt tas ut søksmål.”

Å identifisere hva som er i oljefondets interesse har ingenting med moral eller moralisering å gjøre. Når mandatet først er gitt følger interessene som en logisk konsekvens. Fornybar kraft er ikke målet, men middelet for å oppnå “høyest mulig avkastning […]innenfor de rammer som gjelder for forvaltningen”. Det kan være greit å huske på for de som tror at den norske formen for nasjonalisme er en særegen og progressiv form for nasjonalisme uten imperialistiske innslag. Mon det. Skulle 2020-tallet ende med en storkonflikt mellom Kina og USA, der Kina til slutt tvinges til å privatisere blant annet de enorme vannkraftverkene vil oljefondet være godt rigget for å gå inn som investor.

LES OGSÅ: Med passivt eierskap skal verden plyndres

Størrelsen på investeringene
Investeringene i unotert infrastruktur for fornybar energi kan utgjøre inntil to prosent av oljefondets investeringsportefølje. I Strategidokumentet 2020-2022 oppgis det en målsetting om å komme opp i én prosent i løpet av perioden frem til 2022. En prosent av oljefondet tilsvarer ca. 100 mrd. kroner og er ifølge Wikipedia omtrent dobbelt så mye som konstruksjonskostanden av Grand Ethiopian Renaissance Dam som blir Afrikas største og verdens syvende største vannkraftverk. Å anskaffe seg infrastruktur for verdier tilsvarende to slike gigantiske vannkraftverk i løpet av en treårsperiode er ikke småtteri. I tillegg er det all grunn til å tro at rammen i mandatet kommer til å bli utvidet heller enn innskrenket. 

Norges “fremtidige generasjoner” mot verdens virkelig eksisterende generasjoner
Rettferdiggjøringen av den norske kapitaleksporten er at profitten skal komme fremtidige (norske) generasjoner til goder. “Our mission is to safeguard and build financial wealth for future generations” som oljefondet sier selv.  

Det fine med fremtidige generasjoner er at de aldri finnes her og nå. Er du “fremtidig” er du per definisjon en abstraksjon som ikke kan protestere på alle åndssvake forslag som blir fremmet i ditt navn. I nesten alle de siste 20 årene har den norske stat satt mer inn i fondet enn den har tatt ut. Hva oljepengene og avkastningen blir brukt til i praksis vet vi altså ikke før staten begynner å bruke mer enn den sparer. Civita har allerede foreslått, litt forenklet sagt, at en god slump bør gå til “vekstfremmende skattekutt”, altså skattekutt for de rike. 

Av årets ekstraordinære koronautgifter har Petter Stordalens Strawberry Group alene mottatt 131 millioner og har på samme tid åpnet nytt luksushotell i København. Her snakker vi altså om en direkteoverføring til en kapitalist som har tatt risiko og feilet. Stordalen er en taper som blir en vinner takket være statssubsidier. Når det er dette som skal til for å at staten bryter en mangeårig trend og for ett års skyld henter ut mer av fondet enn den setter inn sier det seg selv at det fortsatt er et åpent spørsmål hvem som kommer til å nyte godt av brorparten av fondets avkastning og hva “fremtidige generasjoner” betyr i praksis. 

Hvem som skal bære byrden av oljefondets avkastningskrav derimot synes klart – det er verdens virkelig eksisterende generasjoner. Når disse, verdens virkelig eksisterende generasjoner, får smake oljefondets avkastningskrav på kroppen, organiserer streiker, krever nasjonalisering, lavere strømpriser eller vern av natur kan heldigvis det norske storting slå i bordet med følgende: “Fremtidige (norske) generasjoner” eier infrastrukturen deres fordi den er fornybar og det er bærekraftig. Det vil nok stilne protestene.

Liker du det du leser?

VIPPS noen kroner til 137267
eller betal direkte til konto 1254.05.88617
Støtt oss med fast bidrag hver måned